Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Når kom morsfølelsen for deres først barn?

Jeg var bombesikker å at i det barnet ble lagt på brystet mitt skulle den komme. Men slik ble det ikke. Jeg fikk den ikke før jenta mi var 4-5mnd å syntes det var veldig trist i.o.m "alle" andre hadde den å ikke jeg.

 

Men da den kom gradvis rundt 4mnd alder skjønte jeg at nå var det noe helt annent å være mamma. Jeg var ikke lenger en barnepasser på fulltid, men mamma for min lille datter.

 

Flere sa til meg at morsfølelsen var i grunn oppskrytt, men det syns ikke jeg!! Den følelsen er utrolig stor å jeg er sikker på at man ikke kan føle så mye for et menneske som man gjør for sitt\sine barn.

 

Morsfølelsen er seriøst den beste følelsen som finnes å jeg får nesten dårlig samvittghet for at jeg ikke hadde noe spess følelser for jenta mi før hun ble en 4mnd. Følte hun bare var en baby som trengte mat og pass.

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/4882472-den-etterlengtete-morsf%C3%B8lelsen/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er en av de heldige som fikk morsfølesen ca 1 minutt etter at hun var ute. Utrolig deilig følelse ja. Ble advart på forhånd at den ikke nødvendigvis kom med en gang, så var forberedt på at det kunne skje.

 

Jeg var som sagt solgt da jeg møtte blikket hennes, og noen ganger går det nok litt på bekostning av sambo......

Hos meg kom den veldig kjapt, ikke med en gang jeg fikk henne til brystet men etter et par dager ihvertfall. Det er en helt utrolig følelse, og jeg elsker datteren min over alt på jord. Kunne aldri forestilt meg at det kunne være så fint å bli mamma..

Hun er jo baresååå nydelig og god, Klarer nesten ikke å huske hvordan livet var uten henne,vil ikke tenke på det heller..

Hun betyr alt for meg og jeg tenker på henne hele tiden når jeg er borte fra henne..

Annonse

Jeg fikk den ikke da hun ble lagt på brystet mitt,var så sjokkert hehe,så ble hun tatt vekk med en gang fordi hu ikke ville skrike.

 

Men inne på post partum,etter pappan dro hjem og vi ble alene,kikka vi på hverandre og jeg kjente "jeg er mammaen hennes,gode ungen min"

 

 

Beskytterinstinktet mitt slo i hvert fall inn med EN gang.. Husker jeg sa til barnepleier noen timer etter fødsel at "jeg blir nesten litt rasende på deg nå, og har mest lyst til å kaste meg over deg og ta babyen tilbake" - hun skulle gjøre et eller annet med babyen, og etterpå brukte hun så himla lang tid før hun kledte på ham, og han hylte fordi han var naken og ubeskyttet, stakkars, mens hun svinset frem og tilbake i rommet med ham. Hun syntes ikke det var spesielt morsomt.

 

Og en gang på barsel skulle jeg hente babyen etter at pleierne hadde passet ham når jeg dusjet. Da jeg kom til barnerommet var døren inn dit låst, og gutten min lå alene i rommet - og han HYLSKREK. Husker jeg var helt på gråten og så SINT inni meg da jeg løp etter nærmeste pleier, og fikk såvidt stotret frem at jeg måtte få komme inn til babyen min! Noen dager senere sa jeg til noen andre pleiere at "Når dere likevel bare lar ham ligge der og skrike så kan han likegodt gjøre det hos meg" - fordi de tilbød seg å ta ham for meg i noen timer på natten. Stolte ikke på dem for fem øre etterhvert :)

 

Men når det er sagt - så husker jeg også den enorme usikkerheten jeg følte de første ukene. Jeg tror nok at morsfølelsen var veldig tilstede, men så ble jeg overmannet av usikkerhet, rundt både stell, amming og håndtering. I begynnelsen kom min mor på besøk lenge hver dag, og det var sååååå godt å kunne "dumpe" gutten på henne de timene hun var her. Han hadde magevondt i to-tre uker, så da skrek han mye uten at man kunne gjøre så mye for å hjelpe..

