Herregud..

[Mamsen86]

De aller fleste her har nok fått med seg historien om meg og xn.. Og IGJEN føler jeg at jeg må få "blåst ut" litt! Jeg vet ikke om dere fikk med dere forje ukes oppgjør? Vel.. Iallefall mente MOREN hans at jeg ikke er skikket som mor i og med at jeg får penger fra trygdeetaten for å kunne klare å få endene til å møtes. Det henne ser ut til å ha vanskelig for å forstå er at det er jo nettopp pga hennes sønn at jeg må det, fordi han ikke er til stede..

Men så.. Så virket det som om at det var et lys i tunnelen her, jeg og eksen klarte å prate sivilisert sammen!! Vi klarte faktisk å ha en ordentlig samtale med hverandre.. Noe vi ikke har klart de siste2-3 mnd fordi han bestemte seg for å gi f, noe som gikk utrolig hardt innpå meg. Men uansett.. Jeg ble jo overlykkelig, tenkte at "ja, nå mener han virkelig det han sier, han vil ta ansvar"

 

Sææææærlig!! Jeg sendte han en melding i dag å spurte om han hadde lyst til å bli med på helesestasjonen til uken. Han var ikke med på UL osv (fordi han var i Sverige, skjønner du........), så han har liksom ikke hatt muligheten til å bli "kjent" med jenta vår. Tenkte det kanskje ville være morsomt for han å høre på hjerte hennes.. Nei, det hadde han ikke tid til!

 

Forbannade drittsekk..

[Mamsen86]

Jeg bare bygger videre på denne jeg..

Jeg tror det er noen hormoner som spretter litt rundt akkurat nå,hehe!!

For fy F så ensom jeg føler meg akkurat nå.. Sitter her å kjenner på at den lille jenta mi sparker, det gir livet så utrolig mye mening å vite at jeg har en liten prinsesse inne i magen! Men.. Jeg føler meg allikavel ensom, jeg savner å dele det med pappaen hennes! Jeg savner for så vidt ikke han som person, det har skjedd for mye mellom oss til at jeg fortsatt føler det samme for han.. (Noe mange her sikker vet..)

Jeg skulle så inderlig ønske at han kunne være her.. At han i det minste kunne ringe meg å spørre hvordan det går med jenta vår!

Jeg føler meg så utrolig egoistisk nå.. Føler bare at alt er et eneste rot, at jeg kanskje skulle ha tenkt om to ganger! Men så på den andre siden, så er det ingenting som betyr mer for meg enn det lille knøttet jeg bærer på! Alle her på BIM veit jo at det ikke var planlagt.. Men jeg føler liksom at jeg er skikkelig "in the zone" av hva som er en alenemamma; jeg er ung, har ikke den beste utdannelsen og barnefaren er en dritt.. Nei, jeg vet ikke, jeg.. Dette blir vel bare rot!!

 

Måtte bare felle noen tårer, få ut litt..

[AneB]

Duuuuu... hvor langt er du på vei nå?

Jeg er 20 uker nå, og selv om det går sinnsykt mye opp og ned, så prøver jeg å mobilisere all positiv energi jeg greier å samle om det at jeg kommer til å greie meg, dette fikser jeg fint!!

 

Det må å være ensom...sånn har jeg det også!! Jeg vil jo ikke ha han, samtidig som jeg vil det, men jeg vil jo at han skal bry seg om datteren som kommer!! Jeg unnskylder han litt med at han bor langt unna (50 mil), og at det er vanskelig for han å forholde seg til at han skal bli far....

Jeg har innsett at jeg har det bedre når jeg tenker på meg selv, at jeg skal ha det bra, og at alt som kommer fra han er bare bonuser.

Jeg forventer ingenting av han, på den måten har jeg det bedre sjøl.

 

Jeg tror nok at ting kommer litt av seg sjøl når lille jenten vår (sebastian, hehe) blir født, men enn så lenge må jeg tenke på meg selv.

