April: Eg sa eg ikke skulle gråte...

[solstjernen - seksbarns mor]

men tårene bare triller, eg gråter ikke på en måte det er bare tårene som triller. Eg klarer ikke å stoppe dem.

 

I dag er min mann å ser på en leilighet - han har jentene med seg, så eg sitter her helt alene. Gutten min er hos sin far.

Ble så trist nå når eg ser at eg kommer til å bli fullstedig alene når barne er på pappa helg.

 

Det er eg som skrev det innlegget litt lengre nede "dette kan bli langt"

 

Da eg sa til han at eg ville at me skulle flytte fra hverandre så satt han bare å såg stygt på meg og rista på hodet. Han forstår ikke hva problemet er - og mener at eg overreagerer.

 

Men forklarer hvordan eg har det inni meg og han bare blir sur. Greit at han er skuffa, men å bli "sinna" på meg....

 

Han mener at eg ikke kan dømme han for å ha rotet det økonomiske til litt, det er ikke så lett å holde styr på alt. - vel "faste utgifter" husleie, strøm, tlf,mat og barnehage - det er alt me har... det er ikke mye å holde styr på.

 

Eg viste ikke noe om å holde styr på det økonomiske (me har ikke hatt felles økonomi) Eg var så uvitende, eg var som en 17åring som stod klar til å lære hva livet egentlig gikk ut på. Eg var dum og naiv som trodde at alt skulle bli så lett. Nesten som om han gleder seg til å se meg falle sammen økonomisk og følesemessig.

 

Men hele uken har eg vore klar for valget mitt og hatt det litt bedre med meg selv etter at eg sa til han om hvordan eg føler. Dagen etter at eg sa at eg var lei av at det bare var eg som måtte kjempe for dette ekteskapet - da går han til kameraten sin klokken 19 og var ikke hjemme til langt på natt. Egentlig så viste han veldig godt hva han følte og ville der og da. Han er ikke intresert i å redde dette ekteskapet han - han har bare venta på at eg skulle si stopp for han har ikke vore mann til å ta den avgjørelsen selv.

 

Han har ikke snakket til meg hele uken egentlig - han sa ikke en gang at et vennepar av oss (han venn egentlig) fikk en baby på onsdag. Han fryser meg helt ut.

 

Det er egentlig det eg var redd for - at det ville vise seg at han faktisk ikke var glad i meg mer. Og det er som å få ti kniver i hjerte.

I går såg eg at han hadde tatt av seg gifteringen - var liksom som eg ikke forsto hvorfor den låg der. Var rett før eg spurte hvorfor han hadde tatt den av...

 

Nå bare ramler alt sammen her... viste jo at det ville bli slikt. Men eg sa til meg at eg skulle ikke falle sammen og ikke gråte. Eg skulle ikke syns synd på meg selv. Men eg klerer ikke å ikke syns synd på meg selv når eg edelig innser at min mann har bare levd medd meg for å være med barna sine. Han er ikke glad i meg....

 

 

Eg har ikke fortalt dette til andre enn min mor og far og til ei søster (eg har fire søsken) Eg har ikke sagt noe til mine venner for eg orker ikke å ha dem medlidenheten. "stakar deg"

Men min mann har sagt det til alle sine - så hun som er gift med mitt søskenbarn ringte til meg i går og spurte om det var sant. Det virker virkelig som om han gleder seg til å være singel.

Står på msnen han "snart medlem av klubb de`(navn på kameraten)

 

Eg ble sååååå skuffa... nei han er ikke verdet det.

 

Sorry jenter, men det er bare dere eg har. Eg har dere, men alikevel ikke helt innpå meg som det blir når venninnene mine får vite dette.

[♥Toni & baby girl♥]

Huff jeg vet ikke hva jeg skal si. Beklager? Selv om det høres ut som dere egentlig har det mye bedre uten hverandre. Du sa det selv, at han ikke vil prøve å redde ekteskapet. Da er han ikke verdt en tanke mer mener jeg.

Dette klarer du kjempe fint! Du virker som en utrolig sterk person, jeg tror nok ikke du faller sammen følelsesmessig ei heller økonomisk. Ja selvfølgelig blir det litt vanskelig på starten, sånn er det for alle! Men du henter deg nok fort inn igjen.

