Er jeg egoistisk?

[Anonym bruker]

Hei! Har et problem jeg trenger noen synspunkter på. Jeg venter nr to om tre uker. Fra før av har jeg en gutt på tre. Det har seg sånn at min mann har vært gift en gang før, som resulterte i tre barn. Har et veldig godt forhold til hans barn, og den mellomste har bodd hos oss i 4 år nå. Han har den siste tiden vært i militæret, på en helt annen kant av landet. Han er 20 år. I juni kommer han hjem, og skal bruke høsten til å ta opp fag. Jeg synes det er på tide at han finner seg en egen plass å bo, men tror han har tenkt seg til å bo hos oss. Dette ser jeg svart på, ettersom det er veldig stor gjennomtrekk av venner her, når han først er hjemme. Dette blir jeg veldig sliten av, spesielt nå, når jeg er høygravid. Har så klart tatt opp dette med ham flere ganger, men det har ikke hjulpet noe særlig. Min mann er enig med meg, og har gjentatte ganger bedt ham om å se seg om etter en hybel. Han argumenterer med at han ikke har penger. Jeg har sagt til ham at det er på tide at han tar ansvar for sitt eget liv. Fram til nå er det hans far som har fosørget ham. Jeg mener han bør skaffe seg en jobb og finansiere studiene sine selv, samt ta opp studielån, som de fleste studenter gjør. Dette er vel en del av det og bli voksen det også, mener nå jeg da. Han har sin egen evne til å sno faren sin rundt lillefingeren, og det ender bestandig i hans favør. Denne gangen har jeg bestemt meg for å sette foten ned.. Hva mener dere?

[Jente 06 + aprilgutt 09]

Er enig m deg! kan jo kanskje hjelpe til m husleie den første tiden? Men studielån har jo nesten alle, så det er jo ikke noe problem, og han er jo voksen!

["lille" elefant]

han er jo gammel nok til å ta vare på seg selv mener jeg da.

jeg er 19 selv, og har bodd for meg selv nå i 2 og et halvt år. mange andre klarer jo å studere og bo for seg selv. men en mulighet er jo at dere hadde gitt han et lite bidrag i måneden. og det trenger jo ikke være store greiene. bare litt.heller kanskje hjelpe han litt med jobb søking. han kan jo få seg en kvelds jobb. alle andre klarer det, så hvorfor skal ikke han, mener jeg da. men kan ikke hans mor hjelpe litt og? syntes jo det da.. men du er ikke egoistisk. det synes jeg ikke.

[Anonym bruker]

Du er ikke egoistisk!!!

 

Det er alltid kinkig å bo eller leve med andres barn , lever selv m 3 barn som ikke er mine fra 6- 12 år, 50% av tiden. Mye bra med det , men også noe slitsomt til tider. Min (biologiske) Mor sa at vi burde flytte hjemmefra før 20, ikke det at hun ikke var glad i oss barna, men naturen vil det slik, -jeg er veldig enig med henne. Det var også godt å komme inn i et EGET liv, ta ansvar mm. Sett fot ned, ha ikke dårlig samvittighet, -dette er til guttens beste!

 

Lykke til! Missunner deg ikke oppgaven...

 

[Anonym bruker]

Takk for gode svar. Godt å vite at noen er enige med meg. Når det gjelder hans mor, så sitter hun trangt i det. Forventer ingenting fra den kanten. Han skulle i utganspunktet bo hos oss i et par mnd, men det har drøyd ut i fire år. Har ikke sagt noe på det, før nå da..En annen ting er at han også forsørger sin voksne datter på 22 år, med et bidrag på 10 000 hver mnd! Dette for at hun skal få mulighet til å gå på skole i danmark. Skolen var ikke godkjent gjennom lånekassen, derfor.. Jeg er helt for at man skal hjelpe sine barn når det kniper en gang i blant. Men å forsørge voksne barn helt og holdent, det er en helt annen sak..Min mann har vanskelig for å si nei, må innrømme det..

