Hvordan gjør dere det for og ikke å krangle om det samme igjen - og igjen...

[Anonym bruker]

vi har hatt en lang tøff tid nå (siden november) med flytting, oppussing, nye jobber, ny barnehage osv. Oppussingen har tatt mer krefter enn vi hadde håpet og det har vært mange tunge dager mellom oss to, parforholdet har vært ikke eksisterende noen mnd. For en mnd tid siden var vi på parkurs i regi av modum bad, noe som var veldig fint. Men, vi har fremdeles havnet opp i de samme problemene i ettertid. Som ofte går på at han jobber for mye hjemme, etter jobb. Han gjør for lite for å hjelpe til hjemme, og jeg er sliten av og måtte ta mesteparten med barn/hjem....I helgen nådde vi et klimaks igjen og vi begynner å blitt sliten av dette - og får stadig mindre å gi til hverandre. Vi ønsker å finne nye veier for å løse dagligdagse feller. Jeg vet vi begge må gå i oss selv - vi har antakelig like mye feil i mange av problemene som oppstår....Noen som har noen hjelpemidler å bruke for å unngå slike "feller".

Vi har jo et barn sammen og vil på ingen måte gi opp, men merke jo at for mange slike krangler tåler vi ikke lengre...

 

[dama]

noe av det viktigste jeg har lært meg i forholdet mellom meg og mannen er at vi aldri må si at "du gjør ikke sånn og sånn".. ... ikke pirke på hverandres feil...

man skal heller si at: dette er situasjonen: jeg er kjempesliten, og trenger hjelp her hjemme for å få det til å gå rundt. Det får jeg ikke nå, og hvordan kan vi løse dette sammen for at vi skal kunne få et godt familieliv?

"Jeg trenger sånn og sånn, hva trenger du for at du skal kunne ha det bra?"

"er du fornøyd med hvordan livet vårt er nå, føler du at noe mangler? jeg føler at jeg mangler sånn og sånn..., men, jeg har det veldig bra med sånn og sånn..."

 

Det er innmari viktig å forstå at man jobber sammen mot et felles mål, og ikke mot hverandre

Mannen din er din beste allierte, din beste venn i hele verden, ikke en du må sloss med for at du skal kunne ha det bra...

 

og hvis han ikke vil skjønne, kan du jo spørre han om han ikke vil at dere begge skal ha det bra og være lykkelige i forholdet deres...

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Det er veldig rett det du sier...spesielt det med "mannen din er din beste allierte, din beste venn i hele verden, ikke en du må slåss med for at du skal kunne ha det bra..."

 

Men det er kjempe vanskelig når hverdagen er der, man er begge utslitt og har en grinete to åring.....man har en klesvaskhaug som vokser, oppussing som står og rot...

 

Hmmm, besteforeldre er ikke det det en gang var, de er i 100% arbeid og har endelig etter årevis med det vi er oppi nå sine egne liv (og jeg klandrer dem ikke;)). Mødre er ikke som de en gang var, de er 100%arbeidsaktive - slik som jeg. Det sre jeg bare fordel i, jeg føler vi har bedre av å vær emer likestilt med mannen for å få et balansert forhold.

 

Jeg synes egentlig vi er veldig heldige, to flotte jobber, en super unge, relativt god økonomi, friske osv. Men det er søren meg ikke lett å få "det" til likevel. Jeg kjenne er klump i magen som er redd vi ikke klarer det som forhold, selv om jeg vet at alternativet(være alene) ikke er noe bedre. Irriterer meg at jeg har dte sånn. Håper det bare er en reaksjon på en vanskelig tid. Vil gjerne at vi kommer oss opp igjen. Selv om vi er gode venner i dag, så vet jeg hvor fort det kan snu seg.