 

Etter noen uker så jeg tydelig at det var jeg som kjente babyen best, og da ble det enormt vanskelig å la andre avlaste. Klarte ikke å f.eks. hvile meg hvis noen andre strevde med å roe gutten i et annet rom. Ble bare irritert for at de gjorde det strevsomt for HAM, i og med at han ville klart å sovne forlengst om de bare hadde gjort de rette tingene..

 

Så gutten min var nok MIN helt fra første øyeblikk. Selv om jeg faktisk følte at han hadde "fortjent bedre" et par ganger i starten, da jeg selv følte meg veldig usikker og utilstrekkelig som mor.

 

Men jeg hadde et veldig enkelt barn i starten. Jeg strevde med amming, og der var han VELDIG krevende, men han sovnet helt av seg selv når han ble lagt ned, og gråt nesten aldri (etter de to-tre første ukene) frem til han var ca. 3 mnd. Så jeg tør ikke si hvordan de første månedene våre hade vært dersom han hadde vært kolikkbarn! Eller gulpebarn, for den saks skyld..

 

Jeg var en av de som fikk morsfølelse med en gang, synes bare hele greia var fantastisk og var helt overveldet av det faktum at dette var vår lille baby:) Nå blir morsfølelsen bare sterkere for hver dag og føler meg innmari heldig som er akkurat hans mamma.

 

Så jeg er veldig heldig synes jeg, siden dette gikk så automatisk og greit for meg!

Hei!

Det var nesten godt å høre at det er flere derute, som ikke ble overmannet av morsfølese med en gang, for sånn hadde jeg det og, og jeg tenker masse på det....

De første 3-4 mnd. hadde jeg mere den følelsen, at her er en liten skapning som du har ansvaret for, og han må passes veldig godt på, og han ble passet GODT på etter alle kunstens regler. Så ønsket om å beskytte han var der med en gang, men den overveldende morskjærligheten kom først gradvis etter flere måneder. Men nå er den til gjengjeld så sterk, at jeg kan bli rørt til tårer, bare jeg tenker på han.

Jeg er helt ubeskrivelig glad i han og er litt lei meg for at jeg ikke har følt sånn hele tida. Men jeg tenker, at det er det bare ikke noe å gjøre med, nå elsker jeg han i hvert fall over alt på jord!

Uff ja blir helt rørt her jeg sitter....:) Hos meg kom den heller ikke med en gang hun ble lagt på brystet, da var jeg mer i sjokk og og SINNSYKT sliten......... Men da kvelden kom, fikk jeg en helt utrolig overveldende følelse...jeg baaaare grein, og hadde bare lyst til å ta meg mitt lille mirakel bort fra alt og alle, være helt alene med henne i hele verden. Det var rett og slett en helt ubeskrivelig følelse! Dere kjenner nok til den ;)

nei desverre.... dvs. jeg ønsket at jeg og lillegutt kunne få reise hjem litt tidligere, men skjønner jo at vi ikke kunne gjort det. jeg slet skikkelig med amminga helt fra det første sugetaket hans og det la en ordentlig demper de første 2 mnd! jeg gruet meg til hver gang han skulle våkne og ville ha mat, men dumme meg skulle jo ikke være noe dårligere enn alle andre der, så jeg skulle amme ja! til neste gang vet jeg bedre, så da skal jeg ikke nøle med å gi flaske hvis de samme problemene dukker opp igjen.

som om ikke dette var nok hadde han kolikk helt til han ble 4 mnd! og det var heller ikke alt, for når amminga begynte å gå greit for min del, fikk han puppenekt. likevel fortsatte jeg med åp prøve å amme enda litt til, men da han var 3,5 mnd begynte jeg mer og mer med flaske så han i det minste skulle bli mett. ammet fortsatt om natten,men da våknet han annenhver time eller mer.... etter at kolikken forsvant fikk han også flaske om natten og han sov heldigvis litt bedre da, men da fikk han etterhvert flaskenekt! da han var 5 mnd kjøpte jeg nye flaskesmokker for å se om det utgjorde noen forskjell og det ble virkelig en revolusjon! nå spiser han ordentlig og sover hele natten, og skriker ikke mer enn unger flest:)