[Anonym bruker]

Synes det høres litt "strengt" ut å jage ut gutten på 20 jeg da....

 

Selv flytta jeg ut første gangen når jeg var 17 år, men var "hjemmom" et halv år etter endt VG, før jeg reiste til USA i et år.. Når jeg kom derifra bodde jeg også hjemme på ubestemt tid.. Til jeg fant ut hva jeg ville videre.. Det var bare noen mnd, men jeg følte meg velkommen til å bli lenger=)

Tror ikke jeg hadde hatt noe godt forhold til familien om jeg ikke hadde følt meg velkommen der..

 

Det jeg skal frem til er at, dere burde kanskje ikke jage han eller få han til å føle seg uvelkommen. Greit å la han bo der mens han studerer i allefall! Min mening uansett...

 

Jeg er 22 år å flytta hjemmefra (for godt) for ca 1/2 år siden... =)

[Anonym bruker]

Det er jo ikke snakk om å jage ham ut da. Han skal få mulighet til å finne seg en hybel så klart. Han har muligheten til å komme på besøk når han ønsker det. Det hadde kanskje vært en annen sak visst han hadde vist litt intiativ til å skaffe seg jobb, og bidratt noe her hjemme. Og ikke minst respektert at hans far har to små barn og forsørge. Men han viser ikke til noe forandring i hele tatt. Da blir man ganske oppgitt. Han vil bare vokse på å flytte ut. Det gjør noe med selvfølelsen, tror jeg da.

[så var vi 4]

Synes det er på tide å flytte for seg selv når man er 20. Vet jo ikke hvordan husleieprisene er der, men studielån og en liten deltidsjobb dekker det meste. Vi har kjøpt bil, leilighet og masse innbo og vi studerer begge to, så det er penger nok.

[Gjest]

Nei nei nei, han må jo bo for seg selv!!! Han er jo ikke barn lenger, det synes jeg er over grensen. Han er en voksen mann som godt kan klare seg på egen hånd, det er ihvertfall en fin mulighet til å lære det. Bare min mening da..

Eli 34+5

[mamma4?]

Nei, en på 20 år skal lære seg å være voksen! Da er det på tide å flytte ut eller bidra med en liten husleie. Selv har jeg ikke fått et rødt øre av mine foreldre etter jeg ble 18. Jeg flytta ut da også. Lurer på om jeg ser annerledes på det når mine barn blir voksne, men jeg mener at foreldrenes største jobb er å gjøre barna sine ansvarsbevisste og selvstendige, slik at de kan klare seg selv som voksne.

[Anonym bruker]

Høres ikke helt enkelt ut. Selv bodde jeg lenge hjemme (litt til og fra). Flyttet ut for godt da jeg var 21 år. Burde nok ha flyttet tidligere. Det er ikke naturlig å bo hjemme når man er ferdig med videregående. Hvis han ikke vil flytte hjemmefra, synes jeg dere bør oppmuntre og hjelpe han med å finne en hybel. Får han forresten studielån når han tar opp fag? Det kan jo hende det er nødvendig å hjelpe han økonomisk i starten, men det trenger jo ikke å være all verdens i måneden. Kanskje dere også kan hjelpe han med å finne en ekstrajobb? Jeg synes ikke dere bør "jage" han ut, men oppmuntre han til å finne sitt eget. I alle fall bør han prøve å bo for seg selv og se hvordan det går.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner problemet, men synes kanskje du/ dere er litt vel harde....

Enig i at han etterhvert begynner å bli voksen og må "klare seg selv", men samtidig kan det være en fin anledning å støtte ham denne høsten når han skal ta opp fag, for så å finne ut hva han skal bli. Ganske uøkonomisk for ham å måtte ta opp studielån for noen fag til høsten.

Ikke helt lett heller å være skilsmissebarn, og se at far etablerer seg med ny kone og nye barn, og han han ikke lenger "har noe hjem", spesielt i en overgangsfase etter militæret.

