Usikker...

[Romvesen i magen]

Jeg er ei jente på 20 år, og har visst lenge nå at jeg var gravid.

Samboeren min er for tiden i hjembyen sin. Han kommer ned igjen om ikke så altfor mange dager.

 

Jeg var på besøk hos ham i tre dager, og den dagen jeg dro hjem igjen, visste jeg at jeg var gravid. Jeg visste nøyaktig dato for når jeg skulle ha mensen, er veldig regelmessig på det området. Men samtidig visste jeg på en måte inni meg at det ikke var noe vits i å handle tamponger og bind den måneden, siden jeg ikke ville få mensen. Da jeg hadde gått fire dager over "mensendatoen" tok jeg en test, som jeg visste var positiv.

Påskeaften var det faktisk. Jeg ringte typen, han ble helt paff, måtte sette seg, ta det innover seg.

 

Jeg fortalte det til en god venninne av meg, men jeg lurer på om det var særlig smart. Hun og samboeren prøver nå å få barn, men det ser ut til at det tar litt tid. Jeg merket at hun ble litt "hvorfor skjer det med henne og ikke meg", men hun taklet det greit. Grunnen til at jeg sa det til henne var at jeg sårt trengte noen å prate med, og jeg har ikke mange venninner her i byen,siden jeg er forholdsvis ny her.

 

Nå er saken den,at samboeren min vil beholde dette barnet. Vi har vært igjennom en abort før.

Jeg vet ikke om hverken jeg eller han er klar for dette. Han står for tiden uten jobb,siden han har vært i hjembyen sin en liten stund, og jeg har nettopp begynt i jobb, som jeg trives veldig godt i.

 

Han har sagt det til moren sin, som mente det var ganske tidlig, men at vi burde beholde barnet. Hun er abortmotstander.

Jeg har ikke sagt det til min mor, siden jeg er kjemperedd for hva hun vil si, har alltid vært sånn at hennes meninger står sterkt hos meg.

Jeg ble ganske paff, da jeg for noen dager siden var på besøk hos henne, og hun plutselig sier at hun gleder seg til jeg får barn. Mamma har alltid innprentet i hodet mitt at jeg ikke burde få barn før jeg nærmer meg 30, og at unge mødre ødelegger livet sitt. Helt motsatt av hva svigermor mener altså.

 

Nå skal jeg på UL 4 mai. Typen skulle egentlig komme ned til da, men han skal få med seg en konfirmasjon i familien først,så da rekker han det ikke,noe som egentlig er greit.

 

Jeg er bare så veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Typen støtter meg uansett, men jeg er redd for at hvis det blir abort,så kommer det imellom oss, og blir det barn, er jeg redd for at det er altfor tidlig,og at vi må gi opp mange av drømmene våre,begge to.

 

Ikke kan jeg snakke med mamma heller, nettopp fordi hennes meninger står sterkt hos meg, og hvis hun da forteller meg hva hun mener, er jeg redd for at jeg automatisk vil gjøre det, og at det da blir feil.

 

Ble langt det her..

[MammisOgTøffer`n]

Hvis du er litt usikker anbefaler jeg deg og beholde barnet.....Du kommer aldri i verden å angre på dette når du holder nurket ditt i armene:)

Tar du det bort og du begynner å angre.....ja, da er det for seint!

Jeg har mange venninner som har tatt abort som sliter veldig med det barnet de mangler........

Tenk nøye gjennom det, ønsker deg bare lykke til:)

[mamsen og ML+litenimagen]

jeg skjønner akkurat hvordan du har det... fikk selv vite at jeg var gravid forrige uke, bli ikke særlig overrasket, men fikk fortsatt sjokk. blir 19 til sommeren og vet jeg er veldig ung, men samtidig greier jeg ikke å ta abort for andres skyld. kjæresten min som jeg bor med er helt ut av seg, og det gjør det jo enda tøffere siden jeg innerst inne har lyst på det. gjør du det, er det på en måte ingen vei tilbake, er så redd for å angre. men å beholde det er et enormt ansvar, men samtidig skjønner man at man har gjort det riktige valget når du sitter med barnet inntil deg... er helt rådvill, vet jeg må betemme meg snart, er 6 uker på vei...

