hei alle sammen! kan dere gjøre meg en tjeneste? :)

[Anonym bruker]

Jeg sitter og skal skrive hovedoppgave om fødselsangst, og det jeg lurer på om dere på denne siden kan gjøre for meg, er å helt kort skrive HVA det er dere gruer dere for i forbindelse med fødselen, og visst dere har veldig lyst, kanskje skrive om dere har noen tanker om hva som evt. kan hjelpe dere å få redusert angsten dere føler.

Behøver ikke være noe dere opplever nå, det er kanskje noen her inne som tidligere har hatt fødselsangst og som vil dele opplevelsen med meg ?

Det fins litteratur om emnet, men den er litt gammel, så jeg prøver nå å ty til litt andre "metoder"

 

Jeg blr veldig veldig takknemlig vist dere vil svare meg på denne:)

 

KLem

[slankeguri]

hei! det som skremmte meg var at jeg gikk inn i noe helt ukjent som jeg ikke hadde kontroll over. var veldig redd for smertene og redd jeg ikke skulle takle de! skummelt å tenke på at det var ingen vei tilbake men at ungen måtte ut,koste hva det koste ville.nesten litt klaustrofobisk følelse! det som hjalp for meg var rett og slett å føde.nå når jeg er gravid med nr. to vet jeg litt mer hva jeg går til,så selv om det var minst like vondt som fryktet, er det ikke noe helt ukjent denne gang! lykke til med oppgaven!

[Gjest]

Heisann.Da jeg fødte nr 1 visste jeg ikke hva jeg gikk til.Jeg fikk drypp for å sette i gang fødselen 14 dager før termin.

Det som så skjedde var at jeg fikk storm rier,det er at det ikke er pause mellom riene.Dette varte i flere timer ca 8 timer.Så fikk jeg press rier og ble liggende i 3 timer..Jordmora låg på magen min for å presse ut babyen og den satt fast.Til slutt fikk barnepleieren panikk.Så da fosterlyden begynte å rase fikk jeg heldigvis raskt hjalp.En gynekolog kom å dro han ut av meg med vaakum.Jeg måtte sy veldig mye og jordmora sydde helt forferdelig.Jeg var utslitt og besvimte..Trodde det var noe galt med babyen for de for med den.Fikk ikke se han før på morgenen...

 

Så i barsel tiden ble jeg syk,men ble ikke hørt.Ikke før det kom en jordmor som ville høre på meg.da hadde jeg fått betennelse i stinga,som var sydd feil..Etter på fikk jeg feber det viste seg at morkaken ikke hadde kommet ut hel...

 

Så ble jeg gravid med nr 2.jeg fikk panikk gråt og var hysterisk.Ville til og med ta abort,trodde jeg for å slippe en fødsel..

Jeg gikk med en jordmor som hjalp meg med å "tvinge " meg til å fortelle hva som hadde skjedd første gangen.Jeg skreiv ett brev til føden og fortalte at jeg var livredd for å få ett stort barn som kom til å sette seg fast.Jeg var livredd for å måtte ligge tre timer i press rier..Med ønske om å dø.

Jeg er nå gravid med nr 4 og er fortsatt redd for å føde.Jeg fødte normalt fordi jeg fikk hjelp og veiledning hele tiden,før og under fødselen.

 

Er nok mest redd for å misste kontrollen fullstendig engang til.Der du legger to liv i hendene på noen du ikke stoler 100% på.

 

Håper dette var til litt hjelp.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svarene til begge to:) Jeg er i praksis ved en fødeavd og skal også jobbe på en fødeavd i sommer, men jeg er enda ikke kommet borti noen med fødselsangst (heldigvis kan en vel si). Det er noe annet å høre det fra dere, som er virkelige personer, enn å lese det i en bok, som en jordmor eller psykolog har skrevet.

Det er veldig bra at dere også skriver hva som hjalp dere å takle angsten bedre.

