Bivirkninger

[telma73]

Hei

Jeg/vi skal starte ICSI-behandling om noen få uker. Selvom jeg har visst om det i over et år, så føler jeg meg litt uforberedt. Jeg har forsøkt å lese meg litt opp på hva slags bivirkninger jeg kan forvente meg, men syns ikke jeg har blitt så mye klokere. Samtidig får jeg inntrykk av at det er en ganske hard behandling, men det er kanskje mest på det psykiske? Er det vanlig å bli sykmeldt under behandlingen feks? Er det noe jeg kan gjøre for å bli mer forberedt, eller gjelder det kanskje bare å ta ting som det kommer?

 

:-)

 

[sailor m1+2prinsesser :-))]

vel, ikke la deg skremme av alt du leser. det er overhodet ikke alle som får bivirkniger som de merker noe til. så jeg vil råde deg til å bare ta det som det kommer. når det gjelder sykemelding blir de fleste sykemeldt fra egguttak og to tre dager etter det, ellers varierer det veldig.

selv fikk jeg hodepine og ofte veldig trett, dette ble værre for hvert forsøk, forøvrig er det jo en stor psykisk belastning og etter å ha holdt på med dette nå i 8mnd og en gang kraftig overstimulert, merker jeg at kroppen begynner å bli svært trett. De beste rådene jeg kan gi er å holde deg i god fysisk form (men ikke begynn å sprengtrene nå, selv har jeg trappet ned til raske gåturer for kroppen er sliten etter at jeg var sprekksjuk), spise sundt ofte og drikke vann. i tillegg prøve å ha en rolig hverdag utenom jobben og kose dere sammen. Dette hjelper både på psyken og evt. fysiske bivirkninger. Lykke til dette skal gå bra skal du se.

Klem

[telma73]

Takk, sailor!

Det var veldig beroligende. Folk opplever jo mye rart, og man kan jo være heldig også. Det er nok lurt og ikke ta sorgene på forskudd. Samtidig er det fint med råd av den typen du gir, at man skal ta det helt rolig utenom jobb og ha mye tid sammen. Det er sånn som man kan glemme litt på forhånd. Så tusen takk!

 

Klem

 

 

[75nora]

Jeg har også lest en del her inne, og ser noen reagerer ingenting på hormonene, mens andre reagerer mer.. Jeg har hatt mye hodepine og har vært kvalm etter at jeg begynte med sprøytene, og valgte å sykemelde meg på grunn av det. Jeg har en jobb med veldig høyt tempo, hvor det forventesat jeg må være på topp tilstede hele tiden, ta masse avgjørelser hele tiden osv. i og med at dette er mitt første forsøk, merker jeg at jeg er sårbar og spent, og når jeg i tillegg slet med hodepine og kvalme, klarte jeg ikke være mentalt tilstede på jobb etterhvert. Snakket med jordmor på sykehuset ang stress, og hun anmodet meg om å ta det veldig med ro under denne perioden, da stress i seg selv kan blokkere for graviditet. Jeg har en sønn på 3 år fra før og en mann som jobber i turnus, så det ble vanskelig å ro ned på ettermiddagene også, det gikk bare i tusen hele tida... Er veldig glad for å ha tatt valget om å sykemelde meg og møtte full forståelse fra fastlegen min. Tar det nå med ro, går turer om dagene og har mer energi til min sønn når han kommer hjem fra barnehagen. Jeg investerer så mye energi, utsetter kroppen for stor påkjenning med hormonene, det koster penger osv..så da velger jeg å ta det med ro også for å øke sjansene for at dette skal lykkes. skal forresten på sykehuset i dag for å se om eggposene har blitt store nok til å hentes ut, er kjempe spent...

 

Lykke til til deg, husk å ta vare på deg selv under hele prosessen!!

[telma73]

Lykke til! Det blir spennende. Regner med at det første barnet kom med naturmetoden, siden du er ny i gamet du også. Virker lurt å ta det med ro når du har en sånn jobb. Jeg har også tenkt at det kommer til å ta mye energi første gangen, fordi alt er nytt. Jeg har en jobb som er mye roligere. Sitter på kontor og tenker en del, og da varierer det alltid hvor mye man får gjort. Det er også vanskeligere å finne ut om man bør være der eller ikke da. Men man må vel bare kjenne på det selv. Har ikke lyst til å involvere jobben i dette, så jeg vil helst ligge litt lavt med sykemeldinger og sånn, men ser an hvordan det går og sykemelder meg om jeg må. Har du sagt på jobben hvorfor du er sykemeldt?

 

Håper det går fint i dag!

 

[75nora]

Første barn kom ved hjelp av Pergotime stimulering for å få eggløsning og deretter naturmetoden; full klaff på første forsøk;) Jeg hadde heller ikke lyst til å involvere jobben i dette, og prøvde så langt som mulig å være på jobb. Det ble en del sykehusbesøk etterhvert, og sjefen min lurte på om jeg var syk eller...Jeg bestemte meg så for å fortelle henne det, slik at det var lettere for meg å si at jeg skulle på sykehuset uten spekulasjoner og usikkerhet rundt hvorvidt jeg er syk el ikke. Jeg har også fortalt noen kollegaer av meeg om dette, de jeg kjenner godt. Jeg tforstår det slik at flere aner hva dette dreier seg om, uten direkte å spørre meg også, vi har noen på jobben som spekulerer mye. Jeg har vært ganske sårbar når det gjelder dette, og ikke likt å fortelle det til så mange, og prøvd å holde det skjult. Dels fordi det er et nederlag ikke å være fruktbar og slite med å få det til, og dels fordi jeg ikke vil ha så mange forventninger rundt meg.