ang. morsfølelsen, så vil jeg si den kom rett etter fødselen, men var borte hver gang jeg ammet han og om natten og mens han hadde kolikk..... hadde sånne små øyeblikk hvor jeg var så glad i han at jeg kunne ofret meg selv, men det er vanskelig å ha slike tanker så ofte når ungen bare skriker og jeg hadde konstant vondt. nå er morsfølelsen virkelig her for fullt, og jeg kan nyyyyte gutten min:) når han nå skriker er det f.eks fordi han har fått tenner, er sulten eller trøtt. han er en nyyyydelig liten gutt som jeg forguder over alt annet!

samme her. Den har vell enda ikke kommet helt. Første jeg tenkte da jeg så han var: Nei hva i helvete han er svart! hvordan skal jeg forklare dette`?

noe jeg ikke egentlig kunne svare på, jeg er ikke av den utro typen.

og da jeg lå på intensiven og dem trillet han ned var tanken da jeg så dem kulerunde sorte øynene: Look a bug. men etter det klatre jeg bare å fokusere på at dette skulle jeg beskytte og passe på.

morsfølelen dukker av å til opp.

Annonse

Kjenner meg godt igjen i din historie Charlie20. Når jeg fikk min første datter så tok de flere måneder før morsfølelsen kom. Som flere andre også har skrevet, så slet jeg med amminga de første månedene. Og de tok all energien og oppmerksomheten min. Ble jo så fustrert og usikker. Etter 3 1/2 måned endte vi opp med flaske og mme. Og gjett om det var neddtur. Følte meg som en dårlig mor som ikke fikk til amminga. Så når jeg skulle ha nr. 2 så "ropte" jeg imellom pressriene at "jeg SKAL ha hjelp med å få igang amming". Å det fikk jeg. Morsfølelsen kom raskere og var sterkere med nr. 2. Og når jeg fikk nr. 3 for snart 1 år siden så kom følelsen med en gang. Å den var sterk. Og den kribler enda. En ubeskrivelig følelse som bare en mor vet hvordan kjennes.

min sønn er nå 7uker, og morsfølelsen er ikke kommet.. han er kjempe søt og herlig...ja og alt det der...men er for uvirkelig at han er min.....utrolig rart siden jeg har jo kjent han i 9mnd før han om til verden

Jeg er vel kanskje heldig også da, som fikk morsfølelsen nesten før vesla var ute, og den var på plass med en gang hun kom i armene mine for første gang. Noen bruker lengre tid for å "innrette" seg med det nye som har skjedd, men det er jo helt normalt det også :-)

Jeg ble "advart" av mamma om at jeg ikke måtte bli skremt vis jeg ikke fikk morsfølelsen med en gang. Og det fikk jeg ikke. Det er som HI sier, det var en liten person jeg måtte passe på. Og jeg følte meg som en utnytta barnevakt med fryktelig dårlig betaling! Jeg så jo det at han var verdens nydeligste lille gutt og at han var veldig snill- men jeg tror ikke jeg kunne gått gjennom ild og vann for ham til og begynne med. Husker jeg satt på bussen og lurte på om jeg kom til å savne ham hvis jeg bare gikk av bussen uten han( Ja, det er mye rart jeg lurer på til tider). Heldigvis gjorde jeg ikke det, for nå- når han er 6 mnd er det han som betyr mest for meg i hele verden! Den ekte og genuine følelsen kom vel når han var rundt 4-5 mnd.

 

Kjenner jeg blir helt "rar" rundt hjertet bare jeg tenker på han...=)

Det tok 4-6 måneder før jeg skikkelig fikk morsfølelsen.

Det begynte såvidt når hun var rundt 4 mnd og når hu var et halvt år forstod jeg hva alle andre hadde snakket om.

Når jeg tenker tilbake så har jeg nok hatt en svak depresjon etter fødselen fordi jeg på en måte manglet noe.

Jeg hadde det slik som du beskriver det, en slags barnepasser som ammet og stelte. Nå ser jeg gleden i alt vi gjør sammen og stell og badetid har nå blitt kosestund. Jeg nyter hver eneste dag.

