Dere som har hatt depressjoner, vil dere ha/har dere fått flere barn?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke har depresjon selv, men mannen min fikk, og sliter til dels enda med depresjoner.

Vi har en datter på snart 1 år og det tok en stund før han ble helt slått ut, men har slitt siden vi fik henne.

Nå reiser jo da spørsmålet selv, vil han takle et barn til?

Dere som har hatt/har depresjoner eller har menn som har hatt det, velger dere å få flere barn?

Og de av dere som har fått flere, hvordan gikk det med nr.2?

Det er grusomt å se mannen min sånn..

Han har opplevd mye og det var en dramatisk fødsel hvor det stod om livet og vi ble flydd fra et sykehus til et annet uten at han fikk beskjed. Han ble helt glemt og har slitt med angst og fare for å dø/miste oss siden...

Nå er han inne til behandling, nå når vi endelig har funnet ut hva som har plaget han.

[tik *01.04.12]

Jeg fikk selv depresjoner etter fødselen, og det var utrolig tungt. Men nå når jeg er "over det" har utrolig lyst på barn. Jeg vet jo at det er godt mulig at jeg får en ny depresjon ved neste barn også, men håper at det at jeg denne gangen er litt mer "forberedt" på det kan hjelpe. Nå vet jeg at det er noe som går over!! Om mannen din fortsatt sliter kan det jo være en ide å vente til han føler seg ovenpå igjen. Datra deres er jo under året, så jeg regner med at du ikke føler hast med å bli gravid igjen? Jeg tror nok at når han kan begynne å kjenne mer på gleden av det å ha fått oppleve det fantastiske med å få barn så vil nok lysten på flere komme i takt med det! Husk bare på at alle disse følelsene hans GARANTERT kommer opp igjen. Spesielt ettersom dere opplevde en dramatisk fødsel. Tror nok jeg ville ha fått samtaler med både psykolog, jordmor og fødselsleger før dere går mot fødsel, slik at dere kan finne ut en måte å ivareta HAM best mulig før, under og etter neste fødsel... Når fødslene blir dramatiske er påkjenningen verst for far. Det er han som står på sidelinjen og "ser" det som skjer. Vi mødre er nesten lykkelig, uvitende om hvor ille det kanskje er. Fødselen min ble også litt smådramatisk, men jeg fødte heldigvis på et sykehus som hadde kompetanse. Allikevel ble fødselen ganske dramatisk for pappan, som måtte se på at den som nettopp hadde født et fantastisk lite under lå der og fossblødde, mens hun sang vuggesang for ei lita nyfødt pie... Selv skjønte jeg ikke hvor ille ting var, så jeg var helt oppslukt i mitt. Før neste fødsel skal i alle fall vi ta kontakt med sykehuset for å få tilrettelagt for en fødsel som vi alle føler oss trygg med. Om det da er planlagt keisersnitt som blir utveien, så får det bare være det. Kanskje kan dere også finne løsninger som kan gi dere den nødvendige tryggheten?

 

Uansett så tror jeg at om dere velger å få flere barn, så må det være et valg som han føler at han er en viktig del av. Hva dere bestemmer dere for må være nøye overveid SAMMEN. Kanskje ser han om ett år ikke dette som noe problem i det hele tatt? Eller kanskje det var meningen at dere skulle adoptere et barn som trenger dere mere enn dere trenger det? Hvem vet...

 

Ønsker dere i alle fall lykke til videre... Håper han kommer seg opp igjen ganske snart, slik at han virkelig kan få kjenne ordentlig på den fantastiske følelsen av å bli far!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde fødselsdepresjon etter jeg fikk mitt første barn. DEt var værst de første tre månedene, og ble gradvis bedre. Vet ikke akkurat når jeg ble helt bra.

 

Tenkte mye på hvordan det skulle bli å få et barn til, har hele tiden visst at jeg ville ha tre barn. Fikk mitt andre barn ca 2,5 år etter det første, og har denne gangen ikke hatt antydning til depresjon. Nå skjønner jeg hva de snakker om med alle de fantastiske følelsene etter en fødsel. Selv om dagene kan være slitsomme med to små, er livet fantastisk å leve...

 

Kanskje dere bør ta kontakt med jordmor/lege som kommer til å følge dere opp ved et eventuelt svangerskap og få råd og støtte der?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg sleit med depresde første 6 månedene etter fødsel. livet var bare kaos å leve. men nå er jenta vår 16 mnd og jeg er over det. Sliter ikke mere.

Vi holder på med nummer 2. er ikke gravid enda, men vi jobber med saken. jeg føler at nå har jeg gått gjennon både kolikk og depresjon og er bedre forbededt denne gangen.

 

det har ikke fått meg til å IKKE få flere barn. man må ta tiden til hjelp sier jeg til alle mine venner som akkuratt har fått barn. ikke stress med å vre perfekt i alt, da kolapser man bare.