 

På den annen side har det vært godt å være åpen på det også, jeg får masse støtte rundt omkring, og det er faktisk veldig godt! Jeg kjenner også at jeg på denne måten bearbeider mine følelser rundt dette, ved å snakke om det som tidligere har vært mer tabu. OK, så er det sånn at jeg ikke fikser det på naturlig vis, ok nå sliter jeg veldig, men det er meg..Jeg har egentlig alltid "fikset det meste" og hatt få "kriser" i mitt liv, og jeg kjenner at jeg "vokser" på å ha det tungt nå, på å kjenne på disse følelsene og på å dele det med noen andre.

 

Lykke til til deg også!

[telma73]

Akkurat der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg tror jo ikke akkurat at ulykker er rettferdig fordelt, men jeg tenker med meg selv at jeg har jo ikke hatt så mye motgang i løpet av livet, så jeg skal i allefall ikke være bitter for at jeg får litt. Selvom jeg ikke klarer å være så konstruktiv hele tiden, det har absolutt vært ganske tungt og kommer sikkert til å bli det videre også av og til. Men det hjelper å tenke litt sånn.

 

Vi har fortalt det til noen av vennene våre. Ganske mange etterhvert, syns jeg. Det er deilig å være litt åpen, og fint å få støtte, men jeg angrer litte granne nå. Nå er det noen som lurer veldig på når jeg skal begynne med behandling, og hvordan det skal gå, og jeg vet ikke hvor klar jeg er for å snakke om det hele tiden mens det står på og orientere dem om eventuelle mislykkede forsøk. Og det er vanskelig å slutte å være åpen med folk man har fortalt det til. Men alternativet hadde jo vært å være helt alene om å slite, mens alle rundt oss trodde alt var såre vel! Sånn har det jo egentlig vært altfor lenge, før vi visste noe.

 

:-)

[sailor m1+2prinsesser :-))]

uff ja jenter det er av og til mye vi må igjennom. når det gjelder jobb har jeg en veldig fysisk aktiv jobb, har valgt å jobbe litt mindre (jobbet alltid ekstra tidl) i tillegg føler jeg at tiden går fortere og jeg blir ikke for opphengt i alt dette når hverdagen ser så normal ut som mulig, men selvfølgelig alt har en grense.

Vi har fortalt det til noen få venner og nærmeste familie, det føles deilig, men samtidig har jeg sagt at dette kan bli en slitsom prosess, noen ganger vil jeg prate andre ganger ikke. dere får beskjed når jeg har blitt gravid, i mellomtiden får vi se hvor mye oppdatering jeg til enhver tid føler å gi.

Dette har fungert greit, jeg vet at folk er nysgjerrige men de spør ikke hvis ikke jeg begynner å prate om tingene. og ellers er min erfaring at folk har ikke det minste peiling på hva dette går ut på . så da vi hadde søstern min på besøk her i 10dager syntes mannen min at jeg gjorde alt for mye (holder fortsatt på å komme meg til hektene etter kraftig overstimulering.) så en kveld fortalte han dem hvor syk jeg hadde vært og hvor redd han var for meg og alt jeg må igjennom etc. de fikk litt sjokk og har behandlet meg som en prinsesse siden. - litt deilig.

uansett jenter dette går bra vi får drømmebarnet til slutt!!

klem

[75nora]

Hei Telma!

Jeg skjønner hva du mener når du skriver at du angrer litt, jeg har også angret litt i noen øyeblikk, men da bestemte jeg meg for å si til alle de som visste at det kommer til å skje i løpet av året, men jeg vil ikke si noe om når tid, hva skjer osv, før jeg er klar for det. Jeg var åpen på at det føltes vanskelig skulle måtte oppdatere alle til en hver tid. Jeg møtte stor forståelse for dette og ingen spurte meg. Men da jeg kom i gang var jeg så spent og glad selv at jeg ikke klarte å la være å fortelle det til noen!

[75nora]

skjedde en feil, innlegge ble lagret før jeg var ferdig. i dag har jeg alltså vrt på sykehuset og fått bekreftet at det er klart for egguthenting, og jeg følte veldig for å fortelle mine nærmeste venninner og familie om dette. det blir nok tøffere å fortelle at det feks ikke lykkes, hvis det skjer. Jeg tror det er kjmpe viktig å kjenne etter på hva du er klar for å si og hvor åpen du føler for å være, til enhver tid.

[telma73]

Hei 75nora

Takk for det, man må nok kjenne litt etter. Så hyggelig at du er klar for uthenting, forresten. Et skritt nærmere. Var det mange poser? (ikke svar hvis du ikke vil).

[75nora]

Tilsammen 11 poser, men 6 antas å være klar for uthenting, kanskje flere. Jeg leser andre har flere, men jeg håper dette er nok, det er jo nok at et egg befruktes og utvikler seg fint;)