 

håper alt ordner seg:)

[beatepeate]

hei

 

syns du skal lytte godt til dine egne følelser i denne saken, men jeg må bare si at du kan få oppfylt dine egne drømmer selv om du får barn vi reiser mye, lever stort sett som før - bare med litt større bolig, sunnere mat og litt mer rutinepregede liv enn før. barna tilpasser seg godt miljøet de vokser opp i - og er en velsignelse fra ende til annen. sliten ? javisst. innimellom kunne man tenke seg å ha gjort noe helt annet, men til syvende og sist er barna prikken over ien. sånn opplever i alle fall vi det, selv som veldig unge foreldre. Vi var 21 og 23 når vi fikk førstemann, og selv om lærings- og ansvarskurva ble bratt, har vi blitt en fin liten familie som snart blir fire

ønsker deg lykke til med valget, og håper du har i bakhodet at det er du som skal bygge det livet du ønsker deg - og at du tar med deg vesignelsen som kommer med det

[Romvesen i magen]

Det som er,er at jeg har en lillesøster med ryggmargsbrokk.

Det vil si at siden jeg har det i familien, burde min graviditet være planlagt, og jeg bør ha tatt folat i tre måneder før graviditeten. Vet jo at dette er viktig for alle gravide,men for meg med denne sykdommen i familien,er det ekstra viktig. Jeg er så redd for at barnet mitt skal få ryggmargsbrokk.

 

Jeg har jo sett på nært hold hvor vanskelig og tøft dette er, og jeg har på en måte gjennomlevd det allerede, eneste forskjellen er at hun er lillesøsteren min,og ikke mitt barn. Likevel har jeg kjempet sammen med foreldrene mine hele tiden, jeg fikk en enorm ansvarsfølelse da hun ble født,selv om jeg bare var fire år.

 

Jeg føler meg som en kjempe-egoistisk person, siden jeg vurderer å velge bort det ufødte barnet mitt, mye pga denne risikoen for ryggmargsbrokk. Samtidig er det kjempevanskelig, siden jeg mener at mennesker i rullestol er helt vanlige mennesker, de kan bare ikke gå, og jeg blir så sint på alle som mener at de burde settes bort på instituasjoner og gud vet hva. Jeg trodde ikke det fantes sånne mennesker i vår tid, men tro meg,det gjør det.

 

Og nå er det meg som må ta stilling til dette,og jeg føler meg kjempeslem. Men samtidig er jeg kjemperedd for å få et barn med ryggmargsbrokk,nettopp fordi jeg har sett hvordan foreldrene mine har kjempet mot treige systemer, og fordomsfulle mennesker med syke meninger, og jeg ser nå hvor sliten mamma er.

 

Allerede nå, ca 7 uker på vei, sitter jeg her og bekymrer meg over hvordan jeg skal gjøre skolegangen best mulig for ungen min med ryggmargsbrokk, og jeg er så redd,så redd. Jeg føler meg ikke sterk nok i det hele tatt, samtidig er det ikke noe gøy å føle seg svak heller.

 

Hvis jeg bestemmer meg for å beholde dette barnet, og det faktisk viser seg at det har rygmargsbrokk, så kommer jeg til å ha verdens største skyldfølelse, fordi jeg ikke har tatt folat, fordi jeg ikke gjorde ditt, og ikke gjorde datt.

 

Ble forvirret av å skrive det her, men håper noen skjønner tankegangen min..

[Anonym bruker]

Oy da... Dette hørtes noe mer innviklet ut nå da! Jeg kan forstå alle tankene dine på dette emnet, spesielt det med skyldfølelse. Uansett hva du gjør så vil du jo ende opp med dette. Men hva sier legene om dette da? Er oddsen stor for at akkurat ditt barn vil få dette?

 

Er du foresten sikker på at mannen du venter barn med er den rette? Ofta har det mye å si på valget... Er han den rette så skal dere nok klare et barn med ryggmargsbrokk sammen:)

 

Men jeg stiller meg ikke spørrende til at du kanskje heller vil ha et mer planlagt barn, der du kan legge til rette litt bedre, kan jo ikke være godt å gå å tenke på dette i ni måneder? (+ +) Din situasjon er jo spesiell, med tanke på denne sykdommen du har i familien så har du jo en veldig "god" grunn til å ta det bort, og heller få barn når det er mer planlagt og du i tillegg er klar for det! Et barn er ikke verdens undergang, på ingen måte, men når oddsen er stor for et sykt barn så stiller det seg jo annerledes!