Er jeg egoist?

[MorraTeFreja]

Har det for tiden helt "rævva" Hva er det egentlig jeg tenker på? Sette et barn til verden når pappan ikke ønsker å ta del i livet til den lille.

Jeg fratar ungen en pappa. Den lille vil få hele min familie og meg selv, såklart, men det er ikke riktig likevel. Hvordan kan en far være så kald?

 

Det er mange tårer om dagen, føler meg oppgitt, ulykkelig og er konstant trist. Ikke misforstå, jeg ønsker virkelig dette barnet, abort har aldri vært et alternativ for meg, har full støtte fra familie og venner. Men jeg er dritredd for hvordan dette skal gå, hva skal jeg si den dagen ungen spør etter pappan sin.......når alle andre har pappaer som er med på trening, skitur osv......

 

Jeg håper det er hormonene mine som løper litt løpsk og at det er derfor jeg er så "nede" for tiden, men jeg klarer likevel ikke å slippe de negative tankene.

 

Sorry for dette negative innlegget, men måtte bare få det ut.

[Anonym bruker]

Kan vel ikke trøste deg eller noe..men jeg er akkurat der du er nå,og tenker samme tankene..Det er ikke lett,og det vil nok ikke bli det heller,men jeg prøver å si til meg selv at det er hans tap jeg da...For det blir det faktisk.Han jeg er gravid med hater meg over alt om dagen-har ikke hørt et ord på to mnd etter at han prøvde å tvinge meg til abort med smisk og litt truing-så han er nok borte ja!Skjønner fortvilelsen hans og-dette blir hans tredje barn med tre forskjellige...Er ikke noe gøy,syns ikke det er noe kjekt å være en av de tre heller....Han bor langt unna meg,og kommer til å ta ansvar for de andre to-det er litt sårt..Også vet jeg jo og at barnet mitt faktisk har to søsken der ute som det antagligvis aldri kommer til å møte....Jeg har jo ødelagt hele livet hans jeg...han har glemt at han faktisk har vært til stede han og!!

Har du tenkt på hva du skal gjøre i forhold til å skrive han opp som far??Er så i tvil jeg....

[MorraTeFreja]

Jeg har satt han opp som far. Han er inneforstått med det og sa ikke noe på det. Han sa han skulle gi meg det den norske stat påla han å betale, men noen far ville han ikke være. Jeg skulle ikke regne med noe.

Jeg vil heller ikke at mitt barn skal ha en fødselsattest hvor det står "far ukjent" så det valget var enkelt for meg.

 

Jeg har dessuten bestemt meg for å holde han informert (selv om han kanskje ikke ønsker det) om hva som skjer med barnet fremover, dessuten kommer jeg til å sende et brev med bilde til hun som blir farmor når barnet er født. At han vil frarøve sitt barn en far er en ting, men jeg vil at farmoren skal få bestemme selv. Kommer sikkert til å bli et sjokk for henne, for han har nok ikke fortalt noe selv. Mange synes sikkert det er litt merkelig av meg å gjøre det, men jeg er en "familiær" person, og synes det er viktig at man kjenner til sitt opphav. (jeg har en storesøster som aldri har møtt sin far og hans familie)

 

[Afrodite1964]

Kjære deg!

For noen måneder siden svirret akkurat de samme tankenen igjen og igjen i hodet mitt. Tro meg, en dag tar de slutt, og du innser at det er faren selv som berøver barnet for en far, familie osv. Har fortsatt veldig vondt for å erkjenne at ungen vår ikke vil få noen far (mest sannsynlig), men det er hans valg, ikke mitt. Hadde det vært opp til meg hadde vi bodd sammen nå. Jeg har gjort alt jeg kan for å tilrettelegge slik at han barnet kan få ha en far/at han skal få bli far (bl.a. tibudt meg å flytte 60 mil til ukjent sted), men det ser ikke ut til å bite på min kjære.Det kommer ikke til å bli vanskelig å forklare et barn hvorfor du ønsket å gi det livet, verre for pappaen å finne en plausibel forklaring (alternativt at du sier alt som det er på en skånsom måte).

Det er ikke mer egoistisk av deg/oss å sette barn til verden, enn for andre! Det viser derimot stor ansvarsfølelse og mot å gjør dette! Ikke la et uansvalig mannfolk knekke deg, eller selvtilliten din. Hva de rundt deg mener og tror, skal du dr... en lang marsj i. Bare bevis for alle hvilken god mor du er/blir, og ta ut usikkerhet osv. for de du stoler på!

Helt riktig av deg å informere farmoren, jeg kommer til å gjøre det samme med de to søsknene til Huleboeren. Videre kommer jeg som deg til å sende bilder og info, uansett hva faren mener om det (han lever i et platonisk forhold med en dame, og er 52 år!!). Jeg har gjort det klart for han at ungen vår ikke skal være noen under jorda barn. Den kan jo ikke noe for at pappaen ikke klarer å ordne opp i livet sitt, og har rett på familie!

Fint hvis vi kan støtte hverandre her i forumet.

Jeg er nå i 22. uke, og må innrømme at ting går lettere og lettere, selv om jeg fortsatt sliter noe med kjærlighetssorg (pappaen og jeg har et slags sporadisk forhold nå, selv om han gjorde det slutt og forlangte abort 3 uker etter at vi visste vi var gravide...)

Ønsker deg all mulig lykke til!

Klæm fra

[Afrodite1964]

Hei igjen Jenny36

 

Er du 36 år? Jeg er 41....

Hvis du vil kan du sende meg PM på [email protected].

[Afrodite1964]

Rettelse; de to søsknene til Faren til Huleboeren, pappaen har heller ingen barn fra før!

[MorraTeFreja]

Ja jeg er 36 år, sender deg en PM når jeg har fått i meg frokosten og fått opp øya. ;.)

Er 14+1 i dag.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det likedan som deg for 5 år siden. Jeg ble alenemor noe jeg aldri hadde planlagt. Pappaen er i tillegg en så ustabil fyr at jeg ikke har oppført han som far noen plass, noe han har takket meg for.

Da gutten min var rundt 1 år møtte jeg verdens hærligste fyr, og nå sitter vi her da, elste gutten kaller han pappa og tror han er pappaen. Og vi har felles barn i tillegg.

 

Så ennå så redd jeg var for at gutten min aldri sku få en far så har han nå en pappa han elsker over alt på jord.

[Anonym bruker]

Hei, jeg er også (snart) 36 år og er i akkurat samme situasjon. (9 uker nå) Det tok meg lang tid å komme over panikken og velge å få barnet og se bort fra at faren ikke vil vite av det, men det har jeg valgt og det er ikke noe han kan gjøre noe med.

Det er så bra å komme inn her og se at noen sitter med akkurat de samme tankene!

Har også tenkt på dette med hans familie, men jeg vet ikke om jeg er så tøff som dere. Siden jeg faktisk har valgt dette på tross av hans ønsker så synes jeg kanskje jeg må forholde meg noe til hans krav også? Kanskje det endrer seg... jeg er jo ikke så langt på vei enda.

Per i dag så er jeg vel mest bekymret for hvordan omverdenen vil møte dette her. Bare noen få, gode venner som vet om barnet. Gruer meg til å fortelle det til foreldrene mine.

Ja, mange tårer har det vært og blir det kanskje, men jeg håper at dette skal være verdt det til slutt!

 

klem&lykke til