Vet ikke hva mer jeg kan si.. Det er ikke lett. Hvertfall ikke et ekteskap man tror skal holde for evig og alltid.

Her kan du bare syte og klage så mye du vil, vi er her uansett!

Stor klem fra

[*musefis* med 2 store og 2 små]

Huff å huff, jeg føler med deg!! Vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg er her om du skulle få lyst til å snakke md noen, enten på MSN eller her! Sender en stor trøsteklem til deg og håper ting ordner seg til det beste for deg!

*stor kleeeeeeeeeem*

 

fra

[**synne**]

Hei Pia! Kjempetrist å lese dette. Kanskje ikke det du vil høre, men syns synd på deg no, for den situasjonen du er i kan jeg bare tenke meg at er kjempetung og vanskelig!!! Men mitt inntrykk av deg er at du er kjempeflink til å ordne med ting og tang, så jeg tviler ikke på at du kommer til å klare deg helt fint når det værste sjokket (?) er over... Tror ikke du skal bekymre deg for det økonomiske iallefall, for det er ganske gode støtteordninger for enslige mødre!! Sikkert mange her inne og som vet om hva rettigheter du har krav på o.l.. Selv vet jeg ikke så mye om det, men jeg hjelper deg gjerne hvis du vil!!

 

Du får det nok bedre på sikt, nå virker sikkert alt kaotisk og uoversiktlig, men det går seg nok til skal du se.. Off, vet ikke ka eg skal si.. Han virker ikke så veldig sympatisk, mannen din, det går an å være litt mer respektfull, ta litt hensyn til deg og dine følelser! Skjønner godt at du ikke klarer stoppe tårene, kan garantere deg at det er HELT NORMALT!!! Og det hjelper. Om det er "gråt" eller ikke..

 

Jeg er her hvis du trenger noen! Som du sier, vi er ikke så tett innpå hverandre som familie og nære venner...Kanskje lettere å snakke om ting da? Tenker masse på deg! Lykke til videre, og bare ta kontakt!!

Stå på ditt og gi de små en ekstra klem i kveld...

 

*kleeeeem*

[Solstråle*]

Off Pia! Nå må du bare være tøff!! For deg selv og barna. Utrolig vanskelig akkurat nå når du står midt oppi det. Mye tanker som svirrer. Men ut i fra det lille jeg har fått med meg ser det ut som om dette er den riktige (eneste) løsninge....

Er ikke sikkert at mannnen din gir så faen som han gir uttrykk for akkurat nå. Mulig det bare er en forsvarsmekanisme og et middel for å såre deg like mye som du såret han (stoltheten hans) ved å forlate ham.

Det er bra du føler du kan "komme" til oss... Vi er her jo alltid vi:-)

 

Håper du kom deg opp igjen fra gropen i går og at det går bedre i dag! Blir nok en tung tid dette, men du kommer ut av det sterkere enn noen gang!!!

 

Stå på! Du klarer dette også:-)

[Lykkelig mamma...]

Tårer er en helt neturlig ting i en sånn situasjon, for skuffelsene er mange uansett hvorfor forholdet tar slutt, og det aller verste er når en føler at en er overflødig eller allerede byttet ut i den tidligere partnerens liv... Mye av det han sier og gjør nå må du huske på er en reksjon for å prøve å takle det som skjer, og for å unngå å vise deg at han også sliter og har det vondt, for mannfolk skal sjelden vise at de sliter med sånne ting... Iallefall ikke overfor den som sårer dem. Han får det selvfølgelig også tøft fremover, han skal starte opp et nytt hjem helt alene og får mindre tid med barna sine, så uansett hvor tøff i trynet han prøver å fremstå som, så er han nok ikke så tøff når alt kommer til alt. Ikke la han lure deg til å tro at dette er det beste som kunne ha hendt ham, og at det kun er DU som sitter med litt blandede følelser. Har selv vært gjennom et knallhardt brudd med flere års samboerskap i forkant, og selv om jeg visste at det var til det beste for meg, så var det svært vondt å se at han greide seg så enormt greit uten meg også...DET var liksom ikke meningen, han skulle ha det litt vondt utad han også, men dengang ei... Macho-menn skal ikke vise smerte!!! Piss meg i øret....