 

lykke til

[Anonym bruker]

hei

 

jeg har en datter som er 2,5 år og er gravid med nr 2.

jeg sliter fremdeles med fødseldepresjon å jeg vet at det er ca 75% sjanse for at jeg vill få det denne gangen også.

Men jeg er oppmerksom på det.

å jeg lar ikke de "stygge" tankene mine ta overhånd.

men det var ikke meningen at jeg skulle bli gravid igjen, for jeg er simpelten ikke klar til et barn til, men jeg gleder meg allikevel.

 

 

jeg syns ikke du skal presse din mann til å få flere barn.

Du må kanskje akseptere at det blir 1 barn på dere.

men det er jo fint at han er kommet i terapi.

For det er jo ganske "hysj hysj" å ha en fødseldepresjon.

Jeg føler meg helt forferdelig når jeg får de stygge tankene mine, om at jeg vill skade barnet mitt,,, at jeg plutselig får lyst å legge henne inn i microen eller slippe henne ned trappen... det er såååå grusomt når de tankene kommer..men jeg arbeider hele tiden med meg selv.

å i dag så er de borte.

men jeg er fremdeles ganske trist til tider.

men jeg har lært å leve med det.

 

hvis jeg får det dårlig etter denne fødselen,så vill jeg ta i mot anti depresiv.

 

lykke til i allefall

[Anonym bruker]

Jeg hadde alvorlig fødselsdepresjon etter første fødsel. Følte at det slapp taket etter ca 1 år, og da fikk jeg vannvittig lyst på baby. Fikk barn nr to da eldste var to år, og hadde ingen antydning til depresjon.

[Anonym bruker]

Hvis dere får depresjoner av å få barn, hvorfor fikk dere barn fra begynnelsen da? Det er jo frivillig... )

[Anonym bruker]

Så du mener at de som har depresjoner ikke har like mye rett til å få barn som andre??

[Anonym bruker]

vi har veldig samme historie.

Her fikk ogsaa pappaen depresjon, og fikk diagnosen da gutten var ca. 6 mnd. Har proevd medisiner, men det som hjalp best var gruppeterapi som han begynte da gutten var 1,5 aar. Gutten er naa 2,5, og pappaen er mye bedre, men det har vaert tungt. Vi har saa langt bestemt oss for aa ikke faa flere barn. Kanskje vi ombestemmer oss om et par aar, men naa er saken ikke et tema engang.

 

Og til deg som spurte om hvorfor man faar barn hvis man blir deprimert. Man vet jo ikke paa forhaand hva som kommer til aa skje. Det har ikke vaert noen symptomer paa depresjon hos pappaen tidligere. Slik er livet. Man vet ikke hva som kommer, men gjoer det beste utav det man blir servert.

[Anonym bruker]

Men herregud da, for et idiotisk svar!!!

 

*irritert*

[Anonym bruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon da jeg fikk førstejenta vår. Hun fikk kolikk allerede på sykehuset, og det ble 3-4 mnd med evigvarende skriking og lite søvn. For meg ble det et helvete som utløste depresjonen. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle få flere barn.

 

Men en dag var depresjonen borte, og jeg kunne ikke fatte at det var jeg som hadde vært så utafor og "rar". Dessuten så jeg at jenta mi trengte et søsken, det ville uansett være tøft for henne å være alene om ansvaret om "å gjøre meg lykkelig".

 

Jeg trodde jeg skulle være bedre forberedt når nummer to kom, men jeg erfarte derimot at alle de vonde følelsene kom tilbake. Jeg taklet ikke at ungen skrek, jeg taklet ikke dårlig nattesøvn og jeg taklet ikke å miste kontrollen over hverdagen min igjen. Dessuten følte jeg at jeg var ei dårlig mor for begge barna mine, og sviktet dem gjennom min væremåte. Et fryktelig strev. Så jeg må si at jeg ble værre andre gang enn første gang fordi jeg gikk og ventet på at helvetet skulle starte igjen.

 

Nå vet jeg helt sikkert at jeg ikke skal ha flere barn. Nå er strengen kuttet, og det blir ikke flere. Hadde jeg visst hva som ventet meg, så hadde vel neppe nr to kommet heller. Men slikt kan en ikke vite på forhånd.

[Anonym bruker]

Ja, jeg vil, og jeg er nå 4 uker gravid. Men jeg brukte litt over 3 år å bestemme meg. Har jobbet meg ut av depresjonen ved hjelp av terapi og medisin. Sluttet med plaster for 5 uker siden og pang: gravid.

Var jo ikke meningen skulle skje så fort da, men, ja, vi er glade.

Er nesten ferdig med nedtrapping av medisin.

Føler meg mye bedre forberedt denne gang. Har fått bearbeidet mye som var åsaken til depresjon. Har nettverk: lege, psykolog, jordmor og familie. Ville aldri har mer barn, men, med minne ferske i hodet, så kom dagen da jeg ville prøve en gang til, ta sjansen.

 

Men etterpå er det slutt, 2 barn holder.

Har hørt mange historier om at man kan få en fin tid med andremann selv om man hadde depresjon etter nr. 1.