...Babyen min falt ned fra stellebordet..

[junispiren fikk liten Dennis]

8 mnd gammel. Det gikk så ille fort alt sammen! Jeg skulle bare lene meg bort etter en bleie.. Det er ca en uke siden nå, og jeg sliter masse med stor følelse av svik. Gråter meg i søvn så og si hver kveld, og noen ganger kan jeg holde på helt til 4-5 om morgen.

En veldig stor bit av hjertet mitt er knust. Og jeg sitter med en vanvittig tung skyldfølelse.

Vi har heldigvis et "snillt" badegulv, med belegg og stor bade matte, og alt har gått tilsynelatende bra med minsten, men han har nok fått et arr i sjelen en liten stund fremover...

Utfallet er blitt at han ikke vil rulle over på magen lenger. Så dette må vi øve opp igjen.

Et barn skal kunne stole på sin mamma. At "hos mamma kan jeg alltid føle meg trygg. Her er jeg i gode hender."

Mammas nærhet og og godhet skal være det tryggeste i hele verden.

Og det vil jeg jo at han fortsatt skal føle!

Han er en kjempe blid gutt, og veldig aktiv og utforskende. Skratter og ler hvis noen tøyser med ham. Og har tilsynelatende ingen fysiske arr. Ingen vondter eller noe.

Sambo er fantastisk og støttende, men også den eneste som vet om det. Jeg skammer meg noe helt forferdelig! Og skriver ikke her for å få sympati i noen grad. Jeg ville bare ha noen å snakke med, dele sorgen med. For man sitter igjen med en vanvittig sorg..

 

Håper ingen behøver å oppleve det samme som meg.

(enda vi er nok fler..)

 

Takk for at dere gadd å lese.

Håper jeg kanskje har gjort noen litt mer oppmerksom på hvor fort ting kan skje.

 

Hilsen

[ostekaka]

ja ting kan gå veldig fort som du sier, je vet om andre det har skjedd med, og det gikk oså fint

du vet hva de sier om at tiden leger, og det er jo sant, så lenge alt gikk fint :-)

[Anonym bruker]

Som mammaer så har vi begitt oss ut på en utrolig reise, der vi rett og slett har valgt å delta i livet. Det vil si at vi bidrar ekstremt mye for andre mennesker, men de som bidrar og er aktivt med i livet, de risikerer også ekstremt mye. Vi er nemlig kun mennesker. Så det du har opplevd er et eksempel på hva som kan skje. Du skal få lov å sørge, men husk for all del alt det gode du gjør. Du har båret frem et menneske! Hver dag, 24 timer i døgnet, gjør du ting i din sønns beste interesse. Du har viet ditt liv til ham for mange år fremover! Håper du kan se det hele i dette perspektivet. Alle gjør feil! Det er det som skjer når vi velger å leve aktivt! Du kunne ha valgt å involvere deg minst mulig og dermed tatt få sjanser og risiko, men du har valgt å leve. Vær stolt, du!

[junispiren fikk liten Dennis]

Tusen takk for kjempefint svar!!

Det hjalp å få et litt annet perspektiv på det.

 

=)

[Anonym bruker]

Bra!

 

[Gjest]

Samme skjedde meg, og ikke på et mykt gulv. Dro på legevakta og ble sjekket ut. Så kom en enorm hevelse så vi måtte inn igjen, han fikk trolig et brudd på skallen. Legen "trøstet" med at det skjer de fleste en eller annen gang med ett eller flere av barna. Hadde en depressiv reaksjon som varte i ett par tre uker og som du sier, skamma meg noe helt enorm og følte helt elendig. Kan trøste deg med at det går over, tenker sjelden på det og når jeg tenker på det, er det blitt en erfaring og skammen her bleknet.

[beri]

uff, jeg fikk så vondt av deg da jeg leste dette...Masse klemmer fra meg:)

[Anonym bruker]

Fikk veldig vondt av deg jeg også. Og kom til å tenke på at det samme skjedde meg for en uke siden. Bortsett fra at han falt ned fra senga vår og ned på gulvet. Gikk heldigvis bra med gutten min også, men jeg har hatt dårlig samvittighet siden. Er livredd for at det samme skal skje på stellebordet også, for han er så urolig når han ligger der. Vurderer å kaste ut stellebordet slik at vi slipper den risikoen.

