Når bare mamma er bra nok

[mamsemumsen]

Jeg har en datter på 9 uker som den siste måneden har blitt mer og mer "mammadalt". Hun synes det er fint å være sammen med pappa på stellebordet og da koser de seg sammen. Hun begynner imidlertid ofte å gråte når pappan holder henne, og hun HYLER dersom hun er trøtt. Det ender alltid med at jeg må overta for å roe henne.

Vi synes dette er både slitsomt og litt trist. Jeg er redd for at dersom jeg overtar så vil hun lære at det bare er mamma som kan trøste henne. Hun vil da bli avhengig av at jeg er tilstede hver kveld - noe jeg selvfølgelig ikke ønsker. Det er imidlertid vanskelig å ikke ta over - hun hyler så det gjør vondt å høre på og både hun og pappan blir svette og utslitte.

Er det flere som har det på samme måte?

Er det noen som har noen gode råd?

 

[Gjest]

Prøv å gå en kort tur alene...

Lykke til

[Anonym bruker]

tror pappaen takler det bedre uten deg tilstede og det kan da ha god innvirkning på babyen. Alle blir svette når noen ser på at de ikke fikser noe, som fører til at de stresser og babyen reagerer da på dette. Hvis han er alene uten at du er der for å "passe på" klarer han kanskje å roe seg ned og stole mer på seg selv i stedet for at han blir usikker og tenker at det er like greit at du overtar for du gjør det nok "bedre" enn ham!

 

Jeg er ute en kveld i uka og det fungerer kjempefint, men så er vi mye sammen på dagtid da mannen min er sykemeldt for tiden.

Jeg kan få babyen til å slutte å gråte nesten med en gang, men det er ikke det som er poenget. Det viktigeste er at babyen blir trygg på at pappaen også kan trøste.

 

Går seg nok til skal du se! Slenger meg på forslaget om at du går en liten tur så han får prøve seg alene!

[mamsemumsen]

Takk for svar.

Vil legge til at jeg ikke henger over dem og "passer på" - tar en dusj, vasker klær e.l. Har også vært på butikken og da skrek hun i et sett. Skal forsøke rådet om å gå ut. Tror du har rett i at både jeg og pappan tenker at det er best at jeg overtar for da roer hun seg. Hvis jeg ikke er hjemme må pappan klare det alene.

Vil også si at jeg hele tiden har vært opptatt av at pappan skal ha en viktig rolle både som en som leker, trøster og steller. Vi forsøker f.eks. å legge henne annenhver kveld, pappan tar stellet og bading når han er hjemme osv. Pappan er en del borte - jobber om dagen og tar deltidsstudie om kvelden - to ganger i uken.

Lurer på om noen andre har noen råd?

[stjerne3]

Ikke stress!

 

Sånn har det vært med alle mine tre barn. I begynnelsen er det bare mamma som duger dersom barna er trøtte og slitne. Og det er jo ikke så veldig rart; det lukter melk av oss. Noe av det første et lite barn lærer når det kommer til verden er at lukt av melk medfører velbehag (mett mage). Etterhvert utvikler disse assosiasjonene seg til varme, trygghet og omsorg. All senere tilknytning baserer seg i svært stor grad på denne første relasjonen. For et lite barn er det ofte vanskelig å sjonglere mellom ulike relasjoner på et så tidlig stadie. Stort sett vil barnet foretrekke en primær-relasjon (som oftest mor), som igjen gir grobunn for relasjonsbygging med andre (feks far). Det er helt vanlig at barnet lettere lar seg roe av en spesiell person i begynnelsen. Det er viktig å møte barnet på signalene det sender ut. Lar det seg lettere roe av deg, synes jeg ikke det er unaturlig at du tar over innimellom. Det er ikke kjønnsdiskriminerende eller gal oppdragelse. Det er likevel viktig at vi som mødre ikke tar over alt, men støtter opp under tilknytning til far.

 

Hos oss har dette gått helt fint. Mammadaltene blir også pappadalter etterhvert. Myye raskere enn man tror... og helt av seg selv!

 

 

Lykke til!

[mamsemumsen]

Takk for svar stjerne3!

 

Godt å høre fra andre med lignende erfaring!

Jeg er allikevel i tvil om hva vi skal gjøre fremover.

 

Bør vi fortsette å forsøke å legge henne annenhver kveld eller bør jeg gjøre det en periode og la pappan gjøre ting som fungerer fint (stell, kosing på dagen når hun ikke er så trøtt, kveldsstell, bading osv.)?

 

Noen som har noe tanker om dette????

[Gjest]

Synes stjerne 3 svarer veldig fint! Vi har det sånn her også, at jenta mi bare vil til mamma. Og det er særlig om kvelden og på natta. Pappaen er så mye han kan sammen med henne på dagtid og ettermiddagene, og de koser seg sammen. Men merker at når jeg kommer inn i rommet vil hun fort til meg, strekker armene og sier mamma! Derfor prøver jeg å la de være i fred feks på badet når de har kveldsstell.Bare når hun gråter utrøstelig griper jeg inn og roer henne. Prøver først med pappa, men går det ikke tar jeg over. Det er jo ikke rart at de helst vil til mamma, og det er ikke bare fordi vi lukter melk. De små er jo sammen med oss hele dagen. Jeg synes det er vanskelig,vil ikke overkjøre pappaen. Men jeg vil heller ikke at ungen min skal gråte seg hes og rød når jeg er der og kan trøste. Trist for pappaen, men sånn er det bare når de er så små. De tar det lett igjen senere og derfor er det kjempeviktig at pappaene ikke gir opp.