Mistet denne uken en nesten fullgått gutt...

[gravid-i-en-fei]

Hei..

Føler bare for å ta en tur innom BIM igjen.. Skal prøve å skrive dette innlegget, men vet det blir tøft.... Jeg er gift med verdens fineste mann og vi har ei jente på 2 1/2 år fra før..Vi mistet en liten gutt på mandag.. Jeg var da 34 uker på vei. Har hatt et helt normalt svangerskap til nå og alt så flott ut. Og vi gledet oss masse til å hilse på vår nye lille baby i slutten av mai.

MEN, da jeg våkner lørdag 15 april, kjenner jeg plutselig ikke liv i magen. Jeg blir øyeblikkelig redd, og prøver å få kontakt med babyen min. Spiser frokost og drikker litt saft for å prøve å få opp blodsukkeret og få litt liv, men ingenting hender. Vi drar så inn til sykehuset for å sjekke. Der bekrefter de mitt verste mareritt. Babyen vår har dødd..

Jeg får tilbud om å bli satt i gang der og da, eller senere. Vi velger å ta et døgn hjemme først, og få gråte i fred.

Mandag 17 april blir vår lille sønn født. Helt nydelig og veldig lik sin storesøster. Han veier 2,5 kg og er 48 cm lang og nesten helt fullbåren. I det han kommer ut av min mage, ser vi årsaken til at han har dødd....

Han har klart å lage en skikkelig hard kjerringknute på sin egen navlesnor... Så komplett meningsløst som det bare kan få blitt!!!

Så nå jobber vi med å komme oss igjennom dagene og forbereder begravelse..

Tror nok vi skal prøve å bli gravide igjen, men ikke enda. Nå har vi mer enn nok med å komme oss igjennom sorgen..

Hvis noen har noen gode tips på hvordan komme gjennom dette, så setter jeg pris på svar..

[hamster1, nydelig jente 28.10]

Så grusomt urettferdig.. meningsløst.. og ufattelig grusomt....og trist.

Jeg vet ikke engang hva jeg skal si, for dette må være noe av det grusomte man kan oppleve.. Håper dere på ett eller annet vis kan klare å komme dere gjennom dette sammen, og at dere får støtte fra vener, familie og helsepersonell..

 

Min dypeste medfølelse i sorgen...

 

PS. Det finnes et forum her som heter "Vi mistet den lille babyen vår". Der finnes det andre som er/har vært i deres situasjon..

[♥ ♀06+♥♂10+spireimagen ♥]

Så utrolig forferdelig og urettferdig.

Aner ikke hva jeg skal si men vil du skal vite jeg tenker på dere og syns dette må være ufattelig vondt for dere.Ta vare på hverandre i den vonde tiden .

 

Sender dere masse varme tanker og klemmer

[Gjest]

Kjære deg, dette er jo bare grusomt tragisk. Kondolerer.

 

Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men bare hatt 3 aborter i 1. trimester., så jeg kan bare forsøke å forestille meg din sorg og fortvilelse nå. Vi har noen venner som mistet et barn rundt uke 30 for 5 år siden, og de har fått hjelp til å takle sorgen i en lokal støttegruppe. Vet at det er en forening for de som har et barn for lite, med nettadressen www.etbarnforlite.no.

 

Ser at noen har nevnt forumet "Vi mistet vår baby" her på BIM. Vet også at det finnes et lignende forum på www.snartgravid.com; Vi som har mistet i 3. trimester.

 

Håper dere blir tatt godt vare på, og husk at menn og kvinner takler sorg veldig forskjellig, så ikke det skader parforholdet.

 

Tenker på deg og din familie nå.

[cecilie stolt mamma :)]

Kjære deg.

Mine dypeste medfølelser. Tårene renner når jeg leser dette. Får så vondt inni meg. Jeg vet akkurat hva du føler og tenker no. Livet er urettferdig.

Jeg var selv igjennom dette for 7.mnd siden var gravid med tvilling jenter, men kom ikke lenger enn til uke 20. Det går ikke ann og sette ord på hvor vondt det gjorde. Det som har hjulpet oss masse gjennom den tiden var og få snakke med profesjonelle mennesker , vi fikk tilbudet om å være med i en gruppe for de som mister sent i svangerskapet, der fikk vi møte mennesker som hadde opplevd det samme som oss. Det å vite at det var noen som viste hva du snakket om som du kunne gråte sammen med og skjønte hvilke tanker du tenkte. Vær åpen og ærlig med hverandre. Det er lov og gråte så mye en vil En blir aldri tom. Vi valgte å bergave de på en minnelund, med bare våre nærmeste tilstede.Presten gjorde dette til et kjempefint minne. Jeg har bilder som jeg kikker ofte på og gråter og tro meg det gjør godt. Savnet vil alltid være der, men sakte men sikkert gå livet videre - tro meg. Jeg håper dere tar imot all hjelp dere kan få, men ta dere også tid til og sørge sammen. Jeg tenker masse på dere.

Ta godt vare på hverandre i en vanskelig tid.

 

klem

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Nei og nei og nei =(

 

Sånn skal bare ikke gå an! Syns utrolig synd på dere og vet ikke hva jeg skal si for å trøste i en slik stund?

