Flere som prøver å kombinere barn og karriere?

[Kaja_2013?]

Jeg er 24 år og kjæresten min er 31. Vi har ingen barn fra før og er i vår 1.pp. Jeg rett og slett elsker min kjære, og han er minst like gira på baby som meg.

 

Jeg er masterstudent, mens han jobber. Jeg håper veldig på å kunne skrive masteroppgaven min med en liten baby neste vår.

Jeg og min kjære er ikke samboere på papiret siden jeg studerer i Oslo og han ikke bor her. Studiet mitt er svært krevende og vi har derfor EKSTREMT mye å lese på, derfor har vi lange perioder uten forelesninger - så da er vi samboere og har mye tid sammen:) Masteroppgaven krever ikke at jeg er i Oslo, så når/dersom det blir baby neste vår blir vi samboere på ordentlig og vil få mye tid sammen med babyen begge to.

 

Jeg synes det hadde vært perfekt å fått en baby da, slik at jeg kan være der 100% for barnet mitt, og når jeg da først begynner å jobbe kan jeg i hverfall jobbe ett par år uten å måtte ut i permisjon. Jeg er bombesikker på at jeg får jobb, samt at min kjære har en bra inntekt, så jeg er sikker på det denne planen skal fungere økonomisk. Dessuten har jeg opparbeidet meg rett til fødslespenger (utover engangsstønaden) uten at dette er så mye at det vil gå utover fødselsstipend.

 

Jeg håper dette klaffer fordi jeg har lyst til å være relativt ung når jeg får mitt første barn, jeg har derfor ikke lyst til å vente til jeg har opparbeidet meg rett til fødselspenger i ny jobb etc. Det vil vel kanskje heller ikke være så bra for karrieren å be om permisjon med en gang - men dog: barn kommer før jobb! (Jeg vet selvfølgelig at arbeidsgiver ikke har lov til å diskriminere gravide, men jeg tror likevel at det ikke gir veldig godt inntrykk å be om permisjon omtrent med engang.)

Dessuten synes jeg det er synd å måtte vente så lenge når vi begge er følelsesmessig klare for ett barn nå.

 

Så nå sitter jeg her og håper på att en liten spire vil feste seg innen sommeren:)

 

Vil gjerne høre fra andre som har fått til å kombinere barn og karriere, eller høre planene til dere andre som også vil prøve å få til dette.

Har dere fått/planlegger barn under eller etter endt utdannelse?

 

[luba]

Hei hei!

 

Har ingen solskinnshistorie å komme med jeg altså, men jeg tenker veldig i samme baner som deg. Jeg er ferdig med bacheloren min om et år, og planen vår er da å prøve å få barn umiddelbart etter dette (dvs det ideelle er om det sitter i september/oktober...særlig at vi er så heldige...eeeh). Da kan jeg ta et halvt år helt fri, før jeg begynner på videre studier (master eller annet påbyggingsstudium) på nyåret (tenker jeg veeeldig optimistisk kan jeg prøve meg på et fag allerede til høsten).

 

Jeg er også 24 år, og vil gjerne få barn mens jeg enda er ung og sprek (hehe), tror det er ideelt å studere videre med barn, for å bruke tida effektivt med tanke på karriere, pluss at jeg da kan være mye mer hjemme mens ungen er liten i forhold til hva jeg kan etter jeg har kommet meg i jobb. Er tross alt veldig fritt å studere! Når jeg så er helt ferdig med studiene kan jeg begynne å jobbe meg oppover i systemene, jeg er også helt sikker på å få jobb etter endt utdanning (kunne fått det allerede nå), men det kreves at man begynner på et lavt nivå - uansett (går fortere oppover med utdanning selvfølgelig!). Men da kan jeg fokusere på det et par år uten å stresse med at nå må vi få barn, rekker knapt å komme meg inn i en jobb før jeg må ut i permisjon og bla bla bla. Så etterhvert vil vi nok prøve på flere barn, men blir ikke så stressende og ødeleggende for karrieren da.

