Deling av permisjonen- anbefales:-)

[Aga:-)]

Har lest mange innlegg her på BiM angående dette med permisjon, deling eller ikke deling av denne med far. Nå er det jo vedtatt at far 1. juli så skal seks av de enten 44 eller 54 ukene tas ut av far, og det er jo kjempefint!

 

Vil bare dele vår historie med dere, ikke som et flammende innlegg i en debatt men mer som en historie om hvordan det også går an å løse dette på en fin måte.

 

Jeg og mannen min venter nå vårt femte barn til sammen. Fra før har han to gutter, snart 16 og 18, og jeg har en gutt på 10 fra før. I januar i fjor fikk vi vårt første barn sammen, en nydelig gutt som begge to ønsket så inderlig. Mannen min hadde ikke hatt mulighet til å være hjemme sammen med de to eldste gutta sine, og hadde nå kjempelyst til å bli bedre kjent med sin yngste sønn i hans første leveår.

 

Jeg har aldri tenkt at dette er mammapermisjon, det er jo tross alt en permisjonsordning som skal komme barnet til gode, og for meg var det derfor ikke et problem å dele denne permisjonen med faren. Jeg var hjemme frem til Johannes var 7 måneder, så overtok faren roret hjemme og var hjemme med gutten vår i 5 måneder.

 

Jeg fikk så utrolig mange reaksjoner på dette, blant annet av mine kvinnelige kollegaer. Dette er kvinner som nok brant en hel haug med bh'er på 70-tallet, og som kjempet for kvinnefrigjøring og likestilling. De kunne ikke forstå hvordan jeg orket å gå fra lillegutt om morgenene!

Jeg ble både provosert og lei meg, men klarte å få fram at jeg visste at gutten min var i de tryggeste hender og at vi i fellesskap hadde en visshet om at gutten vår har godt av dette. Jeg tenker ikke at barnet bare må være sammen med mamma hele det første året, og at det er en fantastisk mulighet for far og barn å knytte bånd som er helt unike for dem.

 

Grunnet gode velferdsordninger i Norge, og spesielt for oss som jobber i stat og kommune, hadde jeg anledning til å ha to timer ammefri med lønn hver eneste dag frem til han fylte ett år, og en time om dagen etter det så lenge jeg ammet. Jeg fikk stadig besøk på jobben av en lunsjsulten liten gutt, blid og fornøyd etter en trivelig formiddag med pappa. Eller jeg reiste hjem til lunsj, med litt kortere dager i begge ender av arbeidsdagen. Ikke noe problem å pumpe seg på jobb heller. Gutta koste seg, var med på barseltreff, turer med andre hjemmeværende, osv.

 

Selvfølgelig var det stunder hvor jeg skulle ønske at det var jeg som var hjemme, og at jeg hadde satt meg på bakbeina og sagt at dette var min rett som mor. I dag ser jeg heldigvis en gutt på 16 måneder som er like trygg på pappa som på mamma, og som egentlig mest søker trøst hos sin far hvis det skulle være noe. Tror kanskje også at dette har ført til at det er like naturlig for mannen min som for meg å skifte bleie, bade, bære, osv uten at jeg må be eller spørre, og det er deilig;-)

 

Jeg vet at det ikke er alle som synes dette er en optimal løsning, ei heller er det alle menn som er like interessert. Økonomisk burde det være greit for mange flere i dag enn for noen år siden, fordi fødselspengene nå regnes ut fra den som har permisjonen og ikke lenger bare mors lønn.

 

For dere som lurer på om dette kunne vært noe for dere, så vil jeg bare si at jeg har ikke angret en dag. Det har vært en win-win-situasjon for alle, ikke minst for lillegutt!

[Ullbærta]

Tusen takk for at du deler dine gode erfaringer med deling av permisjon! Det gjør godt, planlegger nemlig å gå ut i jobb igjen når babyen er 5 mnd, da skal pappaen være hjemme 3 1/2 mnd, deretter skal jeg være hjemme litt, så skal vi være hjemme sammen den siste tida før småtten begynner i barnehage. Gruer meg selvfølgelig litt til å begynne å jobbe såpass "tidlig" (i andre land er jo mange som ikke har noe valg og må ut mye tidligere enn det, i tillegg til at de må overlate babyen til noen andre enn pappaen), men føler meg trygg på at det på sikt er veldig bra for både meg, pappaen og babyen.