 

Håper flere vil skrive:)

 

klem

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er gravid for første gang. Jeg har faktisk hatt fødselsangst helt siden jeg fant ut hvordan babyer kommer ut. Jeg har alltid vært fast bestemt på at det skal ALDRI jeg gjennomgå.

Den største frykten min er for å miste kontrollen. Jeg takler ikke autoriteter/personer som vil bestemme hva jeg skal gjøre. For meg er en fødselslege en autoritetsperson. Han/hun er alltid fremstilt som den som 'vet best', i tillegg til at han/hun har enorm innflytelse over en utmattet fødende kvinne. Å bli tvunget til å ligge og føde, bli klippet, tangfødsel og roping om 'kom igjen! press!!' er alle skrekk-scenarioer for meg.

Selve smerten tenker jeg ikke så mye på.

Lykke til med oppgaven!

[Anonym bruker]

Heisann:) Jeg forstår hva du mener og takker for innlegget. Dette er et godt eksempel på en av de tingene det ikke står noe om i bøkene, nemlig det du skriver.

 

Men vil bare svare deg på det også. Det at du ikke takler autoritetspersoner forstår jeg godt, kan jeg få spørre om du noen gang, på en eller annen måte, har følt deg missbrukt av en autoritetsperson ? eller at noen har bestemt over deg "unødvendig" ?..

En jordmor eller fødselslege er jo en person med mye kunnskap og mye erfaring innenfor akkurat det du skal igjennom, nemlig svangerskapet og fødselen. Så på en måte vet de jo "best". De kan ikke bestemme over deg, og det er jo ikke det de vil heller. De er jo der for å hjelpe deg, slik at du får et trygt svangerskap og en sikker fødsel, slik at ingenting går galt. De har nok som du sier; innflytelse på en utmattet fødende kvinne, men den innflytelsen trenger den utmattete kvinnen som ikke orker mer og ikke vet hva hun skal gjøre når neste ri begynner eller neste ri slutter. Når jordmoren ber deg om å presse så er det for å veilede deg i å få barnet ditt ut- til riktig tid og på riktig måte. Og på en fødestue skal det være ro, ingen som står og maser unødvendig. Du får gjøre alt hva du vil-som du vil- så lenge det er trygt for barnet ditt og deg:)

 

Jeg tipper at når du er komt deg inn på sykehuset og fødselen er igang så er du gald for at noen står ved sengen din og forteller deg hva du skal gjøre når. Og som kan forklare deg ALT du lurer på, for det kommer til å være mye!

 

Jeg håper du får en jordmor du kan føle deg trygg på. For hva skulle du gjort uten henne? det er jo alternativet....

 

Du kan jo skrive ønskebrev som legger ved papirene dine. Der kan du skrive hvordan du helst vil ha det før og under fødselen. Om du vil i badekar, om du ha epidural el ik, om du vil ha musikk på rommet, sånne ting. Så føler du kanskej du får bestemt litt selv.

 

Når det kommer hvilken stilling du vil føde i og om du vil ha smertestillende så bestemmer du det selv, men jordmoren kan anbefale deg ulike ting.

 

Og husk at det kanskje ikke er så dumt å høre på hva jordmoren har å si, hun har jo hjulpet mange fødende og tatt i mot mange barn

 

Håper kanskje dette innlegget kan hjelpe deg med hensyn til angsten din for autoritetspersoner, kanskje bør du også ta det opp med jordmor/lege, slik at fødeavd er klar over at du føler det sånn.

 

Lykke til ihvertfall:)

klem

[Anonym bruker]

Halloen.

