Bambii sin fødselshistorie! =) (lang)

[Gjest]

Lille Daniel kom til verden for 12 dager siden, 10 dager før termin termin. Jeg hadde egentlig ventet det siden mensterminen min var 9 dager før, og jordmora mi hele tiden maste om at fødselen var nær.

Begynte å tvile litt på henne, siden det gikk både 2 og 3 kontroller uten at det skjedde noenting.

Siste gangen klemte hun både meg og samboeren min og ønsket oss lykke til, for vi ville nok ikke sees igjen til neste kontroll... (var tvilsom jeg, men var jo lov å håpe

 

To dager senere våknet jeg av at det rant noe nedover beina mine. Trodde det var fostervann, men det var det visst ikke. Lurer fortsatt på hvorfor i all verden jeg ikke klarte å holde på blæra, men men...

Uansett gikk det utover ettermiddagen, og jeg var kjempestolt av meg og sambo som tok en skikkelig rydding av soverommet, vasket, sorterte klær, og pakket endelig denne sykehus bagen, for vi ''visste jo aldri''... hehe.. Snakk om å rekke det akkurat i tide, for mens vi rydder startet riene. Jeg trodde det var kynnere, og tok pauser til å puste meg igjennom dem, før jeg fortsatte vaskingen hehe... Det rare er at selv om jeg aldri har hatt SÅ vonde kynnere før, tok jeg ikke hintet. Det var liksom så uvirkelig at tiden var inne, at det siste jeg tenkte på var at jeg kunne være i fødsel.

Satt meg foran pcen og bimmet om disse vondtene.. Tenkte at i tilfelle det kunne være noe kunne jeg jo ta tiden. I verste fall var det maserier og IKKE ekte rier i hvertfall.. Det var jeg sikker på.

Samboer hjalp meg å ta tiden mellom hver, og det var ganske jevnlig 5 minutter mellom hver eneste ''kynner''. Ble litt mistenksom da det ikke hadde forandret seg på 3 timer hehe.. Utrolig hvor sent det skal gå opp for ei gravid berte at hun skal føde! Men følelsen var så fjern, og kanskje var jeg litt nervøs også...?

 

Samboer vile jeg skulle ringe føden, men jeg sa vi kunne vnte litt til og se det an. Så isteden fikk jeg han med meg til en resturant hvor vi kjøpte litt take away mat. Og der begynte de vonde riene... Inne på resturanten... Ble stående helt krokete og puste så stille jeg kunne hehe.. Når jeg tenker på det i ettertid må jeg bare le. Hvorfor i huleste dro vi ikke bare derfra? Men neida, jeg skulle ha maten min. Kjørte bilen på en romantisk utsiktsplass, og begynte å snakke om at det ikke var lenge før vi fikk treffe gutten vår nå... Denne uka ville det i hvertfall skje. Ble litt rørt.... Begynte å gå opp for oss begge da tror jeg, at det var siste gangen vi satt på ''plassen vår'' om kvelden, før vi skulle bli foreldre...

 

Vi reiste hjem, og da ringte jeg føden. Forklarte hvordan det hadde vært, og fikk høre at da måtte jeg bare komme inn og sjekke meg, for nå fikk jeg babyen min snart.. Får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på det. Vi dro inn, og de kjente at jeg hadde 3 cm åpning. Fikk valget om å bli å få modningsakupunktur, eller dra hjem til det var 3 minutter igjen mellom riene. Burde ha blitt der, men fikkplutselig litt panikk og dro hjem igjen hehe.. Noe som var liten vits i, siden jeg lå i senga i 30 minutter, og det var nede i 3 minutter mellom riene allerede. Jeg skyndte meg i dusjen, og fikk ordnet meg litt, før vi dro inn igjen.

Da var det 5 cm åpning, og jeg fikk ikke dra hjem igjen...

Åå.. Jeg begynner nesten å savne det litt når jeg sitter her og skriver.. Husker så godt følelsen av å gå rundt i koridorene med prekestolen sammen med kjæresten min, og kjenne den ene vonde rien etter den andre... Det var vondt, men så fryktelig spennende! Sambo tok bilder og filmet og dokumenterte hele greiene. Når jeg tenker på det nå så husker jeg at vi egentlig lo og spøkte oss igjennom hele fødselen. Ikke mens det vonde sto på da selvfølgelig, men i pausene. Ble nesten litt sånn nyforelsket, og det har ikke stoppet heller... Fikk høre at jeg hadde lite effektive rier, og ble fikk akupunktur.

Fikk en avslapningsnål midt i hodet. (så veldig pussig ut, men ble helt dopa av den...! så det anbefales). Deretter fikk jeg nåler i hender, føtter og ører for å fremskynde riene littegrann... Så ut som et piggsvin der jeg gikk hehe.