[dama]

:-)

vi har tre unger 7,5 år, 2,5 år og 9 mnder, og har i de siste to årene bodd i en haug med restaurering og oppussing(vi har gjort alt selv, begynner å bli ganske ålreit her nå..).... svigerforeldrene bor på andre siden av landet(nesten), mine foreldre har fremdeles småbarn...

mannen er borte fra 7 til 17 hvis jeg er heldig.... men som oftest kommer han hjem seint på kvelden...

likevel er jeg ekstremt lykkelig for alt! jeg elsker livet mitt, elsker barna mine, mannen min, og er utrolig takknemlig for alt jeg har!

Og mannen og jeg er bestekompiser, vi har et veldig godt forhold..

 

poenget mitt er at det er fullt mulig å ha det bra sammen, selv om livet er kaos... det handler bare om å ikke miste hodet, og å hele tiden se målet foran seg..

[Anonym bruker]

...ja, når jeg leser om det blir jo min slitsomme hverdag bare paenuts. Og, jeg vet jo at våre "problemer" ikke er det som virkelig kunne vært et problem...Huff, jeg hater å tenke dette, men det har jo selfølgelig mye med hele sin egen innstillingen. Jeg har alltid vært litt pesimistisk, liker å ha kontroll og alt i orden osv. Livet var jo virkelig en dans på roser før vi fikk barn. Men, å gå fra to til tre har krevd mer av meg enn jeg hadde håpet. Jeg ser jeg bør endre innstilling til rot, oppussing, og senke kravene til andre ting. Jeg vet jo jeg har en fantasisk rund, snill og flink mann, selv om han kanskje er verdens største rotekopp....Han finnes heller ikke flink til å se rot. Men, det er altså en del av pakka jeg må ta med meg....

 

Hjelper likevel ikke på synet om at jeg synes det er vanskelig. Jeg har jo selv en krevende 100% stilling.

 

Men, som sagt - tror så absolutt mine krav og min innstilling til ting må senkes, fra nå. Motivasjonen er jo egentlig på plass, å bevare en flott familie og en flott mann.

[Stollima]

Dere er tydligvis slitne begge to,og det er en veldig trist situasjon dere er oppi,spesilelt for den lille.........som du sier er grinete,og det er vel fordi han merker stemningen mellom dere to.

 

Men det du sier at du må vere i 100% arbeid for å føle deg likestilt med mannen og på den måten få et balansert forhold.....??

Det skjønner jeg ikke helt..........

 

Jeg selv har valgt å gå ut i arbeid igjen på 50% stilling,fordi jeg rett og slett vil ta en del av oppdragelsen av jenta,og så lenge vi klarer det økonomiskt(kan vere tøft til tider)så syns jeg det er verdt det.

Og da har jeg mere overskudd til hus og hjem.

Kan ikke det vere en løsning for dere to da?at dere prøver å jobbe litt mindre og prøve å komme litt ovenpå med opp pussingen?

Det er jo bare en midlertidig løsning,og hjelper ikke det på så tror jeg at problemet ligger litt dypere........

 

Men det å be om hjelp isteden for å forlange hjelp,det hjelper iallefall her hjemme.

Og vi har fordelt arbeids oppgavene mellom oss.

Han tar seg av bil og vedlikehold på hus ol,mens jeg tar meg av middag og klesvask.

Husvasken tar vi på felles.

Og når han er hjemme,er det sort sett han som tar seg av bleieskiftet,og badingen....det er pappa og tullas sin spesielle stund,der blander ikke mamma seg inn,for jeg syns det er viktigt at pappan også knytter bånd med den lille......

 

Dette var noen tips....men vet ikke om det er noe for dere....men iallefall.....Lykke til(",)

[Anonym bruker]

Mange gode tips ja:) Hmm...jeg har vel egentlig ikke lyst til å jobbe mindre stilling. Jeg har tenkt på 80% stilling, men har for kun får mnd siden begynt i ny jobb og vet ikke om jeg kan be om 80% nå allerede...Jeg er ikke husmor type og trives ute i jobb. HVis jeg skal jobe mindre for å jobbe mer hjemme ville jeg følt det uretferdig - det kunne jo like gjerne mannen min gjort? Jeg føler derfor vi blir mer likestilt som par når vi begge jobber fullt - det er dte vi trives med.

