Ofte lei meg etter fødselen

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Jeg tenker så mange rare tanker etter fødselen av sønnen min for 4 uker siden. Han er skjønn og fantastisk og alt det der. Men jeg takler ikke forandringen så godt. Jeg vil ha det gamle livet mitt tilbake. Jeg blir gal av søvnmangelen dette har medført. Det hjelper ikke på tankene og følelsene jeg har at jeg er så trøtt at jeg begynner å grine bare noen sier bø til meg.

 

Jeg er livredd for at forholdet mellom meg og samboeren ikke skal få nok alene tid. At vi aldri mer skal kunne gå ut sammen alene på byen, på kino, på ferie, ha sex, ligge og kose osv. Dette kveler meg skikkelig. Jeg føler meg fengslet.

 

Jeg tenker at jeg angrer på at jeg ble gravid, kunne jeg ikke bare latt være, så hade jeg jo aldri visst hvem dette barnet var uansett. Og nå sitter jeg her da, totalt stuck med en baby. Og babyen er kommet for å bli. Det er helt sikkert.

 

Typen min skjønner ikke hva jeg tenker og han synes det er skremmende at jeg er slik. Han gir meg overhodet ikke rom for å ta meg inn etter svangerskap og fødsel og alle følelsene og tankene som skal på plass etterpå. Han sier jeg er gal og må til psykolog. Han blir dritfrekk og sur hvis jeg begynner å grine. Jeg tror ikke jeg egentlig har det så ille, men jeg trenger SØVN!!!! Jeg kolder på å knekke sammen av søvnmangelen og da kommer alle tankene om at jeg angrer og vil ha tilbake det gamle livet mitt og sånn.

 

Joda, samboeren min tar sin del av jobben han, og avlaster meg om nettene. Det er lett siden babyen tar flaske.

 

Er det lys i tunellen etterhvert? Er jeg bare trøtt eller er dette begynnelsen på en depresjon?

 

Hvor er de flommende morsfølelsene alle snakker om???

[Anonym bruker]

kjære deg jeg vet akkuratt hvordan du har det. Skulle tro du satt og beskrev meg selv. Jeg var så sliten og depresiv de første månedene etter fødselen. Jeg var irritabel på bebyen hele tiden, kunne skrike til hu, hun va et kolikk beby. Jeg hadde lite søvn, holdt på avslutte studiene, slet med ungen og ekteskapet på en gang. Følte at livet var bare kaos, jeg hadde en "utenfor kroppen opplevelse".Jeg elsket ungen min, kyssa og kosa masse, men jeg følte ingen morsfølelse i kroppen. Jeg følte ingen glede på flere måneder etter fødselen. Jeg synes at det var veldig skremende. Men jeg va så sliten at jeg orket ikke å tenke på sex, kino, kose& klemme med kjæresten. Ungen var det viktigste, hu var det eneste jeg hadde energi til.

 

Men det ga seg etterhvert. Hun sluttet å skrike 24 timer i døgnet, begynnte å smile, gugglee, krabbe, gå osv. Og da kunne jeg ikke huske lenger at jeg hadde det så forberdelig. Det jeg vil fram til er at du må ikke stresse med sånne ting. de kommer på plass etterhvert. Mannen min kalte meg mange rare ting som han aldri hadde kalt meg før, som såret veldig. Jeg synes ikke at han var noe støtte, tvertimot.

jeg følte at ektaskapet mitt kommer til å ende i skillmisse.

 

men nå er snuppa min 16 mnd og jeg har noen helt andre følelser. Jeg savner henne veldig når vi er fra hverandre. Ekteskapet er blitt mye bedre, og mer interessang. det skjer alltid noe. nå koser vi i sofa alle 3, hun er så sjalu hvis bare vi to koser. vi drar til parker og svømmehal. vi har det gøy sammen. fins ikke større glede enn det. akkuratt nå kan jeg ikke tenke meg livet uten henne, jeg kan ikke huske hvordan jeg hadde det før jeg fikk henne.

 

du må bare ta tiden til hjelp, jeg kan ikke si det på annen måte. men du må ikke bli flau over å ta dette opp med helsestasjon. de har en del kunnskaper om dette. jeg gjorde ikke det, var for flau, tenkte at jeg var gal og at de ville tatt ungen fra meg. jeg andrer det dag idag.

 

nå er alt bra igjen og nå holder vi på med nummer to utrolig nok. for denne gangen vet jeg og er forberedt hva jeg skal gjennom.

 

lykke til.

 

du kan meile meg hvis du ønsker noen å snakke med. noen ganger kan det vare vanskelig å snakke om dette her med venner som ikke gikk gjennom fødselsdepresjon.