Noen her som "bare" er hjemmeværende husmor?

[Haldis84 har fått Christopher]

Er du som meg, hjemmeværende husmor, da heng deg på denne.

Jeg synest vi skal være stolte av hvem vi er og hva vi gjør. Mange kimser av det å være hjemmeværende husmor. De fleste hjemmeværende husmødrene blir satt i bås. Tror folk har et bildet av oss som kaffi drikkende sofa slitere som bare MÅ få med seg neste episode av Glamour. Sånn er det faktisk ikke. Vi står på for familien. Vi prioriterer barn og hjem. Jeg prøver å gi dattera mi kvalitets tid. Bruke tid på henne. Være mest mulig sammen med henne nå i sine første leve år. Noe jeg tror er viktig, iallefall veldig viktig for meg. Jeg får jo som alle andre spørsmål når jeg er ute. "Hva jobber du med da?" Nå gidder jeg ikke lengere vegre meg for å si at jeg "bare " er hjemmeværende. Det er jo en flott ting!! Nei neste gang jeg får spørmålet skal jeg stå rak i ryggen og være stolt over at jeg faktisk er hjemmeværende husmor.

[Myen *termin 06.09.06*]

Endelig noen som tør å stå rakrygget og være stolt av hvem man er! jeg er oxo "bare" hjemmeværende husmor,og jeg skal være den første til å skrive under på at vi IKKE bare sitter i sofan og ser på tv.Jeg har 4 barn fra før og vi venter vårt 5,så her går det i klesvask,og huslige ting hver eneste dag,blir ikke arbeidsledige vi nei med det første(noe mange tror). Nå skal d sies at de 4 barna våre nå er så store at de går på skolen,men jeg har planer om å være hjemme ei tid med minsten oxo når h*n kommer til verden i begynnelsen av sept. Har fått med meg alt når d gjelder utvikling av mine barn og jeg er oxo stolt av å kunne si d! JEG er GLAD jeg har valgt å være hjemme med barna mine! STÅ PÅ dere andre oxo!

[idamortil2]

Akkurat nå er jeg sykemeldt pga bekkenløsning, men jeg har store planer om å gå hjemme med barna mine. Kanskje til de begynner på skolen. Og jeg gleder meg. Dette er jo livet synes jeg iallefall. Og jeg er ingen slabbedask... Sitter veldig lite i løpet av dagen....

[Klara77]

Er ikke hjemme selv (venter min første), men skulle veldig gjerne hatt anledning til å være hjemme mer enn det året jeg får permisjon fra jobben. Dessverre er vi helt avhengige av to inntekter, så jeg blir nok nødt til å gå tilbake til jobb etter permisjonen.

 

Støtter fullt og helt de som har anledning til og velger å være hjemme mens barna er små. Er så inderlig lei av alle feminist-damene som nærmest mener det er kvinnefiendlig og mindreverdig å ta vare på sine egne barn. Fysjom!

[Molait]

Er nå litt ufrivillig hjemmeværende jeg da:) (arb.ledig) Skjønt digg å få slappe av hjemme de dagene man ikke er i form. Det mest neagtive for meg med å være hjemme er i grunn pengene..hehe.

 

Ser også det, etter å ha prøvd begge deler hvor mye bedre det er for alle parter at den ene er hjemme. Barna får kortere dager, man ser dem mer enn et par slitene timer før leggetid. Husetvask o.l. får man bedre tid til og blir mindre krangel om. Begge er mer opplagte og samlivet er derfor bedre. Lurer derfor på å jobbe ikke fullt 100% senere.

 

Problemet er at mange ikke har råd til å ha den ene hjemmeværende. All ære til de som prioriterer det:)

[sajam]

Jeg er en stolt hjemmeværende husmor!

Har ei datter på 2,8 år og en sønn på 1,8 år og er nå 18 uker på vei med nr tre. Datteren min er i barnepark man-torsdag fra halv ti til ca to, ellers er jeg i full sving med sønnen min og alt husarbeidet. TVen blir sjelden skrudd på før mannen min kommer hjem og vi har spist middag i fire-fem tida. Det er igrunn en fulltids jobb og være hjemmeværende og mener nå jeg, men det er mye hyggeligere ) Du får mye mer tid med barna og jeg mener nå det at du får et helt annet forhold til barna dine og.

Jeg har ikke vært i jobb siden jeg var 15uker på vei med nr 1 og har ikke planer om ut i arbeidslivet på i hvertfall to år enda.

En annen ting, jeg drikker ikke kaffe )

[sajam]

Vi burde virkelig være stolte av oss selv )

[Susanne-75 3 gutter!]

Hei hei!

Jeg er også "ufrivillig" hjemmeværende pga arbeidsledighet. Jeg merker at det hjelper på parforholdet, og jeg er veldig fornøyd med den trygge starten nummer to har fått! Syns det er jobb nok dette her - på den tiden det har tatt meg å skrive dette innlegget har han dratt utover masse greier (rett etter at jeg hadde ryddet og støvsuget). Han sitter nå å "sorterer" cd/ dvd plater...Den som kunne dratt på jobb og hvilt seg innimellom sier nå jeg! Puh!

 

Kos dere hjemme dere som har råd til det sier nå jeg - jeg håper på å komme i jobb fra neste høst. Da tror jeg jeg har fått nok, he he..

