Status quo

[Gjest]

Hei alle flotte jentene her inne =)

Jeg har vært lenge i "tenkeboksen" nå, og tror jeg har komt frem til at jeg kanskje legger babyplanene "på is"... (dere leser vel hvor sikker jeg føler meg...) Viss ikke jeg skulle være så (u)heldig å allerede være det...

Siden mannen min ganske ofte er i ett smertehelvete pga ryggen, har jeg tenkt en del på om det er så lurt å sette ett barn til verden...?

Denne el-perioden også var det bare så vidt han greide å ha sex når vi burde ha det, og det har fått meg til å tenke at når vi nesten ikke greier å lage barn, er det vel heller ikke så lurt å få barn...

Uff, er bare veldig frustrert akkurat nå, og ganske deprimert... Da kommer også alle disse negative tankene..

Men det kan jo være att det faktisk er dette som er det rette...? og da må jeg vel bare prøve å innstille meg på det.

Kjenner det er trist å innse det, men...

 

Dere andre må i alle fall ha lykke til!! Kommer til å følge med dere =)

[Stollima]

Heisann!

Huff....dette hørtes leit ut..........

Men jeg syns no det ikke er noen grunn til å la vere å få barn pga ryggen til mannen din da.....Det er jo mange som får barn som tom er handikappet.

Men no kjenner jeg jo ikke til situasjonen deres da................

Jeg går ut ifra at dere har prøvd dem fleste stillinger også,med tanke på ryggen,for jeg har forstått det sånn at dere har holdt på en stund.

 

Men man blir frustrert og deprimert,når det er noe man virkelig har lyst til,og alt går imot,kjenner den følelsen...........Men etter regn så kommer sol........så det er jo håp,og slik "babyboom"som det har vore her inne no dem siste dagene,så kan det jo hende at det smitter over:o)

 

Mitt tips er at dere kan prøve å ha den sexen dere greier,uten å tenke på at dere "må" lage barn,bare nyte hverandre,så får det skje det som skjer....og er det da meningen......ja da blir det da(",)

 

For jeg har oppdaget selv,at det blir et fole stress å hele tiden å måtte passe på el,lysten på sex forsvinner faktiskt.......det blir noe du "må" gjøre,for no er tiden her.....og da blir det ikke sånn som det skal vere syns jeg...

Nei,nyt hverandre....så får det skje det som skjer,ikke gi opp ia69.

 

Men uansett:Lykke til:o)

KLEM.

[3 gang]

Heisan ia69

 

Jeg ble litt lei meg på dine vegne når jeg leste innlegget ditt, er du virkelig sikker............er det noe kronisk med ryggen til mannen din, eller noe han kan bli frisk av, du skal jo tross alt gå gravid en stund. Jeg har hatt så god følelse på deg. Men du får ikke gjort så mye fra eller til nå, regner med at din el periode er over, du ligger jo litt lengre frem i løypa enn meg, og jeg har el nå.

Du får tenke deg godt om, kanskje ting ser anderledes om et par uker hvem vet..........

Sender deg noen gode tanker.

 

klem gyda

[Ninni36]

Heia ia69!!

Tror det er litt sånn når man er kommet litt opp i alder jeg, det er alltid en del for og imot. Sånn er det med meg og, ingen problem med å finne grunner for at det kanskje ikke passer eller er så lurt. Men, etter en stund innser jeg alltid at det er bare en måte å prøve å stålsette meg mot at det kanskje ikke kommer til å skje... Som om det liksom skal bli lettere å gå videre dersom jeg har tatt det valget selv, i stedet for at jeg ikke "fikk det til". Jeg har vel kommet til at uansett så vil det bli en sorg og en tapsfølelse over at det ikke ble et barn til, og jeg kommer sikkert til å tenke på det til jeg blir en gammel dame. Men, det betyr ikke at jeg kommer til å gå rundt og være "deprimert" over det, bare at det kommer til å være et savn. Derfor håper jeg at vi fortsetter å prøve en stund til, slik at jeg ihvertfall vet at jeg prøvde det jeg kunne og så er resten opp til naturen... (må bare overbevise mannen min, som nå er i en fase der det er mer mot enn for...) Ellers tror jeg fort at jeg kan komme til å angre, og det vil jeg helst slippe.

 

Vet jo ikke om det er sånn for deg, ikke det jeg mener altså..Og skjønner jo at du tenker en del med en mann som i perioder sikkert er helt "invalid" når smertene er som verst. Men, det er mange med et vanskeligere utgangspunkt som fint greier å gi masse kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg til et barn. Og du er vel frisk og raskt??