 

Håper uansett at du i dagene som kommer kjenner at kreftene kommer tilbake og at humøret stiger i takt med vissheten om at du har handlet riktig! Husk at du har 3 flotte barn som forguder deg, og tenk at eventuelle barnefri dager er nettopp det: FRI-dager der du kan være bare "Pia" og ikke bare mamma... Finn på noe som ikke alltid er like lett å få til med 3 barn på slep og NYT det! Du nevnte tidligere at du ville flytte litt på deg, LURT å benytte anledningen! Ikke så langt vekke at barna blir for langt vekke fra pappa'n, men så langt at du ikke bor i et lite nærmiljø der dere vil støte på hverandre og slektninger o.l. hver dag. Skaff deg et nytt nettverk med venner som bare er "dine", og som dermed ikke har hans versjon å måtte forholde seg til også, strikk noe til deg selv også til en forandring og se lyst på tingene! Du har som sagt 3 flotte barn, så fremtiden din blir ikke preget av et desperat ønske om å finne en mann og stifte familie, slik mange andre som blir single sliter med, du kan ta deg den friheten og bare nyte livet og barna dine uten å måtte være avhengig av å vaske sure sokker for en sur mann!!

 

Få deg en takknemlighets-journal, og hver kveld før du legger deg så skriver du ned 3 ting du er takknemlig for den dagen, på den måten vil du kunne legge deg med en god følelse og totalt sett fokusere på de gode tingene istedet for de negative, for DEM er det mer enn nok av hvis vi leter etter dem...

 

Lykke til, dette fikser du vet du!!! Men ikke glem at det er lov å gråte også...

[**synne**]

I tillegg må eg bare si at du er hjertelig velkommen litt lenger sørover!! Skal vi si ca 20-25 min nærmere??

[Rasko]

Huff, for en vanskelig tid dette må være!

Synes alle over har skrevet gode og viktige ord til deg.

Sender deg alle varme tanker!

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

åh, pia! *klem*

på en måte syns jeg dette var utrolig trist å høre, men når jeg har lest tidligere også, så høres det ut som det mest riktige selv om det sikkert er kjipt i en overgangsperiode. har ikke så mye å skrive selv, men syns lykkelig mamma sa mye viktig i innlegget sitt.

stå på, pia - er det noen som har anlegg for å takle noe sånn som dette bra så er det deg! og ikke vær redd for å bruke oss her inne, både her og på msn!

[Mjanne]

Har fulgt med på trådene dine. Veldig trist lesning. Er ikke flink til slikt og vet ikke hva jeg skal si, så jeg sender deg en stoooor klem og tenker på deg.

 

Det er sagt mye klokt og fint i innleggene over her.

 

[Monica *rosa og blå*]

Jeg håper du har noen du kan stole på som kan hjelpe deg gjennom situasjonen, det er vel greit å få litt avlastning om det er mulig.. håper familien din skjønner det de også...

 

Selv om det ligger en lang og tung tid framover nå, så tror jeg du får det bedre uten han. Er han en familie far og en kjæreste så skal han ikke oppføre seg sånn... Jeg håper du finner det mot i deg til å komme deg gjennom denne tiden, og husk at det er ingen skam å gråte! Dere har tre barn sammen, og dere har hatt fine stunder også! Så dette er ett stort skritt som trenger tårer...

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men hvis du trenger noen å prate med så er jeg her!

 

 

Mange varme klemmer fra Monica

 

 

[@nneliten]

Kjære Pia81

 

Vil bare trøste med noen ord fra Profeten av Kahlil Gibran:

 

Om kjærlighet:

Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv og tar ingenting fra annet enn seg selv.

Kjærligheten eier ikke og kan heller ikke eies;

For kjærligheten er nok i seg selv.

 

Om glede og sorg:

Når du er lykkelig skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi glede. Når du er ulykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som før har gitt deg lykke.

 

Om smerte:

Din smerte er at skallet rundt din erkjennelse brister. Slik fruktens skall må briste så dens hjerte kan stå i solen, slik må du også kjenne smerte.

 

Om selverkjennelse:

I ditt hjertes stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter. Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap. Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken.

 

 

 

Ønsker deg alt godt i en vanskelig tid! Stol på deg selv og dine avgjørelser!