[KlemC 3småUnder3år]

Hei Aga:)

 

Skulle ønske han også kunne være hjemme sammen med den kommende babyen men slik blir det ikke.. Det var en flott historie og støtter deg fult ut der, Tror barnet har veldig godt å være hjemme med begge:))

[Rokko*04.09*]

Jeg har samme erfaring som deg, Aga! Vi delte permisjonen slik at jeg hadde de første seks månedene og pappaen de siste tre. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om båndene mellom far og barn, og både jeg og mannen min satte stor pris på at pappa ble omsorgsperson på lik linje med meg, mht bleieskift, trøsting og alt annet.

 

Jeg nekter ikke for at jeg savnet babyen mens jeg var på jobb, men følte at det var mer mitt enn babyens problem - han hadde det jo fint hjemme sammen med pappa. Jeg fikk også en del reaksjoner fra kollegaer. De negative kom mest fra den yngre garde som selv hadde barn. En pappa mente at atskillelse fra mamma var direkte skadelig for barnet når det var så ungt, og lot meg få høre det ganske tydelig. De litt eldre kollegaene mine hadde mer sansen for opplegget vårt, mange ga tilbakemelding om at dette var fint både for familien som helhet og for min karriereutvikling.

 

Det eneste aberet er at jeg føler det gikk utover ammingen. Jeg hadde egentlig aldri supertaket på ammingen, og begynte med tillegg på flaske etter hver amming på kveldstid lenge før jeg begynte i jobb igjen. Da jeg begynte å jobbe ble det naturligvis mer og mer flaske, og etter ganske kort tid avviste babyen puppen fullstendig. Etter ca 1-1,5 mnd tilbake på jobb var det slutt på amminga.

 

Tross dette er jeg sterk tilhenger av en likere fordeling av permisjonsperioden mellom mor og far enn det de fleste velger i dag. Jeg syns det er direkte provoserende når jeg hører om mødre som nekter sine menn å ta ut mer enn fedrekvoten under henvisning til at fødselspermisjonen er "deres". Jeg tror mange i så fall gjør seg og familien en bjørnetjeneste ved ikke å velge et mer jevnbyrdig tilnærming til hvem som har ansvaret for hva i hjemmet.

[Anonym bruker]

Så enig -så enig! Sist gang hadde han tre måneder + en måned ferie sammen alle tre. Denne gang deler vi 50/50 og han skal altså ha halvparten av permisjonen+ at vi tar ut en måneds ferie ++ og reiser bort i lag. Jeg skjønner at mange ikke har mulighet økonomisk til dette, men jeg skjønner ikke at det er mange kvinner som faktisk ikke ønsker å dele permisjonen sin med partneren. - Utrolig nok!!

[Snart-pappa... nå pappa!]

Så fint å høre disse historiene. Dumt er det at noen har sånne fordommer (ref. jobben din) i dagens samfunn. Tyder på at dem ikke er særlig oppdatert på området. Og mor må også huske at det ikke er lett for far helle. Han må ofte hanskes med homoner, masse ekstra gjøremål osv... selv om jeg vet at mange klarer seg svert godt selv så blir vi fort kommandert og gjør ting fortere uten å "mukke". Så vi menn er også med i denne tiden, og kalle permisjon for ferie (som du sier) blir galt! Jeg er ofte misunnelig på partneren min som kan kjenne barnet der inne, og lurer på hvordan dette er... hun får mange små gleder gjennom graviditeten etter hvert som hun får nye opplevelser med barnet vårt osv... så det er positive ting med å bære barnet, og selvfølgelig negative ting. Hun får oppleve dem mange ganger mer enn meg!

[Aga:-)]

Så hyggelge tilbakemeldinger, og så godt å lese at det er flere som velger en slik ordning:-)

 

 

[lea80]

Ja, vi damer må tenke på at det ikke er mammas permisjon. Seks uker er forbeholdt mor, seks til far. Resten er faktisk for deling!