 

Men, når dte er sagt er dte snakk om å senke kravene her hjemme! Helt klart. Og, jeg snakker spesielt for meg selv. Mannen min har nesten alltid en positiv innstilling, og han bryr seg ikke noe om rot. Jeg er tvert om. Klart det blir kolisjon. Jeg bør nok absolutt senke krav samtidig som jeg ber han på en hyggeligere måte om å gjøre ting.

 

Har egentlig funne tut at jeg skal skrive dagbok....kanskje jeg får ut litt frustrasjon der. Jeg vil så inderlig få dette til å funke og jeg ser for første gang - at det må starte med meg selv.

 

 

[Anonym bruker]

Ett par tips som funket hos oss:

 

Avtal hva fritiden skal brukes på.

Feks. denne lørdagen skal vi pusse opp frem til kl tre. Etter det er det fri, og vi skal gjøre noe hyggelig sammen. (da gjelder det også deg, ikke lov å rydde ut av oppvaskmaskinen eller noe.)

Ofte kan det hjelpe å dra ut for å klare å ikke gjøre noe.

 

Vaskehjelp? koster ca 100,- timen, man får vasket mye på to timer, hvis det ikke er noen barn å passe på samtidig. hva med to timer annenvher uke? verdt 400,- i mnd..det kan jeg love deg.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Vaskehjelp har vi allerede:) Verdt hver eneste krone...

 

 

Enig med deg. Å dra ut fra huset er veldig greit. Sommerferien skal vi bort alle tre ukene, da er vi sikker på at vi ikke må gjøre noe annet enn å ha fri...

 

 

[Anonym bruker]

Samlivskurset til Modum bad var fantastisk, i allefall det vi deltok på. Det er noe som alle par og ikke minst foreldre skulle deltatt på, det var utrolig lærerikt. Var det et slikt prep-kurs dere var på også? Hvordan fungerer teknikkene dere lærte?

[Anonym bruker]

Vi synes også det var en veldig fin helg. Men jeg synes teknikken kanskje var vel pedagogisk....det men den som har mikrofonen snakker og den som lytter på repetere, Vi har ikke benyttet oss av dette...Men følte de var en fin helg, med full fokus på forhold på første gang siden minsten kom:)

[Newton & Prinsessen på erten]

Høres akkurat ut som oss..

 

Samlivskurs?

Kjempemoro erfaring å ta med seg.

 

Ha "familieråd" 1-2 ganger i uka.

Planlegg alt, men vær åpen for å gjøre unntak under spesielle omstendigheter.

 

Det med jobbing skjønner jeg veldig godt. Min mann jobber et stykke unna hjemmet og er borte 10 timer hver dag. Da jobber han på toget til og fra jobb, han jobber jo hele tiden på jobben (hender han unner seg 10 minutters lunsjpause, men det er ikke alltid). Han er irritabel når han kommer hjem, får mat og setter seg rett til å jobbe gjerne 4-5 timer.

På ørdag og søndag jobber han også 4-6 timer +/- hver av dagene.

 

Jeg har fått jobben hans helt i vrangstrupen.

Han hadde for litt siden 3 uker ferie i forbindelse med at lillemann skulle opereres. Jobben ringte mens vi var på sykehuset og hver dag ellers de tre ukene, på tidspunkter som 24:10 søndag kveld ol.

(Han jobbet da 6-8 hver av feriedagene. Så lillemann som var nyoperert kom i andre rekke).

 

Vi har kranglet om dette over og over igjen.

Nå har vi inngått et kompromiss, han får kun jobbe så og så mange timer overtid hver uke, måå han jobbe litt mer en uke, så får han "gi igjen" disse timene neste uke.

 

Han forstår at det er et problem, og kommer til å trappe ned ytterligere med overtiden. Hvis ikke får de se å ansette en til.

