Jeg tror at meg og samboeren går fra hverandre...

[Anonym bruker]

Jeg må bare få dette ut. Det går nedover med meg og samboeren min etter snart 4 år som kjærester, over 3,5 år som samboere og jeg er gravid (termin i Okt.)

 

Slik har det vært helt siden jeg ble gravid (planlagt etter 8 pp). Jeg merket at han ikke reagerte stort på at jeg ENDELIG var gravid! Jeg derimot klarte nesten ikke puste og gråt av glede! I tre dager etterpå va han fremdeles slik rar og jeg sa at han fikk meg til å føle meg trist. jeg spurte hvor gleden var og om han angret. "Hvet ikke" og "Nei" var svarene jeg fikk. Etter dette har det bare gått rett vest!

I tillegg til at det virker som om han ikke vil ha verken meg eller babyen, har vi problemer med penger (han klarer ikke spare og bruker og sløser på ting jeg aldr vet), vi har problemer med fordeling av husarbeid (Jeg har alltid vært den ryddige av oss- han gjør rett og slett ikke en dritt!)

 

Det er dette som tærer på oss og meg! Han innser ikke hva han holder på med. Han lyger også til meg når det gjelder bruk av penger generellt og gudene må vite hva annet!

Vi krangler hver eneste dag, jeg gråter flere ganger til daglig og jeg sier til ham at vi må flytte fra hverandre og at dette ikke funker. Jeg er sikker på at babyen min ikke har det bra der inne og jeg tenker ofte på å skade meg selv, eller ønsker at barnet dør- fordi det ikke har det bra, JEG har det ikke bra og vi kommer ikke til å bli den familien jeg har ønsket meg!

 

Jeg trenger hjelp!

 

Takk dere som leser- velger å være anonym i dette innlegget.

[Lilje74]

Husk at det er en stor endring å skulle bli far for første gang! Kan være at han har fått en reaksjon på dette... og du er sikkert full av hormoner...

 

Leste akkurat denne artikkelen... Kasnkje den kan hjelpe...

http://www.barnimagen.com/felles/temasider/pappatips/fars_psykiske_utvikling_og_reaksjoner_rundt_svangerskapet

 

Vi gravide har lett for å bli selvsentrerte etc. Kanksje han trenger litt ekstra støtte akkurat nå?

 

Mitt råd er å forsøke å fokusere på det positive... Det hjelper sikkert ikke å bare anklage og kritisere.... + det er jo en typisk kvinneting å sette så høye standarder for rydding etc. at man ender med å gjøre alt selv...

(Gjelder nok ikke meg heldigvis ;-)

 

Det er jo en grunn til at dere har vært sammen i 4 år og har planlagt barn sammen... Forsøk å huske denne grunnen og start derfra ;-)

 

Lykke til! Klem,

[Kvinne_21 m/Nov baby=)]

Heisann...

det er trist å høre at det er slik mellom dere, å jeg tror nok desverre du ikke er alene om å ha det slik med samboren din. Denne graviditeten forandrer hele livet til dere begge, å dette er kansje noe han ser litt anderledes på enn deg.

Med en gang du ble gravid eller hvertfall etterhvert som tiden gikk ble du automatisk mer ansvarlig å ble en mamma. Det er slik vi kvinner blir, å det er derfor lettere for deg å ligge merke til hans sløsing osv.

Det er trist at det skal være slik.

Ettersom at dere har planlagt at dere skulle ha barn sammen, så er det litt rart med hans reaksjon! MEN jeg tror nok han ikke hadde forventet at det skulle bli som dette.

Kansje dere trenger litt tid fra hverandre, at han får tenkt gjennom ting.. Ettersom at dere bor sammen så blir tid fra hverandre litt vanskeligere enn dem som ikke bor sammen i denne perioden. DU trenger tid til å tenke gjennom ting, å det samme gjør han. Du må kunne sitte foten ned å si det du mener, å det burde gå inn på han når han ser hvor lei deg du blir når dere krangler så mye.

Jeg vet ikke om dette hjalp deg så sinnsykt mye, men du har hvertfall all min trøst.

