Vil plutselig ikke ha babyen...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lengere....jeg føler meg som verdens dårligste menneske. jeg er nå 30 uker på vei, og har de siste ukene slitt med tanker som: jeg vil ikke ha babyen lenger, livet mitt er ødelagt, jeg har tatt det feile valget osv. Jeg hadde håpet at de tankene skulle gå bort etter kun kort tid, men de gjør ikke det. Jeg vil bare ha livet mitt tilbake. Blir skikkelig dårlig hver gang jeg ser meg i speilet. Nesten alle jeg snakker med synes det er så flott og fint å være gravid, men jeg hater det. Føler meg innesperret og fanget. Også får jeg så dårlig samvittighet ovenfor ungen. Jeg kjenner at den sparker masse, også tenker jeg fortsatt at jeg ikke vil ha den. Hva slags mamma kommer jeg til å bli? Vær så snill å hjelp meg, jeg vil ikke ha det sånn her lengere. Noen som har opplevd det samme?

[Anonym bruker]

hei kjære du

du er ikke alene. mange føler akkurat som du beskriver, til og med verre en det.

jeg tror kanskje ikke de følelsene du har er reelle, men at det er en depresjon. jeg har følt mye av det samme. tenkt mye av de samme tankene, og det sliter å høre på alle som sier de har det så flott når de er gravide.

du skal ihvertfall vite at det er like vanlig å være trist, deppa og betenkt i svangerskapet, som det er å være lykkelig.

har du snakket med noen om dette? jordmor eller lege? jeg gikk tidlig til legen min da jeg fikk det sånn. han tipset meg om et prosjekt som heter "liv laga" som finnes i mange byer her i landet. de som jobber der har mye kompetanse innenfor gravide med depresjoner og vanskelige følelser. jeg fikk der en jordmor som også er psykiatrisk sykepleier. det har hjulpet mye å gå dit, og det hjelper en hel masse bare at man vet man ikke er unormal! tenk hvor mange andre gravide som sliter, når de t.o.m har en egen gruppe som jobber med det!!

du kan også høre med helsestasjonen, der fikk jeg tak i min hjelp.

dårlig samvittighet er vondt å gå med, og det er ikke sikkert du behøver å gå me det hele tiden. jeg tenker mye på hvilken mamma jeg vil bli, og pga alle disse tankene valgte jeg å søke hjelp. nettopp fordi det ikke skulle slite meg ut. hva framtiden bringer, vet jeg jo ikke. men jeg har akkurat nå hodet litt over vann ihvertfall, og vet at jeg ikke er helt loco i huet!

håper dette kan hjlpe litt, og at du får det bedre. ting går som oftest i perioder. skaffer du deg hjelp nå, kan mye av disse følelsene være bearbeidet til barnet kommer, og du blir garantert glad for den lille!

og med alle tankene du har, er jeg sikker på at du blir en veldig omrogsfull mamma! vi bare trenger tid!

ønsker deg alt godt og håper ting ordner seg til det bedre:)

 

en varm klem fra meg

-mrj-

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på innlegget mitt:) Det hjalp kjempemye å høre at det er andre der ute som har tenkt de samme tankene. Jeg skal på kontroll igjen 5 mai, så jeg tenkte jeg skulle ta det opp da:) Jeg har ikke gjort noe med det tidligere siden jeg tenkte at det ble å gå fort over, men siden det ikke har gjort det til nå så må jeg jo nesten bare ta tak i det og spørre om hjelp. Men heldigvis ser det ut til at det går litt bedre nå Jeg tror det har mye med det at det er nytt og skremmende. Livet ble snudd opp ned på en dag, også har man ingen kontroll på det. I hvertfall ikke jeg. Humøret har vært skikkelig ustabilt, og jeg kan begynne å skrike for ingenting. Eller så kan jeg bli kjempesint for gud vet hva. Det er skikkelig rart. Det er mange ganger jeg må flire av meg. Men takk enda en gang, jeg setter kjempestor pris på det:)

 

stor klem tilbake

[Anonym bruker]

jeg ville bare si at jeg også er i uke 30 og har det helt på samme måten....

[Anonym bruker]

Det er ikke noe kult å føle det slik. har du oppsøkt hjelp eller snakket med noen om det? Jeg snakket med jordmor sist jeg var på kontroll og fortalte akkurat hvordan jeg følte det, og hun kom med mange gode råd. jeg følte meg mye bedre etter det. det var en lettelse å få snakket om det. nå er jeg i uke 33 og har begynt å glede meg litt til babyen kommer. det er fortsatt tunge dager, det tror jeg alltid det vil være, men å få høre at jeg ikke på noen måter var unormal var kanskje alt som måtte til for å "redde" meg. hvis du trenger noen å snakke med så er jeg her. jeg vet akkurat hvordan du føler det, og den beste terapien er å snakke om det. ikke lås deg selv inne slik jeg gjore det i begynnelsen, det gjør bare ting verre. har du kjærest/samboer du kan snakke med?