Så sammen har dere nok masse å gi til et lite nurk :-)

Ja,ja dette er jo ikke for meg å legge meg opp i,men merker jo på det du skriver at du er usikker. Mange spørsmålstegn etter setningene dine.. Hva mener mannen din da? Og om vi ikke skulle lykkes, er det jo faktisk bedre å vite at man har prøvd, enn som gammel dame å sitte å angre på at man ikke gjorde det... Ihvertfall dersom man er usikker. Flere damer på jobben min, som i dag angrer på at de ikke prøvde å få en til. Og nå er det for sent for dem å prøve. Men, det er det jo ikke for oss. Så da blir det jo ekstra viktig å tenke igjennom en slik avgjørelse nå, ihvertfall dersom man går tilbake til å bruke prevansjon. Gjør man ikke det, er det jo likevel opp til naturens gang, skjebnene og alt det derre der ;o) Og da prøver en jo på en måte allikevel (men uten alt dette kanskje litt negative stresset og presset...)

 

Har jo selv vært langt nede denne måneden, men kjenner nå at jeg er mer optimistisk og glad enn på lenge. Så etter sorg kommer glede osv... Det kommer lettere dager enn dette ia69, så ikke gi opp. Enn så lenge, så får du øse all din usikkerhet og tanker ut over oss. Vi er her for deg vi også vet du, slik du er det for oss når vi trenger gode råd.

 

Etter et lang innlegg, kommer en oppmuntringsklem til slutt!!!

[Gjest]

Ååååå tusen takk. Dere er verdens søteste =)

Det var nok akkurat disse tingene jeg trengte å høre nå, og det er så utrolig godt å ha dere!!

Har ingen å snakke med om dette, heller ikke mannen min, som nok hadde følt seg enda mer mislykket om jeg hadde komt med disse bekymringene til han...

Han får så dårlig samvittighet når han ikke greier å stille opp, og gjør virkelig det han kan. Han har selvfølgelig bedre dager innimellom.

Kanskje det blir en ny operasjon, så mulighetene for bedring er jo der...

og jeg har god helse. Og dere har selvfølgelig rett i at det er mange med mye større handicap som får barn...

Får se om jeg ikke finner tilbake motivasjonen igjen. Har visst prøvd å finne alle gode grunner til å la dette prosjenktet være i det siste..

Har surret meg selv inn i ett tankespinn, og trengte å få den tilbakemeldingen dere har gitt meg. Ble veldig rørt når jeg leste det.

Tusen takk skal dere ha!!

 

God klem fra

[nungo]

Uf, høres ut som du er skikkelig lei deg, ia69, men ser også at du har fått mange trøstende ord og ikke minst en del perspektiver fra andre, som sliter med det samme. Jeg tror vi alle kjenner oss igjen i denne "etterrasjonalieringen" og søken etter grunner til hvorfor det ikke passer akkurat nå. På en måte så passer det egentlig aldri og altid på samme tid om du skjønner. Og selvom det akkurat nå synes vanskelig å skulle ta vare på et lite barn når mannen din sliter med store smerter, så kan situasjonen se ganske annerledes ut om 1 år. Det er jo, dessverre, ingen av oss som har noen garantier for hva morgendagen bringer, men det må jo ikke forhindre oss i å gjøre det vi vil og ønsker. Jeg tror jeg skjønner, hvor mye du virkelig ønsker et barn til og jeg tror slets ikke du er så sikker på at du ønsker å legge dette på is nå. Men kanskje det er lurt å ta en type pause, som flere foreslår - si f.eks. 1/2 år hvor du prøver ikke å tenke på el osv. (vet at det IKKE er let) og så se hva som skjer. Du er jo ikke sååååå gammel ennå :-) Ønsker deg masse lykke til ia69, og håper det beste for deg.

[martine68]

hei ia69

 

Jeg skjønner godt at du er litt i tenkeboks for tiden. En mann med vond rygg er kanskje nok å takle akkurat nå. Men det kommer en dag imorgen også vet du. Kanskje mannen din får operasjon og blir bedre?

 

Jeg har også begynt å tenke på om nok er nok. Synes det er slitsomt å holde på slik mnd etter mnd. Dette er 7.pp og jeg synes ikke lenger det er så morsomt. Prøver å holde meg litt borte fra forumet innimellom for å få litt avstand, men må liksom følge med litt også. Det gir jo håp når jeg ser at andre lykkes etter flere måneder med pp, men må innrømme at det er litt tungt også når en ikke lykkes selv.

 

Du får ha lykke til uansett hva dere velger å gjøre.

 

klem fra

[61-modell]

Hei ia69

 

Jeg kikket inn her, for jeg pratet med noen her inne i fjor. Da så jeg jo innlegget ditt. Skulle ønske jeg kunne bidra til å trøste deg nå da det er vår og all ting.