 

Og du, når den vesle jenta di begynner å prate og å kalle han pappa...ja, så er det bare hans samvittighet som sier noe om han har vært nok tilstede for datteren sin.

 

Og du, jeg er 26, men er like nervøs som deg!!

Alderen har INGENTING å si, du kommer til å fikse det fint!!!

 

[Mamsen86]

Du sier noe der, hehe!

Jeg vet jo at i det lange løp så er det HAN som taper på å holde på sånn, det er han som kommer til å angre.. Og det sier jeg til meg selv hver dag! Jeg har aldri tvilt på meg selv, aldri trodd at jeg ikke er sterk nok til å takle dette uansett motgang eller medgang, vi er mennesker og vi har overlevelsesinnstiktene i orden! Hihi!

Men ja, det er ensomt til tider.. Og rett og slett ganske tøft! Og dette er bare begynnelsen.. Jeg har aldri påstått at dette skulle bli en dans på roser, men en mellomting hadde jo egentlig vært greit, hehe!

Grunnen til at jeg vil ha han her nå er vel mest av egoistiske grunner, hvis du skjønner? Men når jenta vår blir født, hvem skal lære henne å spille fotball? Og hvem skal lære henne å være tøff? For tro meg, jeg kommer til å være overhysterisk.. "Nei, Sebastian, du får ikke klatre i trærne! Nei, Sebastian, du får ikke henge i taklampa.." Nei huff, jeg vet ikke helt.. Alt jeg vet 100% er at jeg vil så gjerne at jenta mi skal bli kjent med pappaen sin! Men når han setter seg så på bakbeina, da veit jeg faen ikke hva jeg skal gjøre.. Han vil jo ikke være med på noe som helst heller!

 

Ok, så er det i underkant av fem mnd igjen til lille jenta mi skal komme.. Så han har fortsatt tid! For er det EN ting jeg ikke føler at blir riktig.. Så er det at han skal gi faen hele veien.. Og så komme etter at hun er født, fordi da passer det for han! Det er ikke sånn livet fungerer.. Så det er now or never.. I mitt hormonsprengte hode, iallefall!

 

*Sukk*.. Dette ble vel bare rot, men.. Thats life!

 

[AneB]

Jepp. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og kjenner meg godt igjen i det du beskriver.

I går fikk jeg faktisk melding etter at jeg hadde vært hos jordmor, han lurte på hvordan det hadde gått.

Men jeg orker ikke bli glad for at han bryr seg lenger, fordi jeg ikke orker å bli kjempelei meg når jeg skjønner at det bare var et lite blaff denne gangen også.

 

Selv om alle andre rundt meg er glad for svangerskapet, så er det noe som mangler når ikke pappaen er så veldig engasjert.

Men vi får ta en dag av gangen, tror det går mer opp for de når sebastianene er født

[Anonym bruker]

Jeg er gift, men har vært alenemor så jeg svarer allikevel:)

 

Jeg synes det er for mye å forvente at faren skal være engasjert under svangerskapet. Det blir for fjernt for de og de har ikke noe konkret å forholde seg til. Å dømme de nord og ned pga for lite engasjement i svangerskapet blir feil. Jeg var full av hormoner og synes selvfølgelig at den lille i magen var et mirakel, men selv ikke når jeg gikk gravid med de siste barna (med min mann) så var det ikke så voldsomt mye interesse fra hans side. Litt sårt med veldig forståelig.

 

Når man ikke bor sammen med barnefaren, gjorde ikke det med nr 1, så kan man i alle fall ikke kreve så mye av han.

 

Slapp litt av og ta det som det kommer etter fødselen. Om du slipper han tidlig til og lar han få en følelse av at barnet er like mye hans som ditt så er det stor sjans for at engasjementet vil komme.

