Brenner for litt oppmerksomhet.................

[Anonym bruker]

Jeg har gått sykmeldt siden 4måned og er nå i 9måned.Dagene går rimelig fort,det samme skjer hver dag.Lager middag til mannen min kommer hjem fra jobb hver dag og gjør ellers det meste av husarbeidet.Fryktelig plaget av bekkenløsning,så det er tungt å holde på slik.Mannen min er flink til å si fra at jeg burde roe ned litt,men jeg føler jeg ikke kan,for noen må jo gjøre disse tingene.

 

Føler jeg oppvarter han hver eneste dag og er opptatt av at han skal ha det bra,men er det ille av meg å forvente at han kanskje kunne gjøre litt gjengjeld til meg i helgene?Han tror at han viser følelsene sine ved å gjøre husarbeid i helgene.alt jeg skriker om er oppmerksomhet...

 

Ønsker han skal ta meg med storm litt innimellom,overraske meg med å lage frokost i helgene,eller middag,eller kanskje komme bort til meg å ta godt rundt meg og dra meg med ut en eller annen plass(bare for å finne på noe)..jeg går å venter på at han kanskje kunne fri til meg.jeg brenner så for han ,han er den eneste jeg kunne tenke meg å dele hele livet mitt med,og for hver spesiell anledning går jeg å håper at det kanskje skjer idag,men ender opp skuffet,jeg går å føler hele tiden at kanskje han ikke elsker meg like høyt som jeg elsker han?

jeg sårer han når jeg sier det til han.han sier han elsker meg mer enn noe annet.men jeg tenker som så at hvis han hadde gjort det,ville han ikke fridd da?snart kommer barnet vårt,vårt første,og vi gleder oss så masse.hvorfor skal jeg gå å tenke slik..?hver eneste helg er slik..jeg har liksom så store forventninger,ønsker vel litt mer romantikk fra hans side.alt handler i bunn og grunn om å vise litt følelser,fysisk sett..det skal så lite til..denne samtalen har vi hver eneste gang..og de gangene han kommer å tar rundt meg å sier han elsker meg,og gir meg den oppmerksomheten jeg brenner for,det er når jeg gråter..slik er det nesten hver eneste helg.hvordan skal jeg få han til å forstå,en gang for alle..begynner å bli lei av den samme diskusjonen hver helg,og han er lei seg for han ikke forstår meg..

[Mamman til Linéa/VildeHelena!]

mmmm... vet ikke helt hva jeg skal si jeg, men har du forklart ordentlig for han hva som plager deg?

Jeg har gått hjemme hele svangerskapet og er skikkelig lei selv. energien er på bunn. Jeg orker nesten ingenting om dagen, men ser lysere på ting nå som sommeren kommer. Kommunikasjon er i hvert fall mitt problem, men jeg føler ofte at hvis jeg tar opp noe så blir det bare krangling også.

Jeg har aldri vært så hormonell som i dette svangerskapet og gleder meg til termin. Håper jeg slipper overtid.. )

 

Lykke til i hvert fall!!! Tror samboeren din elsker deg masse jeg. Giftemål er ikke så viktig i mine øyne, men kanskje veldig viktig i dine da. Vi er jo tross alt forskjellige. Kanskje sambo din ikke ser på giftemål som så viktig heller?

[Anonym bruker]

Forstår også godt. Var sykmeldt i ca to mnd, og hadde det egentlig ganske bra. Flere venner hjemme på dagtid som jeg kunne være sammen med og jeg fikk ordnet mye hjemme, laget middag mm som er litt luksus for oss i vårt forhold - jobber vanligvis så mye begge to. Dessuten mye tid for meg selv:) MEN til tross for det, ønsket jeg også at det skulle SKJE noe når mannen min kom hjem. Hadde jo hatt masse tid allerede for meg selv/ det jeg ønsket å gjøre. Problemet var jo bare at det hadde ikke han.. Vært på jobb lenge, satt selvsagt pris på middagen han fikk servert og at vi kunne ha den tiden sammen. Men for hans del var det måte på hvor oppglødd han klarte å være etter en lang dag på jobb. Og når jeg tenker etter når jeg jobbet selv, så forstår jeg det godt!! Det er ikke alltid at man "ser" den andre så godt når man er litt sliten. Og "kræsjet" mellom denne tilstanden og min(og din) som er så til de grader oppmerksom/ forelska/ tilstede blir veldig stor. Løsningen for meg var å legge planer på kvelden av og til, selv om han kom hjem. Da fikk han litt tid for seg selv og jeg ble ikke like skuffet over at han ikke hadde de samme behovene.

 

Og sånn var han, selv om jeg har verdens snilleste, herligste, omsorgsfulle og fornøyde mann! Ikke gjør deg selv aaaalt for avhengig av hans oppmerksomhet. Om du selv hadde vært i jobb, hadde du kanskje vært fornøyd, fordi dere var mer på lik linje; livet ditt dreide seg om noe annet i tillegg. Til slutt, for all del viktig at han forstår at det er drepen for deg å gå hjemme alene. Kan godt slå til med å invitere på kafé o l av og til, selv om han ikke orker det hele helga/ hver dag. Lykke til!!!!

 

klem

[Magsfashion]

Må bare si at jeg hadde det sånn, jeg også da jeg var gravid. Var sykemeldt, gikk hjemme, lagde middag og ventet på at han skulle komme hjem... Drømte om at han skulle ta meg med ut, at han kunne vist sin kjærlighet til meg åpenlyst.... osv... Hadde det akkurat slik som du beskriver!

 

Men etter at jenta vår kom, er dette helt snudd på hodet. Nå er jeg ikke "avhengig" av han i det hele! Før kunne jeg ta til tårene visst han ville til en kompis en kveld... Nå bryr jeg meg ikke noenting om han er ute med gutta! Faktisk så er det godt å få litt tid for meg selv.

 

Har blitt mye mer selvstendig, og forholdet vårt har fått ny glød!

 

Nå kan jeg ikke forstå at jeg følte det slik som jeg følte. At jeg hver uke tok opp det samme temaet: at han skulle vise meg mer omsorg, ta på meg mer og ikke la meg være så mye alene.

 

Når nurket ditt kommer, og du får andre ting å tenke på, da glemmer du den "kjedelige" tiden du har nå. Se fremover, livet blir snudd på hodet, og alt blir bedre.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar fra dere alle:)det hjalp veldig..vet at det hadde helt sikkert vært annerledes dersom jeg hadde vært på jobb som vanlig.ville sikkert satt mye større pris på helgene da også.Og jeg vet også at situasjonen blir sikkert helt annerledes når barnet kommer om noen få uker!Vi har fått pratet nå.Han innrømmer at han ikke tenker over mitt store behov for oppmerksomhet.jeg er et ganske spesielt tilfelle på dette punktet,litt mer behov enn mange andre kanskje har.Han tenker ikke over det for han er fornøyd.og jeg må bli flinkere til å si fra med engang det er noe.en del av det å trenge oppmerksomheten det og,ved at han skal komme løpende til meg liksom.hehe.

 

"hovedinnlegger"