 

KLEM!

[Gjest]

Heisann jeg er stolt hjemmeværende.Har tre barn,8,6 og 3 år og venter nr 4.Savner litt ett sosialt nettverk som andre har på jobben.Ellers så stor trivest jeg:0)

[Gjest]

gikk hjemme i litt over 2 år med førstemann. skal være hjemmeverende med barna etterhvert. Vi prioriterer familie, og har det kjemefint allesammen med at jeg er hjemme.

 

synes det bare er latterlig med folk (politikere) som tror at kvinner kunn har verdi i kraft av en arbeidsplass......

[Gjest]

Jeg skulle ønske vi hadde råd til at jeg kunne være hjemme, men sånn er det dessverre ikke nå. Men kanskje det blir bedre etterhvert... Jeg skal i alle fall få være hjemme i et år og tre mnd fra 23.mai. Da er den siste eksamen min og jeg begynner permisjonen min før jeg tar siste året av lærerskolen når Lisa er 3 og denne lille er 1år...

[svensen]

Jeg er ikke hjemmeværende og har ikke planer om å bli det. Jeg har stor respekt for de som er hjemme og har arbeidsdagen sin der! Hvis jeg hadde ønsket å være hjemme, hadde jeg ihvertfall prøvd å stå på mitt og ikke brydd meg om de som mener arbeid i hjemmet på en eller annen måte er mindreverdig. Det ligger mye arbeid i å følge opp barn, ordne og styre i huset og med mat og klær og jeg vet ikke hva (vi rekker ihvertfall ikke alt, siden vi jobber begge to).

Hvis noen mener at jeg skal bør ned i stilling fordi vi skal ha barn, kommer jeg til å si klart fra at det ikke vil skje slik tingene ser ut nå. Det bør være like selvfølgelig å si at man velger å være hjemme.

Så stå på, jenter! Vi må kunne velge fritt.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke hjemmeværende husmor, men har ALL respekt for dere som er det. For 1 år siden gikk jeg hjemme 1 år sykemld pga ryggoperasjon, og gud for en jobb man har med stort hus og hage. Når jeg begynte å jobbe igjen fikk jeg enorm dårlig samvittighet for alt jeg plutselig ikke fikk gjordt. Var en forferdelig følelse. Så sant man tar vare på hus og barn synes jeg det er kjempe bra å være hjemme. Selv er jeg 21 u på vei og skal jobbe LANGT mindre når jeg er ferdig med permisjonen. Jeg er UTROLIG glad for at jeg har den muilgheten.

 

Kos dere hjemme, dere gjør en fantastisk jobb.

 

 

[Tredje nurk underveis]

Jeg har i utgangspunktet lyst til å være hjemme med barnet de to første årene. Vi har økonomisk mulighet til det, og jeg tenker det er fint med trygghet og stabilitet for barnet i starten. Men jeg snakker ikke om det ennå. Alle forventer liksom at jeg selvfølgelig skal tilbake i jobb etter permisjonen er over, man er helt unormal ellers. Jeg merker det blir en terskel for meg å si at jeg velger annerledes enn de fleste andre gjør her i Oslo. Men jeg tar det første året først, så får jeg se hvordan jeg synes det er å være hjemme.

 

[Hønemor&guttaboys]

Hei! Ja, da henger jeg meg på. Ser vi er like gamle, forresten:)

Uff, jeg synes det er vanskelig å være stolt av dette, jeg.. Ikke for min egen del altså, jeg trives veldig godt med å jobbe hjemme, men jeg føler liksom at dette ikke er en akseptert livssituasjon. Det ligger jo i selve ordet, hjemme"værende", som om du bare er hjemme, du gjør ikke noe spesielt, bare er. Hva om man heller kunne brukt ordet hjemmearbeidende?

Det er greit nok nå mens jeg har permisjon, da får jeg "være i fred", men når sønnen min nå nærmer seg ett år så er jo det store spørsmålet "Hva skal du begynne med nå da??" (Jeg har permisjon fra studier.) Heldigvis for meg er jeg gravid på nytt, så da sier det seg selv Jeg bare fatter ikke hvordan folk som er i full jobb kan ha det, de må da ha en sterk følelse av utilstrekkelighet, det ville hvertfall jeg hatt om jeg skulle komme sliten hjem på ettermiddagen. Som det er nå har jeg god tid til å leke med sønnen min, og merker hvor mye han setter pris på dette. Og hvor mye han lærer. Jeg får med meg alle utviklingstrinna, og kjenner ham veldig godt. Og ikke en eneste av venninnene mine med barn på samme alder GLEDER seg fullt og helt til å gå ut i jobb igjen! Jeg har bare hørt snakk om hvor mye de gruer seg, da særlig med tanke på adskillelse fra barnet. Da tenker jeg liksom "hallo, hvorfor gjør alle sånn?" De setter barna bort i barnehage, så noen andre har jobb med å passe de, og så går de et annet sted og jobber selv. For meg virker det rart, uten at jeg av den grunn prøver å "dømme" de som har en slik ordning. For noen passer det sikkert godt, men ikke for meg. Som flere sier, det ene burde være like akseptert som det andre!

Stå på alle dere andre, også!