(I forrige stilling han hadde ansatte de en ny 100% da han rykket opp i systemet, to uker senere ansatte de en 100% og en 50% til til samme jobben,sier litt om arbeidsmengden).

 

Var ok før vi fikk barn, vi jobbet begge i snitt 80-90 timer i uka periodevis. Men nå er det på tide å legge om livsstilen, men det er ikke så lett for han.

 

Få mannen din til å forstå først, så bli enig , møt hverandre et sted på veien. H en fast tid hver uke hvor dere planlegger uka (feks Søndag kveld 2000 / Mandag ettermiddag 2100 el.).

 

Ikke bli sittende å beskylde hverandre for ditten og datten, men snakk heller om løsningene på problemene.

 

[Anonym bruker]

Ja...det var fryktelig mye jobbing...! Mannen min jobber ikke like mye og likevel synes jeg jobben tar alt for stor del av livet sitt. Han har en jobb der han må være tilgjengelig døgnet rundt, grunnet nettsiden og presse. Huff, jeg synes jobb tar helt av....Jeg har en åtte til fire jobb og når jeg kommer hjem er jeg ferdig for dagen. Selvfølgelig kan det være jeg må jobbe over noen ganger, men det hører til skjeldenheten. Sånn synes jeg det skal være - når man har barn...

 

Nei, det gjelder å finne en balansegang. Men, som jeg skrev i går....nå skal i allefall jeg gjøre alt for å ta meg sammen. Ikke hakke, mase osv.Men ta opp alt på en ok måte. Vet det kan være vanskelig når man er sliten, men jeg merker jeg er mer motivert enn noen gang. Dette forumet -. og dere hjelper:)

 

Så vi får se...Tror jeg får printe ut dette i "dårlige dager" og lese over slik at jeg husker det. Jeg vet det kommer til å komme dager der jeg tenker..."fy fa...så utrolig deilig det skulle vært å bo alene"!!! ...Men jeg ville nok nepper trivdes med det i lengden;)

[21293425]

Tale-/lytte-teknikken er ment som hjelp til å lære å lytte til hva partneren sier, og som hjelp til å lære å være tydeligere på hvordan en skal uttrykke seg for å bli forstått. Det er jo ikke noe dere skal gjøre igjen og igjen, men det kan av og til være nyttig å ta frem teknikken og prate sammen på den måten. Spesielt om ting er litt vanskelig og opphetet, da stenger man ofte også for hva den andre prøver å si. Formålet med teknikken er at du skal bli sett og hørt av partneren din, og han skal bli sett og hørt av deg. Klarer dere dette er dere kommet et godt stykke på vei.

Så over til det som plager dere i hverdagen, med mye som skal gjøres og ulike forventninger til hva som skal gjøres når og hvordan. Spesielt vi kvinner har det med å bli plaget av slike praktiske problemer, de kan kverne og ødelegge oss innenfra mens mennene ser ut til å gå ubekymret videre. Ikke noe er så frustrerende som en mann som ikke ser at dette plager en.

Kanskje dere hadde hatt godt av å ta frem teknikken fra prep-kurset og gå gjennom hvilke forventninger og hvordan dere føler omkring viktige tema som husarbeid, barn, fritid, jobb og opppussing. Bruk tid på å lytte til hverandre. Oppstår det konflikter har prep-kurset også en flott problemløsningsmodell som dere kan forsøke.

Jeg tror dere kommer langt om dere klarer å prate sammen, og finner evne til å se hverandre og hverandres behov. Jeg er kanskje litt vel opptatt av teknikkene og det vi lærte på kurset, men jeg har virkelig tro på det. Ønsker dere lykke til, det er hardt arbeid å være par.