Mulig mellomløsning kan jo være å la ham bo der mens han tar opp fag i høst, vise at dere støtter ham i dette, og samtidig ta opp dette med gjennomtrekk av venner og stille krav til ro i huset mens han bor der. Si at dere er glad i ham, og at dere forventer at når han begynner å studere forventes det at han flytter. Settes det grenser på vennefronten hjemme, tar det sikkert ikke lang tid før poden uansett får lyst til å flytte på hybel...

Uansett; sikkert ingen lett situasjon.

Lykke til!

 

 

 

[Gjest]

Jeg er 20 år og har bodd for meg selv i snart 4 år. Måtte flytte på hybel da jeg startet på vgs. da jeg var 16. Sånn er det der jeg kommer fra. Ungdommene flytter på hybel når de er ferdige på ungdomsskolen for å kunne gå på vgs. Har klart meg kjempefint, og kunne ikke drømme om å flytte tilbake til mine foreldre! Det er fint å ta turen en og annen helg på besøk, men også veldig godt å komme hjem igjen. Jeg eier nå egen leilighet, og jobber. Synes det er HELT på sin plass at han finner et eget sted å bo, og en jobb ved siden av studiene. Han er tross alt et voksent menneske! Støtt han heller litt med husleie eller strøm den første tiden, det kan bli en tilvenningsprosess å lære seg å ballansere egen økonomi. Nå vet ikke jeg hvordan han er på det punktet nå, men viss han har en tendens til å "sløse", kan det kanskje være lønnsomt at dere hjelper han LITT viss deres økonomi tilsier at det er rom for det.

At dere skal støtte han synes jeg absolutt, men det er mange måter å være en god støtte på. :-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er kanskje uøkonomisk å ta opp studielån for noen Fag, men det burde han vel tenkt på da han lot skolen seile sin egen sjø.. Unnasluntringen tok vi opp med ham gjentatte ganger under videregående, og far sa klart i fra at han ikke ville stille opp økonomisk hvis han måtte ta opp fag. Skal man ikke som voksen ta ansvar for sine egne handlinger da? Det er snakk om mange fag, og det vil så klart gå ut over økonomien vår.. Far har gitt ham 3000 hver mnd i lommepenger over lang tid, kun til fornøyelser. Vi er selvsagt veldig glad i ham, det er jo ikke det det dette handler om,men det må gå an å stille noen krav. Når det ikke hjelper, blir man ganske lei.

[solsikke pike+pikeimagen/uke41]

Syntes du ikke er egoistisk i det hele tatt heller far i huset som har vært meget snill mot han så han burde være glad han har fått så mye han har fått. På tide å begynne å klare seg selv når man er 20 økonomisk og på alle andre måter. Ja det er på tide å få han ut eller blir han til han er 40 hi hi

[mai mammaen til to]

jeg syns ikke det er sånn at man må være ute av huset når man er 20 år... jeg bodde hjemme til jeg var 22 år...mamma sa til meg at hun ville jeg skulle bo hjemme så lenge som mulig, for hun ville ikke at jeg skulle få studielån.... men et år før jeg var ferdig utdannet ble jeg dritt lei av å bo hjemme og flyttet ut...da fikk jeg noen penger hver mnd av mamma og pappa....sånn at jeg skulle slippe å ta studielån... fungeret veldig greit for meg... men jobbet jo som ekstra hjelp på et gamle hjem....

 

jeg syns det er helt ok at dere sier i fra til han at han må ta hensyn pga små barn i huset...at han ikke kan ha så mye besøk osv...og at dere i tillegg kan bruke han som barnevakt en del.......

[Gjest]

Han kan jo oxo skaffe seg en liten jobb på si og betale dere noe i "husleie"... Og dere kan jo ha regler med besøk, at han må gjøre litt i huset, barnevakt osv....

[Anonym bruker]

Svar til nemin: Har gjentatte ganger tatt opp dette med jobb, slik at han kan bidra med noe hjemme. Men det går inn det ene øret og ut det andre øret. Problemet er nok at hans far har skjemt ham bort. Han gjør som han vil , rett og slett.

[Gjest]

æh, det suger da!!!!!!!