Du må tenke at du skal leve for barnet, du er heldig som har klart å bli gravid å har dette miraklet inni deg.

Skjønner at du har tenkt de tankene pga av at ting er som de er, men jeg tror ikke det ville blitt noe anderledes hvis du hadde tatt dette barnet bort eller noe slikt.

Du må kjempe for DEG SELV, og selvfølgelig barnet ditt.

Kansje du skulle snakket med noen som er litt mer proff på dette. En jordmor som kansje han henvise deg videre eller noe?!

 

Lykke til...

Trøste Klemmer fra meg...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar begge to =) Det hjelper alltid å få noen andre sine synspunkter på det.

 

Dere har begge to ganske rett i det dere sier- og jeg skal prøve så godt jeg kan.

 

 

Klem

[Corneli@]

Hvis du mener alvor ed at du er så fortvilet at du vurderer å slade deg selv: søk hjelp! Du er ekstra sårbar akkurat nå, og må ta det på alvor hvis du strever slik. Ring enten et familievernkontor eller få henvisning fra lege til en psykiatrisk poliklinikk. siden du er gravid vil du trolig bli prioritert raskt.

[pippi78 & prinsessa :)]

Jeg ville bare kommentere mht til det første problemet du beskriver. menn kan bruke laaaaaaaaang tid på å "bli far" - selv om det har vært planlagt lenge. Så vi kvinner må bare smøre oss med tålmodighet. Det er ikke like lett for de å hoppe i taket av glede pga de opplever det jo ikke så tett på som oss. Noen menn "reagerer" tom. ikke før barnet begynner å bli kanskje 6 mnd, eller på et stadie hvor de kan få mer respons fra barnet. Menn er kjempe forskjellig - som oss kvinner

 

Det ligger jo sikkert mye mer til grunn enn det du skriver hvis du føler at dere kommer til å gå fra hverandre. Men kjenn også litt etter om ikke hormonene gjør det oversensibel for en del ting.

 

Håper du/dere finner ut av det. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er alltid veldig vondt når ting ikke blir som man skulle ønske! Alle opplever vonde ting, vi må bare prøve å lære oss hvordan vi skal takle dem på beste mulig måte. Ofte klarer vi ikke det på egen hånd og må søke hjelp. (Jeg har selv slitt med angst i mange år og gått i terapi.)

 

Etterhver som jeg er blitt eldre, jeg er 27 nå, har jeg bestemt meg for at hvis jeg ikke har det bra med "ting" må jeg komme meg ut av dem. Jeg har opplevd to skilsmisser selv, men jeg er likevel 100% sikker i min sak: Selv ikke ett eller flere barn kan få meg til å bli værende i et forhold hvor JEG ikke har det bra. Ulykkelig mor = ulykkelig/e barn! Det skal man ikke ha dårlig samvittighet for, man må være glad i seg selv for å kunne gi andre den kjærligheten de har behov for. Det viktige, HVIS man bestemmer seg for å gå hver til sitt, er hvordan man oppfører seg overfor barna og hverandre ETTER bruddet. Være modne mennesker som legger til rette for at barnet/a skal få det så godt som mulig og at mamma og pappa behandler hverandre med respekt. Samarbeid er stikkordet. Og i enkelte tilfeller kan man lettere samarbeide når man ikke er kjærester og samboere.

 

Vi lever under så utrolig krevende forhold i livet i dag - vi skal liksom være ett hundre prosent PERFEKTE i alle livets forhold. Perfekt mor, perfekt kjæreste, perfekt venn, perfekt student, perfekt arbeidtaker, perfekt utseendemessig, ha perfekte hjem, perfekte klær, perfekte inntekter, perfekt bil osv. Du skal trene, rydde, lage mat (helst aldri ferdigmat) og du skal helst være morsom og glad hele døgnet, hele uken. Det går ikke - det er INGEN som får dette til, så det er bare å gi opp med én gang. Det aller viktigste i ditt liv er jo tross alt at du har det bra! Og det må du gjøre noe med når situasjonen krever det. Søk gjerne hjelp, men begynn ikke å skade deg, kjære deg. Det gjør jo ikke noe med problemet og du vil ikke bli mere lykkelig av det. Det er alltid veldig godt å få hjelp til å sette ting i perspektiv, men som min mamma alltid sier: "Den siste mila må du gå selv."