[Anonym bruker]

Jeg jobber 80% og jobber ikke en dag i uken. For meg er det helt fantastisk. Det betyr at det er en dag hvor jeg kan ta meg en skitur, bare sitte å lese aviser, trene litt eller ha lillejenta hjemme og finne på noe kos i ro og fred bare vi. Jeg innrømmer gjerne at det blir litt ordning hjemme også den dagen. Men muligheten til å gjøre noe annet og friheten som ligger i det synes jeg er unik.

 

Må legge til at jeg er alene så jeg trenger det kanskje mer enn andre. (Og, ja det koster økonomisk, men det er det virkelig verdt!) Ser også at jeg har vennepar (altså mor og far under samme tak) hvor begge har valgt å jobbe 80% eller 90% (en dag hjemme annen hver uke hver). Det gjør nok at dette med likestilling osv ikke oppleves like truende. Det løser jo ikke kommunikasjonsproblemer og sånt, men det er utrolig godt å ha et fristed mellom alle de kravene som stilles i hverdagen.

[¤ Solsikken ¤]

Mye av det som står her inne kjenner jeg godt igjen. Det som slår meg er hvor forskjellig det er fra person til person hvor mye vi tåler. Jeg ville aldri tolerert så mye jobbing fra mannen min som Isacsmamma.. faktisk går grensa mi myyye før.

 

Mannen min jobber ca 1 time mer hver dag enn meg, samt at han jobber i snitt ca 4 timer per helg. Mye mer synes jeg merkes for godt, men som det er nå får jeg litt tid for meg selv hjemme NOEN kvelder.. Hva er det og strebe etter sier dere kanskje, men jeg synes det er godt å kunne drive med mine egne ting når dattera har lagt seg.. (av og til altså).

 

Vi jobber 80 % begge to dette første året etter fødselsperm og deler nokså likt på husarbeid.. jeg gjør i tillegg alle de "usynlige" tingene som det ser ut til at bare vi damer bryr oss om. Herunder fjerne smuler, kaffeflekker og sand i gangen, pynting, bytte gardiner ol ;-) Dette tror jeg vi bare må akseptere at de fleste menn ikke evner å "se".

 

Ellers tror jeg på familieråd for å sette opp middagsliste, skrive handleliste, avtale om det er spesielle ting utenom arbeidstid.. de tingene som stjeler mye energi når man kommer hjem en ettermiddag sulten og sliten. Hva med å lage store porsjoner mat i fellesskap og fryse ned porsjoner. Kan kombineres med familieråd ;-)

 

Og direkte tale. Synes selv det kan være vanskelig å sette ord på akkurat hva det er som plager meg og hva jeg ønsker av mannen min. Dette tror jeg er viktig å tenke gjennom.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Veldig enig med deg, folk er jo forskjellige og dette gjelder også mtp arbeid. Min sambo henviser hele tiden til min svoger som jobber enda mer til tross for familie. Men for meg er ikke dette relevant, jeg hadde aldri kunne vært sammen med en som jobbet såå mye. Men jeg lurer på om jeg er for streng og stiller for høye krav mtp arbeidstid. Hvor mye skal man godta liksom? Min mann har lønn deretter, i og med at han har mye ansvar har han også høy lønn og det nyter vi godt av. Jeg vil likevel føye til at jeg ikke ønsket at han skulle ta jobben hvis det innebar mer jobbing enn forrige jobb - lønn er ikke såå viktig. Samvær og tid er nummer en!

 

Veldig mye hjelper med god planlegging. Jeg må le når du skriver om usynlige oppgaver. Det er lettende å høre at det ikke er bare meg som føler jeg gjør titusen ting som jeg ikke føler blir sett eller registrert. Og, som sambo ikke hadde kjangs å se. Men jeg innrømmer også gjerne at jeg liker å ha det ryddig og rent og oversiktlig til en hver tid .- og det ikke bør være en nødvendighet. Men det er det som gjør meg happy og får meg til å slappe av....Der er vi forskjellige og der bør nok jeg roe ned litt.

 

Godt å høre så mange fine innspill om dette. Jeg er lei av å krangle om daglidagse ting og det skal det bli slutt på fra nå