 

Da får han vel bare klare seg selv da, ellers risikerer dere jo å ha han boende hjemme til han er 40

Er ikke bra å bli så bortskjemt, må jo lære å klare seg selv......Onkelen min er en slik mann... Han er 31 år og reiser fremdeles opp til sin mor (min farmor) for middag hver dag, hun vasker hjemme hos han, klær osv... Han kan ikke ta vare på seg selv... BORTSKJEMT.....

 

Så hvis han ikke kan godta deres regler har han jo bare ett valg da.... flytte....

[Anonym bruker]

Svar til nemin: Enig...Synes han oppfører seg respektløst ovenfor meg. Det blir veldig slitsomt i lengden. Kanskje han får seg en aha opplevelse hvis han flytter ut.. Det gjorde i hvertfall ikke meg noe vondt. Flyttet ut da jeg var 18. Vokste bare på det..

[Gjest]

Ja jeg flyttet da jeg var 16 år, levde på det lille stipendet vi fikk da

Lærte bare av det og hadde absolutt ikke vondt av det

 

Men hva sier mannen din til dette?? Blir han sur om du sier at han må flytte for seg selv eller er han enig??? Håper han er enig da, for kjipt om det skal krangel mellom dere for at sønnen ikke gidder å ta i et tak....

[Gjest]

hehe, leste nå at mannen din er enig med deg!!!!!!!!!!!!

 

(hva så masse inlegg her, glemmer jo hva man har lest etterhvert)

[Anonym bruker]

Svar til nemin: Han har etter hvert blitt enig med meg, for å si det sånn. Han er jo veldig snill da, og jeg skjønner at det er vanskelig å si nei til sin egen sønn..Men han er enig i at grensen er nådd..

[Anonym bruker]

Hei

Ville du vært like streng mot dine egne biologiske barn? Å ha valgt en mann med barn fra før betyr at du også må leve med hans fortid, den forsvinner aldri når det er barn i bilde. Synes selvsagt at gutten er stor nok til å klare seg selv og i alle fall betale litt for seg selv hjemme, men alle vil jo strekke seg i det lengset for sine barn og om de kan komme unna med mindre studielån etc er det en fordel senere i livet. Jeg venter mitt første barn, og jeg bor i Bergen. Om mitt barn når det blir eldre velger å studere i Bergen ved høyskole eller Universitet, skal hun selvsagt få bo hjemme og slippe studielån og spare henne for det, men vil absolutt oppfordre til å ta en ekstra helgejobb og betale en symbolsk sum til oss. Det du ville synes er greit for dine egene biologiske barn, må du også synes er greit overfro din stesønn. Man kan ikke skyve vekk andres barn fordi man er sliten eller ønsker å være alene med seg og sitt. Jeg skjønner problemstillingen din, men tror kanskje du må være litt mer fleksibel. 20 åringer er ikke nødvendigvis selvstedige nok dersom man ikke opppdratt til å bli det. Da er det på tide å lære han anssvar ved å gi han ansvar, for han kan ikke bo hjemme fordi det er en sovepute, og han må ikke tro at da betyr det å komme hjemm til ferdig middag og full oppvartning. Ble kanskje litt rotete innlegg.

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke at jeg er streng i det hele tatt. Han har stort sett gjort som han selv har ønsket i fire år. De andre barna hans har egen nøkkel til huset, og kommer og går som de vil, også utenom samværsordningen. Jeg synes dette går helt greit. De andre to er 22 og 15 år. Jeg vil påpeke at jeg har et veldig godt forhold til barna, men nå har proplemene tårnet seg opp med den mellomste. Det må gå an og sette noen krav til en 20 åring, men når ingenting hjelper.. Dette er også et økonomisk spørsmål. Jeg synes i utgangspunktet at det ikke er foreldrenes ansvar og finansiere studiene til sine barn, spesielt ikke når far egentlig ikke har råd til det. Dette går jo utover vår økonomi også. Dette er et problem som har pågått i et par år nå. Og tro meg , jeg har prøvd alt..