 

Håper bare dere klarer å sørge over lillegutten deres på deres helt egne måte slik at dere kommer dere videre - sender dere masse medfølelse og varme tanker!

 

Trøsteklemmer fra,

[¤TralleTroll¤]

Tenk at naturen kan være så grusom mot oss.. At det kan gå an! Er bare å UTROLIG lei meg på deg og din families vegne!! Håper dere finner styrke til å komme igjennom dette og kan begynne på nytt... Lykke til videre!!

Trøsteklemmer fra

[Steinbukk77]

Kjære dere!

 

Dette er så ufattelig trist.

Det er ingen ord som trøster......desverre.

 

Vi opplevde også å miste den lille gutten vår. Jeg hadde da kommet til uke 22. Hos meg var det morkaken som sviktet!

 

For å komme videre er det viktig at dere tillater dere å sørge så lenge dere trenger. Vær åpne, tørr å gråte. Vis hvor vondt dere har det nå.

Men tro meg, om en stund vil livet gå videre og dere får det bedre.

 

Man må tillate seg å gråte over alle nyfødt annonsene i avisen, tørke tårer da man ser barnevogner på butikken, og andre lignende situasjoner. Det hjalp oss å vise hele tiden hva som rørte seg inni oss!

 

Vent med å bli gravide igjen til dere er ferdig med å sørge. Det neste svangerskapet kan bli vanskelig psykisk. Dere vil få god oppfølging fra lege og sykehus for å lette det psykiske stresset.

Jeg vet hva jeg snakker om, jeg er ikke hysterisk, men tenker nesten hver dag på om dette sv.skap går bra! Det gjør jo sikkert det!

 

Mange tanker til dere tre som har mistet en sønn og en bror!

 

Klem til dere!

[nønnsen]

Vet ikke helt hva jeg skal skrive for å miste barnet sitt er det værste en mor og en far kan oppleve! Jeg mistet selv en gutt i mai i fjor. Var da i uke 23 og det endte i dødfødsel. Det ble ikke funnet noen grunn så han døde pga krybbedød i magen. Ble også urolig fordi jeg ikke fikk kontakt med han og reiste inn for å sjekke om alt var bra. De fant ikke hjertelyd og fødsel ble satt igang dagen etter.

 

Storebroren hans var da 1 1/2 år. Det har vært et grusomt år på alle måter. Vil likevel gi følgende tips. Bli med i sorggruppe hvis dere får tilbudet om det. Vi takket nei, noe jeg angrer på. Ta datteren deres med i sorgen. Gutten min er nå 2 1/2 og synes det er stas å få besøke lillebror sim grav. Han fårr selv tenne lyset i lykta. Jeg var heldig som hadde et barn å ta meg av midt oppe i sorgen, men ser kanskje best det nå i etterkant.

Skjønte med det samme ikke hvordan livet kunne gå videre, trodde aldri jeg skulle overleve sorgen... Det var så frustrerende å se hvordan alle andres liv gikk videre mens mitt totalt hadde stoppet opp.

Noe annet jeg er glad for er at jeg var åpen om det som skjedde. Snakket med folk om det og lot alle få vite hvordan jeg hadde (og har) det i stedet for å si at det gikk bra når det absolutt ikke gjorde det.

 

Ønsker dere alt godt og håper begravelsen blir en fin stund for dere. Jeg vil på det sterkeste anbefale en cd som heter "Sommerlandet" av SKRUK. Den har hjulpet meg i sorgen. Vi hadde en solist i begravelsen som sang en av sangene "Aldri fikk vi se ditt ansikt" Det var utrolig vakkert.

 

Varm klem fra meg

[3 jenter + gutt i magen]

hei

så utrolig trist å lese at dere mistet den vakre gutten deres.

vi mistet selv vår lille gutt i november 05.var i uke 37,så han var jo helt perfekt å så inderlig vakker.er ingenting som kan beskrive det vi nå går igjennom.mitt beste råd til deg er å bare ta en dag av gangen,å gled deg over at du har et dyrebart barn som lever sammens med dere.du vil alltid ha et barn for lite,men for meg har det iallefall vært en trøst,og noe å stå opp for hver dag, at jeg har to jenter fra før.

jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det bedre nå\ enn for 4 mnd siden.22 mai er det et halvt år siden jeg fødte engelen min,å det blir nok en tung dag.jeg går fortsatt sykemeldt,konentrasjonen er ikke helt på topp føler jeg.

jeg ble medlem av en side som heter englesidene.com.den har vært til stor nytte for meg.er mange andre der som er i samme situsjon,og vi deler våre sorger og gleder.det er et lukket forum,så behøver ikke være redd for at hvem som helst kan lese om oss.det er bare til å gå til nettsiden,så får du videre veiledning derfra.

det er helt uvirkelig å mistet sitt barn,så urettferdig og meningsløst som det kan få blitt.

håper du finner "din plass" i hverdagen igjen,men ikke stress med det.la det ta den tiden det tar.å støtt deg til dine nærmeste.det hjelper å snakke om det,glemt blir det jo aldri.

 

Klemmer fra englemamma