 

Uansett, du får ha lykke til videre med planen din!! )

[heldige meg07 + en liten til]

Hei Kaja

 

Er nesten i samme situasjon som deg. Jeg er 22, går nest siste året på master i Oslo nå og har lyst til å få barn ganske snart. Jeg er også relativt sikker på å få jobb etter studier, noen garantier har man vel aldri. Jeg vil begynne prøvinga med en gang jeg kan, dvs. i juli (det virker som en evighet til...) Jeg tenker nå som så at om jeg blir et år forsinket i graden min gjør det ingenting, vil heller prioritere den friheten det er å få barn mens man er student.

 

Jeg hadde ikke egentlig seriøst tenkt tanken på at vi skulle få barn med det første. Men så hadde vi et lite "arbeidsuhell" som gjorde at spørsmålet ble en realitet. Vi hadde begynt å glede oss masse da vi fikk beskjed om at fosteret ikke levde lenger. Etter det har vi funnet ut at vi gjerne vil ha barn med en gang, vi trenger ikke vente til vi er blitt ordentlig etablerte. Vi fikk jo bevist at vi var voksne nok til å takle det de få ukene vi trodde vi skulle bli foreldre.

 

Om man vil ha barn (og det vil jo de fleste) er det jo desverre sånn at kvinner dermed tjener en del mindre enn hvis man ikke får barn. Jeg regner med at siden du tenker seriøst på å få barn nå vil du allikevel ikke vente lenge etter at du har kommet deg ut i arbeidslivet med å få barn. Dermed vil starten på karrieren bli oppstykket og du er kanskje kommet like langt, eller kortere, i karrieren din når det har gått et visst antall år. Det vet man jo aldri på forhånd.

 

Et argument mot å få barn like før man er ferdig med utdannelsen er at det da kan føles tungt å ha det "hengende over seg" at det er noe man må gjøre ferdig. Hvis man går ut i fødselspermisjon i en jobb har man da gjerne 10 eller 12 måneder helt fri fra jobben. Dette er noe jeg tenker på, men jeg vet ikke om det kommer til å bli avgjørende.

 

Det å få barn er et stort valg å ta, samtidig som det nok ikke lar seg gjøre å planlegge så godt at det passer perfekt. I alle fall ikke før jeg er godt over 30, og jeg vil ha mitt første i god tid før den tid. Vil man ha barn passer det nok perfekt når man får det uansett. Kanskje man ikke skal drive å planlegge alt i hjel (nå hadde samboeren min ledd av meg, han mener jeg driver med overplanlegging av alt...)

 

Jeg får konkludere da, med at jeg kommer til å satse på å få barn så fort som mulig og håpe at alt går bra. Økonomisk skulle det det, med samboer som jobber og har en grei inntekt og meg selv med egne fødselspenger og støtte fra lånekassa. Vi får ta førstemann som student og de(n) neste når vi har kommet oss i jobb så får vi i alle fall noe å sammenligne med. Så får vi legge inn erfaringene vi har gjort på sider som disse så andre kan dra nytte av det! :-)

 

Lykke til med babylagingen, håper det går fort for dere!

 

(oj dette ble visst litt langt...)

 

Klem

[ღLitjpia24 is hurtingღ]

Jeg selv og sambo er i en litt vrien situasjon når det gjelder dette med babyønsket og min nystartede karriere. Vi begge ønsker oss et barn veldig sterkt, men pga min nystartede karriere føler vi at dette blir vanskelig. Vi har derfor bestemt oss for å vente til jeg har jobbet i ca 6 måneder.

 

Tror den eneste måten å finne ut om det er riktig tidspunkt å få barn på er ved å snakke ut om det. Det man bestemmer seg for er man villig til å jobbe litt ekstra for, for at det skal fungere.

 

Lykke til!!