 

 

[Mamsen86]

Nå er det ikke slik at jeg krever noe som helst fra han! Og jeg har hele tiden sagt at jeg skjønner at det er annerledes for mannfolka enn for oss, det sier seg selv! Dem blir ikke knyttet til nurket på samme måte som oss.. Men nettopp derfor så syntes jeg det er nokså tåplig av dem å IKKE ville bli med på ultralyd, å IKKE ville være med å høre hjerteslagene! Da ber dem liksom om det selv.. Poenget mitt er ikke at han skal sitte her å sleike rævva mi mens jeg går rundt gravid, nei vær så snill! Jeg klarer meg helt fint!

 

MEN jeg syntes ikke det er for mye å be om at han skal vise NOE interresse! Det er tross alt et liv han har vært med på å skape!

I begynnelsen var alt helt annerledes, det er de siste par mnd at han har blitt helt på trynet!

 

Og beklager, men for meg fungerer det ikke at han skal gi faen hele veien.. Og så når han får sett ungen så bare "Jo, jeg er pappa".. Det er forskjell på å være PAPPA og på å være faren til ungen, liksom..

 

Og som Ane sa; Jeg gidder ikke å hoppe i taket for en melding lengre..

 

Selvfølgelig, jeg kan ikke nekte han noe som helst bare fordi jeg føler at han gir blanke faen nå! Jeg er jo ikke helt blåst, for å si det sånn.. Men jeg har ikke på følelsen at han kommer til å forandre seg! Og han gidder jo ikke hjelpe til med noe, det er jeg som sitter med alt av utgifter osv.. Han bare cruiser rundt og lever livet!

 

Jeg vet ikke hva jeg kan si annet enn at uansett hvor mye jeg prøver å gi faen, så ligger det i bakhodet at han faktisk er en del av meg!

[Mamsen86]

Mente; Jeg har på følelsen at han IKKE kommer til å forandre seg.. Selvom lille "Sebastian" blir verdens vakreste! Der hun hopper rundt i den rosa kjolen sin og blir en Nokas-raner, liksom..

[AneB]

er så utrolig enig med deg, mami19!!

Han kan jo ikke bare poppe frem etter ni mnd og si "åja, pokker ta, det er virkelig sant, nå gikk det opp for meg".

 

Jeg savner at han bryr seg om meg og den lille inni magen, og jeg nekter å tro at de som bor sammen med de gravide damene sine gir like blanke!!

[Mamsen86]

Jeg syntes faktisk det er frekt å gi så faen, jeg! Andre, som er samboere osv, der er jo faren som regel kjempe med og syntes at alt er spennende! Så det at det er "uvirkelig" for dem, er egentlig en ganske tynn unnskyldning spør du meg..

Selvom jeg bærer på nurket, så er det dager da jeg tenker "Åh shitt, det ER faktisk en liten person inni meg".. Det har egentlig ikke gått HELT opp for meg at "hallo, jeg skal bli mamma", for å si det sånn! Det er en stor, stor rolle i livet, den viktigste jobben vi noensinne kommer til å ha! Og det hviler et enormt ansvar på skuldrene våre!

 

At HAN ikke føler noen kjennskap til bebisen har han lagt opp til selv! Jeg bikkjer ikke etter han for at han skal bli kjent, han har hatt de sjansene liksom.. Og tro meg; Kommer han til meg når jenta vår er født å sier at "ja, nå er jeg klar".. Da skal jeg love deg han får fingeren! Uvirkelig my ass, sier bare jeg!

Uvirkelig betyr IKKE at man har rett til å gi blaffen, det betyr IKKE at man bare kan sitte på rompa å vente! At det er uvirkelig rettferdiggjør ikke en dritt.. At det er annerledes for menna, det vet jeg! Men dem har MULIGHETEN til å innvollvere seg, dem har muligheten til å bli kjent dem også! Så her i gården slipper ikke en sånn unnskyldning igjennom, for å si det sånn!

Hvis han kommer om 4-5 mnd å plutselig skal være med på leken, da skal jeg POKKER meg ha en unnskyldning som er til å grine av.. Ikke som er til å LE av!