Jeg vet at selv så var jeg ubegripelig heldig som ble gravid i en alder av 44 år + 2 mnd. MEN det rare er at det skjedde da. Det skjedde ikke da jeg var 41,5 år, 42 år, ei heller ikke 43. -- Og nå snakker jeg om en langt høyere alder enn det som gjelder for deg på en lang stund. Her snakker jeg om noe som skjedde uten egentlig noe som helst slags rabalder. Følte lenge etterpå at jeg ikke hadde fortjent det, føler det vel enda.

 

Har selv en mann med en rekke plager, bl.a. sykosomatisk, tror jeg nok, og han har perioder på flere uker hvor han er skikkelig nede og alt går med til å svømme som en gal holde seg noenlunde over vannet i jobb. Jeg husker at jeg ble sint og ble nesten bitter på han hver gang mensen kom, fordi jeg mente at det ikke hadde vært nok innsats i køya, og fordi jeg tenkte at det var feil dag i forhold til den eller den andre mulige dagen, når det først var umulig å gjøre det hver dag, slik jeg hadde foretrukket.

En annen ting er at jeg ikke kan skjønne at det skal være mulig å holde både motet og aktiviteten oppe hver eneste ene måned i strekk. Verden er rar. Nå som vi har kunnskap ned til den minste detalj om hvordan ting virker, da blir det enda mer stress. Skjønner ennå ikke hvordan bestemødrene mine ble gravide hele tiden, men de startet jo omkring 20 år gamle, og brukte 10-20 år fremover.

 

Ønsker deg en fin vår, er selv spesialist i deprimerthet, så jeg skal ikke si at "bare kutt ut tankene", vi må vel leve med tunge tanker av og til, noen mer, andre mindre. Men håper likevel dere får en fin vår.

 

Vennlig hilsen

[61-modell]

Jo, det jeg skulle si var også at: for tiden har jeg altså en "gammel" mann som knapt nok kan gå pga en forbigående lidelse i benet, som får noe varighet. Han er nock out pga. medisinene mot dette. Han kan nesten ikke kjøre bil. Jeg går mot 45 år gammel, og har termin om knappe 9 uker.

 

Du er ung! ikke tenk at du ikke skal få lov til å prøve dette fremover!!!

 

 

[Gjest]

Å kjære deg ia69!

Det går vel litt opp og ned med oss alle. Det med mannen din er jo leit og hemmer ham sikkert mye, men han kan jo være(og er sikkert allerede) en fantastisk far!

Synes ikke du skal tenke på det som et hinder for å få flere barn.

Dessuten er du jo så "ung" at du trenger ikke stresse, selv om jeg forstår at det er lett å si! Du har flere år igjen vet du.

 

Man blir jo litt desperat og lei seg av dette kjøret. Jeg har heller ingen andre enn dere å dele disse tankene mine med! Vi får bare bruke hverandre! Opp med humøret lille solstråle, du trengte nok bare litt støtte fra oss!

 

Stor klem fra

[Gjest]

Tusen takk for alle støttende og oppmuntrende innlegg, det har varmet utrolig at dere har orket å bry dere i denne sytinga mi.... )

Godt å lese at dere har tro på at dette likevel kan gå bra, noe som har ført til at jeg har begynt å tro litt på det selv også.

Føler at jeg har begynt å kravle meg litt oppover igjen, og da kommer nok motivasjonen tilbake også...

 

Og til deg 61-modell, du må ikke ha dårlig samvittighet for att du nå er så heldig å skulle ha en til snart. Det er bare kjempeflott, og du er helt sikkert en super mamma som har mye å gi også til den lille. Det kommer frem i innlegget ditt. Ser at du også sliter med enn mann som ikke er helt i 100, og du får meg til å tenke att vi skal nok greie dette vi også.

Håper att helsen blir bedre etter hvert, og så må du ha masse lykke til med fødsel og barseltid. Prøv å kos deg!! Det har du nok all grunn til!

 

Stor klem til dere alle sammen =)

[aten]

Kjære ia69! Kanskje det er lettere å bare puste litt ut og ta ting som det kommer? Noen ganger blir man gravid når man minst tenker over at det kan skje. Jeg håper mannen din blir bedre og at dere kommer frem til en god konklusjon i fellesskap! (og plutselig sitter du der med en baby i 2007 :-)

 

Håper vi ser deg her uansett hva dere bestemmer dere for. Du er så flink til å være oppmerksom og støttende. Vi trenger deg her :-) Men det er lov å ha en pause av og til!

 

Sender klemmer!