Av en eller annen grunn tok det likevel laang tid for å få større åpning. Jeg lå i timevis på sykehuset, fra klokka 01:00 lørdagnatta til søndagskvelden. Hadde vonde rier hele veien, og prøvde alt de hadde å tilby av smertelindring. Ble veldig sliten etterhvert, fikk ikke noe søvn eller noenting. Var glad jeg hadde kjæresten hos meg hele veien da ja. Badekaret hjalp en stund, men det ble for vondt å ligge etterhvert, så jeg gikk rundt med min gode venn ''prekestolen'' så lenge jeg maktet, før jeg gikk løs på lystgassen. Og oi så groggy jeg ble! Følte meg bedøva i hele trynet og armene.. Var ikke helt med følte jeg, men klamret meg fast i den likevel. Følte ikke akkurat at den fjernet noen ''topp'' av smertene slik jeg hadde hørt, men det hjalp meg å konsentrere om å puste meg riktig igjennom det.

Riene kom hyppigere nå, og mens jeg lå der og pustet inn lystgassen og skviste hånden til samboeren min, fikk jeg til min forbauselse se en gammel mann med gåstol... Stakkaren hadde gått feil, og kommet seg inn på fødestua hvor jeg lå. Heldigvis kom jordmora og fikk han med seg til hans egen avdeling igjen. Tida gikk, og selv om riene var vonde som fy skjedde det veldig langsomt at jeg fikk åpning. Jordmora ville jeg skulle stå oppreist, men da hadde jeg hatt rier i over et døgn og var dødsliten og klarte ikke. Jeg kastet bare inn håndkledet til slutt, og sa at jeg måtte ligge, for nå var det vondt for alvor! hehe...

 

Hun tok oss med inn på en annen fødestue, og sjekket åpningen igjen.

7 cm! Følte at det var endeløst. Så mange timer med rier, og så langsom fremgang. Det kom noen tårer mens jeg lå der og holdt kjæresten min i hånden...

Hun satte akupunktur igjen, og tok vannet. Da ble det enda vondere, og jeg klarte ikke lenger kontrollere klynkene mine. Følte meg som den verste pysa der jeg lå, begynte å beklage for kjæresten min og alt og sa at det ikke var såå vondt, så han ikke skulle bli redd av å se meg sånn hehe (den lystgassen gjorde meg jo helt loco...)

Jordmora kom inn igjen, og sa rett ut at hun ville sette meg på epidural. Jeg var utslitt og trengte å samle krefter til pressriene kom. Tok gledelig imot den epiduralen! Akkurat der og da ga jeg blaffen i planene om å helst klare det uten. Gjorde litt vondt å sette den, for den ble satt midt i ei rie, samtidig om jeg var nødt å sitte fremoverlent med den digre magen hehe. Men GUD så godt det var da den begynte å virke!! Kjente fortsatt riene, men på en annen måte.. Ble mer som jeg måtte bæsje etterhvert, og plutselig var pressriene i full gang. Da var jeg lettet ja..

 

Det er dette jeg husker best av hele fødselen. Da jordmora målte 10 cm åpning, og sa at jeg bare kunne begynne å presse når jeg følte det på kroppen i ei rie... Hun så på klokka, kikka ut og sa; Da blir det fødsel klokka 20:00. Og så fint vær det er ute i kveld!

Så ba hun sambo om å sette kameraet klart... Da begynte tårene å komme igjen, for plutselig var alt så tydelig.. Vi skulle snart treffe lille gutten vår..! Jeg lå og kikket ut på de nydelige fjellene utenfor vinduet på fødestua og himmelen var helt rosa... Det var så fantastisk...

 

En time etterpå var Daniel ute.. Han hadde masse svart hår og brune øyne, og smeltet mammas hjerte med en gang... Gråt en skvett da også. Både av utmattelse, lykke. Alt var så overveldende. De måtte klippe meg og sy noen sting, men jeg var så opptatt av Daniel og pappaen hans, at jeg begynte å ta bilder av dem imens de sydde nedentil. Det var såstor opplevelse, at bare jeg tenker tilbake på det begynner tårene å renne.. Er veldig overfølsom enda etter fødselen og har hatt noen barseltårer.. Alt blir liksom så intenst og nært, det kan ikke beskrives...

Så både dere som gruer og gleder dere til fødselen, nyt den mens den er der! Samme hvor vondt det gjør... For plutselig etter noen dager er smertene nesten glemt, og du skulle ønske du fikkoppleve verdens største mirakel for første gang én gang til...

 

Er så forelsket i lille gutten min.. Og kjærligheten for kjæresten min har ikke akkurat blitt mindre etter dette.. Det er slitsomt å ha barn, ingen tvil. Men det er verdt alt i verden...

 

Lykke til videre alle bimjenter, og gled dere! Det er det største i verden...

 

Jeg kommer sikkert til å dukke opp her inne fra tid til annen, men blir nok mest på dinbaby fremover. Trenger masse masse tips om det å være småbarnforeldre nå hehe..

 

GOD KLEM til alle sammen. Det har vært veldig godt å gå gravid sammen med dere. Ser dere på dinbaby senere

 

 

[Anonym bruker]

Takk for at delte den utrolige opplevelsen med oss - nesten så jeg begynner å glede meg litt til fødselen, som hittil har føltes ganske langt fram og fjern....

[Anonym bruker]

Nydelig, rett og slett nydelig!

 

Tusen takk for at du ville dele historien med oss og gratulerer med din lille gutt - velkommen til det nye livet!