[mamman til gogutten]

Fikk så lyst å skrive litt til deg om dette. Jeg selv var veldig opphengt i at utdanning var viktig å få ferdig før jeg begynte å få barn. Jeg tok utdanning og måtte da selvfølgelig å ha jobb etterpå så jeg fikk inntekt og alt skulle være skikkelig "ordnet" før jeg kunne begynne å tenke på barn. Så nå sitter jeg her da... ferdig utdannet, bra jobb, hus og bil...men blir jo ikke gravid. Så nå tenker jeg at hvorfor tenkte jeg så "materialistisk" tidligere, det er jo egentlig ikke viktig i det hele tatt! Mange hadde faktisk barn mens de tok utdanning, og jeg tror faktisk at de blir flinkere til å prioritere tiden. de leser på dagen mens barna er i barnehage og bruker tiden godt. da går det bra! synes faktidk du gjør lurt i å prioritere barn før utdanning, tenk over hva som er VIKTIGST for deg.

Lykke til uansett:-)

[Kaja_2013?]

Tusen takk for mange gode tilbakemeldinger og erfaringer!

 

Ønsker dere masse lykke jenter;)

 

Klem

[Spirevipp med go`gutten]

Vil bare kommentere innlegget til tvslaven jeg.

 

Jeg har en utdannelse, men jobber ikke med det lengere pga at jeg fikk så vonde armer (er kokk). Nå har jeg tatt meg 2,5 år på å tenke meg ordentlig om hva jeg vil bli slik at jeg velger et yrke jeg kan ha og som det er muligheter for å videreutdanne seg i eller velge litt anerledes. Nå har jeg kommet fram til at jeg skal bli sykepleier, og har søkt på skole til høsten.

 

Det stopper meg ikke fra å prøve å bli gravid. Ikke det at jeg er særlig "gammel" (24 år) men jeg vil begyne å få barn nå mens jeg er ung og orker. Studere kan man gjøre hele livet, det er ingen begrensninger der.

Så jeg tar det som det kommer rett og slett, blir jeg gravid innen kort tid nå, så prøver jeg å få forlenget vikariatet mitt på jobben i ett år og utsetter skolen i ett år, og hvis jeg ikke blir gravid så begyner jeg på skole :-)

[Kaja_2013?]

Hei Snuppelura!

 

Var leit å høre at "arbeidsuhellet" endte sånn, jeg håper virkelig at det går bra for dere neste gang!

 

Jeg er enig med deg i at det kan virke litt tungt å ha skolepresset hengende over seg i kombinasjon med baby i forhold til permisjon fra en jobb.

 

Jeg ser du også tar master - skal du også skrive oppgave neste vår? I såfall slik har jeg tenkt:

I min situasjon (Rettelse: ønskesituasjon:)) ser jeg imidlertid ikke på dette som et problem. Dersom vi får barn neste vår når jeg skal skrive masteroppgave er jeg ikke avhengig av å måtte møte på forelesninger ol. Dersom barnet er friskt vil jo barnet sove ganske mye, om man da er flink til å utnytte den tiden tror jeg ikke det skal være noe problem å skrive 4-5 timer om dagen. (Pappa er jo også klar for litt innsats etter jobb). Kan presisere at jeg skal skrive oppgave fra 1. nov - 06 og har innleveringsfrist 1. sept- o7, og at pga. en evt. graviditet er det kurrant å få utsettelse på oppgaven. Dersom jeg blir gravid slik at en baby kommer neste vår vil jeg første gå ut i jobb jan-08. Altså dersom jeg får utsettelse på oppgaven, vil jeg i realiteten ha litt over ett år på å bli ferdig med en oppgave som er 30 stp (altså tilsvarende ett semester). Er jeg flink til å utnytte tiden tror jeg heller ikke at det skal være noe problem å være ferdig innen riktig tid, og dermed vil jeg få 4 mnd med bare babyen før jeg skal ut i jobb - og det er jo fin timing i forhold til utviklingen til barnet jf. aktivitetsnivå. Dersom man skulle være så uheldig at barnet skulle få kolikk el. så tror jeg likevel jeg har god margin tidsmessig. Dessuten: jeg er i god rute i forhold til lånekassa osv., så skulle det ikke fungere så er det ingen krise med ett ekstra år.

