Snart alenemor..?

[Anonym bruker]

(Problemstillinga mi er presisert helt nederst, så dere trenger ikke lese igjennom alt for å vite hva som skjer! Er forresten i uke 15 eller 16, og det var planlagt.)

 

Visste ikke helt hvor jeg skulle skrive dette her. Synes det ikke passa i Far svarer mor, for det er vel (vorende) mødre som skjønner situasjonen min best. Er sammen med kjæresten min da,- foreløpig. Vi har vært sammen i 1 år, og planla å få barn, selv om vi er unge. Men tida etter at jeg blei det (i slutten av januar) og faktisk litt før, når jeg tenker på det, har ikke vært særlig god. Vi har krangla, og det har blitt fysisk noen ganger. Da er det jeg som starter å slå, noe som har gått veldig utover han psykisk. Har selv slitt psykisk i mange år, og oppsøkte psykiater da jeg skjønte hvor slem jeg hadde vært mot kjæresten min. Jeg har nå sluttet å slå, men han har slitt med å bli bedre.

 

Heldigvis så greide han å få ut noen følelser for litt siden, og blei litt bedre av det. Men det var bare det at da han ikke hadde behov for trøst, oppdaga jeg at jeg egenltig ikke bryr meg om han som en kjæreste, men hadde bare følte med ham som medmenneske siden han hadde det så kjipt (spesielt siden det var pga meg). Jeg tror ihvertfall det. Jeg sliter jo med det meste, så jeg har få venner. Det å finne noen som kunne elske meg var et lite vendepunkt i livet mitt, men dessverre har jeg ikke egentlig blitt noe friskere av det. Jeg har heller blitt mer avhengig av at kjæresten min er der for å trøste meg, noe det har blitt lite av når jeg må trøste ham i stedet.

 

Jeg har tatt pause fra ham før (skulle egentlig slå helt opp i fjor sommer, men han begynte å gråte, og da avtalte vi pause i stedet), og etter den hadde vi faktisk en veldig god periode. Nå vurderer jeg en pause til, men jeg har ingen tro på at ting blir bedre etter det. Synes det er forferdelig å tenke at jeg skal slå opp med han når han har det så kjipt, men jeg føler egentlig at det blir neste skritt. For jeg synes han gor fullstendig blaffen i meg. Han sier han elsker meg, men han viser det ikke, og det sårer. Og han har vært lite forståelsesfull når det gjelder plagene jeg har hatt pga svangerskapet (og de er det mange av!), og han interesserer seg ikke i noe som helst planlegging.

 

Moren min (som selv er alenemor) synes situasjonen er alvorlig for han viser ingen tegn på at han vil ta ansvar. Ok, så det er kanskje ikke så mye ansvar han må vise nå, men når jeg f.eks. har tatt opp bosituasjonen, skjønner han ikke at vi helst burde flytte sammen litt før barnet kommer for å se åssen vi to fungerer sammen (vi bor altså ikke sammen for øyeblikket). Og han brukte laaang tid på å fortelle familien sin nyheten, og jeg måtte jo nærmest tvinge ham å fortelle det til bestevennen hans. Kan virke som han er skamfull eller noe,- at han ikke har lyst på en baby likevel.

 

 

Oppsummering:

 

Men nå babler jeg egentlig unødvendig mye. Jeg kan egentlig oppsummere situasjoen med at kjæresten min elsker meg, er snill mot meg og vil være sammen med meg. Men jeg derimot føler at ting har endra seg såpass drastisk at jeg vurderer å slå opp. Liker ikke når han er asosial selv om han henger med meg, og når han ikke viser noe tegn til å bry seg. Det største problemet er vel at jeg innerst inne har lyst til å være sammen med han, men at jeg selv ikke takler det, og prøver alltid å finne (teite) utveier når situasjonen føles helt låst. Hva skal jeg gjøre? Noen som har opplevd noe lignende? Føler nemlig jeg ikke er i en typisk slå-opp-situasjon, og det er så frustrerende!:-/

[Afrodite1964]

Kjære deg!

Jeg tror du trenger å snakke med en profesjonell, som kan hjelpe deg å sortere tankene dine. Når du finner ut hva du egentlig vil, og hvis barnefaren inngår i disse ønskene, trenger dere kanskje litt veiledning i parforholdet deres.

Hvis du ikke vet hvor du skal henvende deg, kontakt Jordmor og beskriv situasjonen. Et annet alternativ kan være å kontakte Amathea, du finner dem på nettet.

Tror det er veldig viktig at du får ordnet opp i noe av dette før barnet kommer, for det vil kreve hele din oppmerksomhet og litt til.

Lykke til!