Tårer etter en abort?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om de fleste gråter etter at de har tatt abort. Selv om de hadde tenkt nøye over det, og føler at de tok den riktige beslutningen - så lurer jeg på om noen kan ta abort uten å ha noen kvaler og uten å felle en eneste tåre. Gråter de fleste noe etter at de har tatt abort? Enten det er den dagen de har tatt aborten eller en stund etter at de tok aborten. Jeg hadde i alle fall grått masse hvis jeg hadde tatt abort, uansett hva grunnen var.

[*charlotte*med*tildemor*]

Jeg tror de fleste gjør det siden det er et veldig stort følelsesmessig press.Men leste en gang i bladet [mag] om en det ikke hadde gått innpå i det hele tatt fordi barnet var totalt uønsket.Så det er vel forskjellig hvor de er i livet kanskje..

[Anonym bruker]

Jeg gråt så mye at legen og sykepleieren vurderte å sende meg ut bakdøra da jeg hadde vært inne for å få tablettene til medisinsk abort. Det var svært vanskelig situasjon for oss, men den var nøye gjennomtenkt. Så uansett så er det mye såre følelser inne i bildet.

 

Etterpå har det gått greit, den verste tiden var før aborten.

 

Jeg har ikke angret på mitt valg, selv om jeg likevel synest det er sårt, slik vil det nok alltid være og arret vil jeg ha med meg resten av livet.

 

Har forøvrig en venninne som ikke var annet enn kjempeglad da aborten ble gjennomført.

 

Så vi reagerer forskjellig, men for alle vil det være en tung avgjørelse, men kun eneste utvei.

 

 

[tjorven 1]

jeg har tatt abort to ganger og felte ikke en tåre etterpå. jeg var 100% sikker på at jeg tk det riktige valget, så heldig var jeg og da var det liksom greit, men det er jo ikke alltid det er like lett...Og det er lov å gråte helt klart... ha selv nå en datter på 2,5 og gravid i 18 uke, så jeg er heller ingen barne hater el. og er et følelse menneske. Men har aldri angret på de valgene

[*bubbs*]

En venninne av meg fikk et skikkelig psykisk knekk etter en abort fordi andre påførte henne skyldfølelse. Selv var hun ekstremt lettet etter aborten, fordi hun følte at denne graviditeten var det verste som hadde hendt henne. Da hun var ferdig kunne hun nesten tralle av lettelse og glede, helt til en sykepleier skulle "ta en prat" med henne.

 

"Stakkars deg, dette må jo være GRUSOMT for deg." "Det er lov til å gråte". "Ingen synes abortvalget er lett".

 

Problemet var at for henne VAR det jo lett... Til slutt knakk hun helt sammen; for hva slags menneske var hun egentlig som ikke gråt en gang etter inngrepet?

 

Alle har sine grunner til abort. Noen ser faktisk på aborten som en lettelse og en tung stein løftet fra brystet. Man er ikke noe mindre menneske fordet.

[Gjest]

Jeg føler meg en smule råtten når jeg skriver dette. Men i mitt tilfelle har jeg ikke felt en tåre. Det var mye frem og tilbake før jeg bestemte meg for å ta abort, og da valget var endelig var jeg veldig sikker på at dette var riktig. Jeg hadde igrunn ingen følelser knyttet til det uønskede barnet, og det å abortere var for meg en relativt enkel sak. Jeg var helt sikker på at å ikke beholde barnet var det riktige for meg. Det føltes heller som en lettelse når det hele var over, og egoistisk nok felte jeg ingen tårer, og har heller ikke gjort det i etterkant. Men dette vil jeg si at varierer fra person til person. Nå lever jeg som normalt, og tenker ikke mye på aborten. Det er heller ikke lenge siden jeg gjennomføre inngrepet. Men jeg vet også at det kan endre seg, og at jeg plutselig blir deppa. Men sånn som det er nå, tror jeg ikke det. Jeg gråt ikke, men det betyr heller ikke at jeg synes det var bare, bare å ta abort. Det er jo en påkjennig. I større eller mindre grad.