[HanneL]

Hei dere!

Jeg fikk en sønn i juni i fjor, han er altså 10 mnd. Har en datter på to, og er gravid igjen med termin i november.

Pappaen skal ta hele neste permisjon. Jeg skal ta de første seks ukene, og han resten. Alle tror at jeg dermed ikke skal amme eller knytte bånd med den nye babyen. Synest det er en utrolig kjip reaksjon å få! Jeg har jo vært hjemme med to av barna og hatt liten mulighet til å jobbe/ studere. Nå har jeg begynt å jobbe som journalist og trives veldig godt med det, men siden det er freelance får jeg heller ikke permisjon. Synest det er flott at pappaen da kan være hjemme.

Men det skal sies at trygdekontoret ikke praktiserer likestilling! Jeg må nemlig skriftlig dokumentere at jeg er 100 % i arbeid utenfor hjemmet. Skulle det vise seg at jeg f.eks jobber 80% og da er 20% hjemme, vil far trekkes 20 % i permisjons penger... Ikke akkurat slik de ber far om når mor går ut i permisjon...

[August '06]

Mannen min ønsker også å være mye hjemme med barnet, og jeg synes det er utrolig flott. Dessverre har jeg ikke noen jobb å gå tilbake til når jeg er ferdig med permisjonen, så det blir økonomisk umulig for oss. Han har også snakket om å ta ett år med kontantstøtte hvis jeg får meg en jobb, og jeg er mer enn klar for det hvis det lar seg gjøres.

Men uansett har vi bestemt oss for å gjøre det beste ut av det og heller legge vekt på at far og sønn får et fellesskap uten meg så tidlig som mulig. Idealistisk, ja, men jeg håper det er gjennomførbart. Det er mange flotte menn og med en rollemodell som mannen min, så må jo sønnen min også bli et flott menneske. Kan nesten ikke vente til jeg får møte ham.

[Lilje74]

Samboeren min har ikke krav på permisjon... ikke en gang på de faste ukene. Trygdekontoret sa hans uker vil bli overført til meg hvis jeg søker om det... Synd for sambo hadde hatt kjempelyst til å være hjemme en periode... Vi ville valgt en slik løsning hvis det hadde vært mulig...

[- Heidi -]

Hei!

Jeg har også lyst til å dele permisjonen slik at jeg tar de første månedene og han de to siste, heri er hans 6 uker fordelt utover mine måneder med en dag pr. uke.

På den annen side trives jeg ikke så veldig godt på jobb, har undersøkt om jeg kan ta permisjon uten lønn mens pappaen får fødselspermisjonen, men det gikk ikke dessverre. (Han er ikke interessert i å ta permisjon uten lønn og vi vil gjerne være sammen med barnet samtidig en tid.) Så akkurat nå vet jeg ikke hva det blir til. Han virker litt usikker på om han i det hele tatt vil ha fødselspermisjon utover hans 6 uker, og jeg kan jo ikke tvinge ham heller. Så for øyeblikket styrer mine små grå med dette for tiden og gir meg ikke fred!

Noen som har forslag til løsning? Hilsen meg =-)

[svensen]

Aga:), for et supert innlegg! Vi venter førstebarnet i november og har planer om å dele omtrent 50/50 (6 mnd hver) litt avhengig av ferie og prosjekter på jobb. Vi har snakket om dette helt siden vi begynte å prøve å få barn. For meg vil det være viktig, rett og slett - til tross for lang ventetid kom graviditeten på et litt "dumt" tidspunkt i forhold til jobben. Nå ble jeg ekstra oppmuntret til denne løsningen - vi har vært enige om det hele tiden, men jeg har vært spent på hvordan det ville bli. Vi ser på vennene våre at en form for deling, hvor han tar 3 mnd eller mer, bare er en fordel. Det betyr masse for forholdet mellom de voksne, og for barna - og ikke minst, når nr 2 kommer blir ikke mor utslitt av at nr 1 ikke kan få trøst av far.