 

Jeg syens det er dumt at det ikke kommer mer frem i bøker eller på nettet at ikke alle får morsfølelsen med en gang og at det kan være skikkelig tøft den første tiden hvis den følelsen mangler.

 

Jeg føler jeg har "mistet" babytiden med ungen min og har dårlig savittighet for at jeg ikke gjorde mer for henne i den tiden.

 

Hilsen "endelig lykkelig mamma"

Hos meg kom den ikke med en gang nei.. Desverre.. Var nesten så jeg følte meg mer som mor i svangerskapet enn de første dagene etter fødsel. Gutten min ble tatt rett fra operasjonsbordet og ut for å "komme igang", og jeg fikk bare se han noen minutter det første halve døgnet. Derfor tror jeg morsfølelsen uteble hos meg..

 

Så begynte problemene med ammingen, og jeg følte meg som sutteklut, gulpeklut og matstasjon (og jeg gråt mange timer pr dag). Da jeg slutta å amme da gutten var 3 mnd kom morsfølelsen snikende. Jeg tror kanskje den var der tidligere, men den ble overskygget av alt det andre..

 

Nå er den her for fullt i alle fall, og i mange forskjellige situasjoner overveldes jeg av denne følelsen som gutten min gir meg, den er rett og slett ubeskrivelig!! (jeg gråter når jeg skriver dette).

 

Snufs snufs.. Det går ikke an å være så glad i noen andre som sine egne barn.....

Så frekk du er, anonym!!

 

For det første: aviva skrev IKKE at gutten var "svart", men at han så sånn ut. For det andre: dersom han ER mørkhudet, så går dette faktisk fint an for to hvite mennesker. Dersom det er mørkhud i genene, så kan dette dukke opp av og til i generasjoner etterpå.

 

Og hva er egentlig morsfølelse? Du sier stakkars aviva og gutten, men du vet da vel ikke hvordan aviva føler for gutten sin? Hun skrev at hun følte at dette barnet måtte hun beskytte og ta seg av, og er ikke det en stor del av morsfølelsen da?

 

Så det!

Virker som det er mange med like erfaringer her.Jeg og slet fryktelig med amming i starten og fikk forsinket morsfølelsen pga det.Det var så smertefullt at jeg grudde meg til hver gang jeg skulle amme og jeg ble deppa.Men da ammingen gikk litt bedre kom morsfølelsen for fullt,da var han vel rundt seks uker.Jeg ammer enda(v. 5mnd) men jeg har fremdeles en del problem med sopp og puppenekt så vi får se hvor lenge jeg fortsetter.Det er altfor stort ammepress i norge,det er tross alt viktigere med morskjærlighet enn at barnet får mm istedefor mme!!! Det sier de ingenting om på sykehuset!!!!

Så bra at det kommer frem flere sider ved dette!!!!

Jeg har aldri opplevd noe overveldende morslykke rett etter fødsel, var jo godt fornøyd med at alt gikk bra, og at jeg hadde fått friske unger. Var glad og stolt, og kjærligheten vokste fra dag til dag... I begynnelsen blir det jo mye "slit", og det er litt lettere å kjenne på følelsene dine når babyen smiler og pludrer til deg, og viser deg at han setter pris på deg....

 

I dag er jeg overveldet av morskjærligheten, den beste følesen av alle!!!!

Hei! Hm! Nei, morsfølelesen kom i hvert fall ikke med en gang hos meg... hadde en vanskelig fødsel, hun ble også født for tidlig, så blødde mye etter fødselem, vi var på sykehuset i 3 uker.... det var den verste tiden i mitt liv. De to siste ukene var hun "frisk" men ville ikke spise. Så som mange andre her ble det mye amme-stress, uff uff!! Hun begynte å suge på brystet først etter 5 uker, så før det var de masse amme-trening, pumping osv. mye mye mye stress, lite søvn osv. Jeg ble først forelsket i henne da hun ble 3mnd, siden hun da begynte å reagere på verden rundt, en får liksom noe respons for å si det sånn. Før er det bare stress, uff!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...