 

Jeg sier ikke at det er riktig for dere å gå fra hverandre, det er det bare du og dere som kan vite, mitt poeng er at du ikke må ha dårlig samvittighet hvis det skulle skje! Jeg lover, in the end - dårlig samvittighet er det som tar livet av oss. Vær konstruktiv, kjenn godt etter og gjør det du føler er riktig. Med hodet hevet, ikke lut rygg. (Med dette mener jeg selvsagt ikke at ting ikke kan være vondt og vanskelig - det er lov til å være kjempelei seg!)

 

Og en siste ting: Barn vokser opp på gata i store deler av verden, ditt barn vil i alle tilfelle ha alle muligheter for å få et godt liv! Men ikke hvis mamma er deprimert.

 

Lykke til med å gå den siste mila, uansett hvor den fører!!

 

xxx

 

 

[zitapus]

Jeg er forsåvidt enig med siste innlegger, selv om noen dessverre bruker linjen ulykkelig mor = ulykkelig barn litt for mye egosentrisk. Da mener jeg ikke at det ikke er rett, det er jeg helt enig i, men jeg har dessverre sett tilfeller der mennesker (ikke bare mødre), blir så opphengt i dette at de akkurat søker inn i dette perfekt-mønstret på dette grunnlag ("jeg må jo ha det og det ellers blir jeg ulykkelig og da blir barna mine ulykkelige"). Alt kan jo misbrukes.

Nå sier jeg absolutt ikke at dette er saken med hovedinlegger. Til deg ønsker jeg alt godt, du må ta vare på deg selv og la deg få lov til å være litt egoistisk fordi du er gravid. Dette virker som om det er et større problem enn bare rundt graviditeten. Forandret han seg da du ble gravid, mht. pengesløsing og husarbeid? Eller var disse problemfeltene til stede før. Det er ofte noen problemfelter i et forhold, og ofte blir de mere synlig under slike omstendigheter.

Som de andre har sagt: søk hjelp!!! Han har det sikkert ikke så lett heller. Jeg og mannen min har et veldig bra forhold og graviditeten var veldig ønsket. Likevel har vi vel aldri kranglet så mye som i de første 3 måndene; jeg var sliten og orket aldri noe, hormonene var på fullt og jeg er fullt overbevist over at han også ble lettere irritert enn vanlig (menn kan jo også få slike reaksjoner). Heldigvis var det bare en periode og vi har det superfint nå.

Din kjæreste har det nok ikke lett, spør han om han kan tenke seg familierådgivning. Svaret sier litt om han er villig til å satse på forholdet eller ikke.

Du kommer sikkert til å få et fantastisk og harmonisk barn, uansett om det er født i et forhold eller utenfor.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg tror at du for det første skal prate med jordmoren din om dette, så du kan få profesjonell hjelp. Og så tror jeg du og han faktisk skal flytte fra hverandre i en periode og se hvordan dere kan ha det uten å bo sammen.

Det at han sløser penger, og ikke minst at han lyver om det, er et kjempeproblem og virkelig ikke bra. Det er noe som kan virkelig ødelegge for dere når barnet er født. Da er det bedre at dere går fra hverandre en periode nå, så har dere kanskje en mulighet til å redde dette.

 

Du har det ikke bra. Du skal ikke gråte pga samboeren din. Han skal være (som dr. phil sier) din trygge plass å lande. En av de viktigste oppgavene man har i et forhold, er å ta vare på hverandre, og sørge for at man er en "trygg havn" for den man er sammen med. Det skjer ikke i dette forholdet, og da trenger dere hjelp. Er han ikke villig til å få hjelp, er han ikke villig til å redde forholdet..og da må du ta en avgjørelse utifra det til ditt, og barnet, sitt beste.