 

Sender en klem til deg (vi kommer sannsynligvis ikke til å "miste" gullene våre i gulvet igjen)

[Ella i farta]

Huff ja det må være forferdelig....det er daglig innlegg her om mødre som faller i trappen, mister ungene fra stellebordet osv. På legevakta sa også legen at det var ganske vanlig. Ja du er en mamma, men du er også et menneske og vi har ikke kapasitet til å følge med hvert bidige sekund.

 

Sønnen min på 8 mnd tryna ut av senga her om dagen og vet du hva...? Det er bare sånn som skjer. Når de blir mer mobile så er det mer knall og fall. Vi passer på han som best vi kan, men av og til faller han jo. Og det går jo som regel bra også.

 

Ikke sett for høye krav til deg selv og husk at vi alle kan gjøre feil. Det har INGEN innvirkning på hvor god mor du er for sønnen din:)

[Fru_Pigalopp]

Min trilla også ned fra senga vår for noen dager siden.....Så du er ikke alene. Tror dette skjer med nesten 1 av 3 en eller annen gang jeg. Det var helt grusomt når det skjedde og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på det........... Men som anonym over her sier: Vi har valgt å leve og da får man ta med de risikoene det medffører. Vi gjør jo allt i beste mening for barna våre. Føler med deg!

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Det er som om jeg skulle skrevet innlegget selv for fire uker siden, da skjedde det samme med meg. Og jeg skrev et nokså likt innlegg her jeg også. Det er en helt grusom følelse, ja det er det. Og hendelsen forandrer en til en viss grad. Men en liten trøst til deg er at for hver dag vil nok det hele blekne og du får det mer og mer på avstand.

Prøv og ikke tenk for mye på det, er mitt råd. Du gjør ditt beste hele dagen, og det ER godt nok. Jeg opplevde jenta mi som like trygg og nær etterpå også, og jeg tror ikke de opplever et slikt fall som noe verre enn alle de andre småfallene de har. Og tenk hvor mange småfall de har!! Han vet ikke at det er din "skyld" at han ramlet.

Lykke til. Og gjør som meg en periode fremover: Stell ham i dobbeltsenga! Der kan du leke, gjøre abligøyer, hoppe og kose masse med ham mens du steller.

 

[jente 23]

Jeg synes du virker som en god og omsorgsfull mamma..det er naturlig at du sitter igjen med sånne følelser..ville gjort det samme selv..det som hendte deg kan skje selv den beste..som regel går det bra med barna,de tåler en støyt..rundt 8 mnd og oppover blir barna mer mobile og det blir endel knall og fall..men tror det er bra at det er slik,på den måten lærer de at de må være forsiktige og selvstendige.. ikke misforstå,jeg mener ikke at man skal gå fra barnet på stellebordet av den grunn..men jeg tenker litt ellers når det begynner og reise seg opp fremed ting,at man lar barnet få prøve seg litt selv..slik at vi foreldre ikke alltid står klar med ei hand for å ta imot hvis det får overbalanse og faller..(håper jeg blir forstått rett!)

 

Jeg falt selv ned av stellebordet da jeg var 9 mnd (på et hardt gulv)-men jeg har ikke tatt noen skade av det..Det er så fort gjort-et lite øyeblikks uoppmerksomhet så skjer det..Viktig at man har ei hånd på barnet på stellebordet-alltid!! (har du sikkert hørt mange ganger)

 

Ønsker deg masse,masse lykke til videre og at dette aldri skjer igjen verken for deg eller andre:)

[Anonym bruker]

Jeg skulle klippe neglene til datteren min, og er som jeg regner med de fleste andre: livredd for å klippe for mye eller i fingrene.

Var en av de siste neglene, og akkurat i det øyeblikket jeg klippet vred hun på seg og jeg klippet i fingeren og hun begynte å blø.

Fikk helt skrekken og hadde utrolig dårlig samvittighet, selv om det langt i fra var med vilje. Gikk lang tid før jeg turte å klippe negler igjen.

 

Meningen med historien er å fortelle deg at du ikke er alene, det skjer slike uhell titt og stadig. Nå er datteren min 1,5 år gammel og har begynt å gå og ramler i ett. Senest i går ramlet hun ned fra kjøkkenstolen og jeg rakk ikke å stoppe henne, selv om jeg nærmest hoppet over bordet, resulterte i en kul i panna men sånn er det bare.

Alle vi mødre gjør en kjempe jobb, og selv om det skjer slike uhell er vi ikke dårligere av den grunn.

 

Tørk tårene kjære deg, og husk på alle de fine tingene du har gjort for sønnen din.

 

Klem