bekymrer for en venninne...

[2 herlige gutter ;-)]

hei alle...

 

jeg har ei venninne med ei datter på 6 mndr. helt fra dag 1, har ho vært opptatt av at dattera ikke sover så godt, at ho ikke er så lett å få roet ned, vanskelig på nettene, strir med amming, vill ikke ha flaske... osv osv osv... rekka er lang!

 

jeg har selv en liten tass på 1 år, og han er en skikkelig drøm når det gjelder alt egentlig: sover relativt mye på dagtid, sovet hele natta siden han ble født, amminga har gått strålende osv. og dette har venninna mi vært skikkelig opphengt i, at jeg da har sluppet så "billig" unna... om dere skjønner?

 

når vi venninnene treffes å har jentekvelder, så er det veldig mye snakk fra vedkommende om at "hu sover ikke, hu bare skriker, hu våkner etter kort tid, spytter ut smokken" - ja i det hele tatt er det en veldig veldig negativ tone med tanke på forholdet til dattera. og at det ikke frister med flere barn, og alt i denne duren liksom...

 

først forrige uke, da ei spurte meg om det gikk bedre med vedkommende, sa jeg at jeg stdig vekk får meldinger hvor det står: "nå er jeg så lei", "nå gir jeg opp", "dette er håpløst"... sånne ting!

 

og da nevnte ho fødselsdepresjon... jeg har ikke vært inne på tanken en gang, men når jeg tenker etter, og tenker over alle episodene jeg har hørt, så er jeg jammen inne på tanken jeg også, om at det kan være dette som skjer med venninna vår...

 

jeg har hele tiden gitt råd ang amming og soving, om at alt går bra bare man ikke STYRER så fælt, for lar man være å stresse, så tror jeg alt blir mye mye enklere!!! :-)

 

hva tror DERE? -etter å ha lest dette...

 

jeg aner virkelig ikke, og aner i alle fall ikke hva jeg skal gjøre. begynner å bli lei av å høre på syting faktisk, ettersom jeg ikke har det sånn selv, og ettersom hun i tillegg ikke tar noen av rådene mine til seg... og jeg kjenner at jeg blir i litt smådårlig humør selv også, etter hver av disse samtalene...

 

råd og tips??? jeg trenger det virkelig...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror du har en sliten venninne med mangel på overskudd og søvn. Selv ville jeg vært forsiktig med å snakke om fødselsdepresjoner, noe som er en mental diasnose. Jeg tror det er vanskelig å forstå hvis man har fått et mer "krevende" barn enn et rolig tilfredsbarn. Selv har jeg en av hver. Den første sov dårlig på natta, jeg slet med amminga. Det ble lite overskudd på meg og pappaen, vi ble slitne, ampre og i tvil om vi kunne takle å få flere barn. Etter halvannet år roet det hel seg da nattesøvnen kom på plass. Etter tre år fikk vi et barn til. Himmel og hav for en forskjell. Dette barnet sov hele natten, det ble litt bal med amminga her også til å begynne med men siden barnet nesten aldri skrek var det lettere å ha overskudd til å " holde ut" smerter. Selv den dag i dag er nr 1 mer utfordrende enn nr 2. Nr 1 var lenge et mareritt å ha med seg på butikken med raserianfall og masing, nr 2 er smørblid nesten hele døgnet. Selvfølgelig er vi mer rutinerte foreldre etter å vært igjennom 1 fra før, men det er virkelig forskjell på barn. Jeg husker at min søster ymtet frampå om at jeg kunne ha en fødselsdepresjon og ja jeg vurderte det selv der jeg ofte kjempet meg gjennom dagene. Nå flere år etter ser jeg at jeg bre var himla sliten og hadde familie og venner sett det så hadde de tilbudt meg mer avlastning. Noe du kanskje kan gjøre hvis du er en god venninne?

 

når det gjelder sjalusi i forhold til at det har gått så greit med deg. Så tror jeg nok ikke det er at hun ikke unner deg og andre lettere barselsperiode. Det kan heller være en sorg over at ting har blitt tøffere enn forventet.

Jeg husker at jeg lenge var skuffet over at jeg slet med amminga og trodde jeg var en dårlig mor. Hvorfor ikke oppmuntre henne. Si til henne at det vil bli lettere etter hvert. Gi henne en klem! Det er i slike tider man finner ut hvem som er virkelige venner!

[2 herlige gutter ;-)]

takk for svar... :-)

 

en skikkelig vrien situasjon dette synes jeg...

 

snakket med en annen venninne her om dagen, og da fant vi ut av vi skulle prøve å avlaste litt, om det er greit for vedkommende... for greia er i tillegg det at ho ikke vil "låne bort" jenta, ikke til besteforeldre eller tanter... så vi er litt usikre på om det i det hele tatt vil funke med denne planen vår. men vi skal gjøre et forsøk...

 

jeg har siden dag 1 sagt at med tiden blir alt mye bedre...osv osv, bare oppmuntret! ser ikke ut til å ha hjulpet særlig...

[Gjest]

Det er nok mulig en fødselsdepresjon ja. Ofte at en legger seg opp i ting som at barnet ikke sover, spiser ikke nok osv osv. Og det kan godt hende at det faktisk er slik, men ved en depresjon er alt tungt så grensa er "mindre" å takle ting enn "normalen". Det er ikke sikkert at hun tror selv at hun er deprimert.

 

Ved mitt første barn syntes jeg også at mye var svart.(Ungen hadde kolikk og nektet å ta puppen så det var et strev der) men det var noe mer som lå bak. Jeg sier at jeg haddde en kraftig baby-blues, fordi jeg ikke fyller opp kriteriet for fødselsdepresjon der det står så fint i boka at en mister initiativet til sitt egetn barn. Det gjorde jeg ikke og fungerte någenlunde bra, men det var mer som et svart hull inni meg. Lykkefølelsen var ikke der og klarte ikke å glede meg over ting. Mye var svart. Selvtilliten min var lik null, og hadde en urolig følelse inni meg. Det er rart for den følelsen er så kjempe vond. Går ikke an å forklare, men hvis noen sa noe kvast til meg ville jeg bare legge meg ned å skrike. En tar alt innover seg.

Jeg trodde ikke da at det var en fødselsdeprsjon fordi jeg fungerte jo normalt, men i dag ser at at det muligens var en mild sort.

 

Elsk meg når jeg trenger det minst! Venninna de trenger deg nå mer enn noen gang, selv om hun ikke kan vise deg det. Bare bit i deg sytinga, og tenk at hun muligens syk. Ikke kritiser henne. Det kan belsate henne mere. Støtt henne og vær der hvis hun trenger det!