 

Planlegging ja!! - flere som er flinke til "overplanlegging" som du ser:) Jeg tar egentlig ting som det kommer med dette med barn. Jeg vet jo at det ikke er bare å knipse med fingrene for å få barn akkurat når det passer oss, men jeg synes det er veldig greit å ha tenkt gjennom hvordan man skal gjøre det beste ut av det dersom man skulle være så heldig å få det til å klaffe. Er jo fint å vite at man kan gi barnet trygge rammer, uansett når det måtte komme:)

 

Lykke til videre med babylagingen!

 

Klem

 

[Kaja_2013?]

Takk for fint innspill!

 

Jeg går i en klasse der en veldig stor del av studentene har barn, og jeg har også sett nettopp dette med at disse er utrolig flinke til å utnytte tiden. Og slik blir det vel gjerne når man får perspektiv på nettopp det med hva som er viktigst i livet.

 

Og slik min situasjon er nå føler jeg meg 100% sikker på at det er forsvarlig følelsesmessig og økonomisk å sette en liten til verden, så hvorfor ikke?

 

Håper dere snart lykkes med å få på plass den siste viktige brikken!

[heldige meg07 + en liten til]

Hei Kaja

 

Det er så fint å se andre som er i samme situasjon som tenker noenlunde likt!

 

Jeg har tyvstartet litt med masteroppgaven og holder på med den nå jeg. Har foreløpig planer om å levere den i august 06, men det ser allerede ut som den planen sprekker. Det gjør ingenting, for etter normert tid skal jeg være ferdig først våren 07. Hvis jeg nå får levert i løpet av høsten og tar de kursene jeg har planlagt vil jeg kun ha 20 sp igjen til våren. Dermed mener jeg at jeg har god tid. Jeg kan jo f.eks. ta ett 10 p kurs på våren og ett på høsten og så er jeg ferdig utdannet i jan 08. Det tror jeg at jeg skal klare. Og for meg høres det ut som en bra plan. Da er jeg hjemme og er litt student samtidig ca det første halve året og så kan jeg begynne å jobbe mens mannen er hjemme f.eks. Eller så finner vi en annen løsning på det. :-)

 

Dersom det nå ikke skulle gå å bli gravid igjen relativt fort (innen tre-fire måneder etter at vi starter å prøve, det er jo lov å være optimistisk...!) vet jeg ikke helt hvordan ting stiller seg. Da må jeg enten melde meg opp i et nytt studium for å få penger fra lånekassa, bli litt forsinket med vilje (er helt etter normen så langt så jeg har noen år å ta av), satse på at jeg allerede har fått meg en jobb (nesten ett år før jeg er ferdig, igjen det er lov å være optimistisk..) eller rett å slett legge babyplanene på hylla en liten stund. Men det er merkelig hvor opphengt man blir av tanken på barn når man først har tenkt den.

 

Jeg tror du klarer å kombinere det å ha barn med å skrive oppgave, i alle fall hvis du får et snilt barn som sover om natta og du er relativt strukturert. Du har jo i alle fall to måneder på deg til å forberede oppgaven/begynne å skrive før det kommer noe barn om du skulle være gravid allerede nå. Dvs. at grunnlaget, som er noe av det vanskeligste, tro meg, kan være lagt før babyen kommer. Klarer du å levere på normert tid tror jeg det bare blir en ekstra fin bonus, det er kanskje godt å ha litt god tid med babyen. Men det må jo dere finne ut av sammen.

 

Studerer du på UiO eller? Jeg synes jeg ser gravide eller folk med barnevogner der hele tiden. Så mange var det i alle fall ikke før...! Hehe, hjernen legger vel bare merke til akkurat det den selv vil.

 

Igjen, lykke til med studier og babyplaner! Håper jeg snart ser en melding om at det har kommet en liten spire i magen din!

 

Klem

[heldige meg07 + en liten til]

*dytter* litt på dette jeg i tilfelle noen vil svare litt mer... :-)