Jeg er da ikke gravid - og har heller ikke vært det. Angsten for smerten er det som holder meg tilbake. Jeg er redd for den fysiske smerten. Det er ikke lett å få keisersnitt. Man må kjempe lenge for å få igjennom ønske, og tilslutt så gidder man ikke mer. Selv om jeg bor i Bergen, føler jeg at fødesteder er begrenset. Ønsker man en alternativ fødsel ( ikke liggende på rygg i en seng) får man ikke smertestillende, og ønsker man det - må man velge alternativet hvor man må ligge på rygg. Tyngdekraften må jo være det beste - innbilder jeg meg- men jeg ønsker å få alt av "drugs". Og ønsker man "drugs" er man allikevel ikke sikret dette - da det avhenger av personalet som er på vakt... Alt dette og det innlysende at det å føde er vondt gjør at det blir for mye for den store pysa som jeg er. Det er vanskelig å finne en dyktig jordmor /lege som har tid å sette av til en person med fødselsangst.

 

Lykke til med hovedoppgaven! Håper du får det gøy med å skrive den!!!

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for revning. Smerten, at komplikasjoner skal oppstå- et funksjonshemmet barn som resultat.

[Anonym bruker]

Hei igjen! Snilt av deg å skrive et så utfyllende svar. Det er godt å få tilbakemelding fra en person som kan litt om fødselsangst. Det er nok av dem som sier 'Det går nok bra skal du se. Millioner av kvinner har gjort det før deg'. Jeg ser fram til å nevne dette for jordmor på onsdag, håper at hun viser samme grad av forståelse som du har gjort.

 

For å svare på spørsmålet ditt; nei, jeg har aldri blitt misbrukt av autoritetspersoner. Jeg tror nok autoritetsfrykten er bare en del av personligheten min. Men den har blitt mildere med årene. Så jeg har som mål å komme til bunns i det innen fødselen, og forhåpentligvis overvinne frykten helt.

 

Hold oss oppdatert om hvordan det går med oppgaven, hvis du har anledning! Klem

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen:) Skal holde dere oppdaterte! på mandag skal jeg få veiledning med lærer, så får vi se hva hun sier, om jeg er på rett vei eller ei...!

 

Kan ikke du gi meg en tilbakemelding på hvordan det går hos jordmor da? vist du vil selfølgelig...

 

Klem:)

[Anonym bruker]

Heisann og takk for innlegget:)

 

Så lenge du ikke føder kjempe fort slik at det ikke blir tid til å gi deg noe smertestillende, så kan ingen nekte deg det. Du kan få lystgass, epidural, morfin, pudentalblokade som er gir smertestilning i kjeden og vagina. Og det er ingen som kan fortelle deg om du skal ligge på rygg, stå på kner, stå på gulvet, ligge på siden, sitte på fødekrakk, det er det bare DU som bestemmer! så lenge det ikke medfører fare for barnet og deg, og det gjør det som oftes ikke. (stillingen du føder i altså) Vist du får epidural kan du ikke ligge på rygg uansett, helst på siden.

Lystgass kan du få i hvilken som helst stilling du vil.

Du kan jo også få akupunktur. og varme kluter og varmeflasker hjelper godt! spesielt vist smertene setter seg i ryggen.

 

Er klar over at det ikke er så godt tilbud for de med fødselsangst, men fagfolk er blitt mer klar over at det er et problem, og et økende problem, så det blir nok bedre i fremtiden:)

 

Bare vent til jeg er utdannetjordmor- så skal det bli andre boller:) hehe

 

Lykek til ihvertfall:)

 

[Anonym bruker]

Hei hei og takk for innlegget:)

 

Jordmoren vil altid gjøre så godt hun kan for at du ikke revner, men noen er mer "laget slik" at de har lett for å revne og andre ikke. Vist du revner så er jordmoren flink til å sy og du blir helt bedøvd så du kjenner ingenting. Det eneste er at stingene kan svi og være litt vonde i ettertid, men dette får du smertestillende for, bare å spørre på avdelingen!

 

Smerten under fødselen får du også noe for, det er mye å velge mellom:)

Når det gjelder det å få et funksjonshemmet barn, så er jo det selfølgelig ingen garanti, men det er mye de ser på ultralyd:)

 

Lykke til vennen:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde i utgangspunktet ett avslappet forhold til fødsel, men etter ett hastekeisersnitt i full narkose og en tangfødsel med mye blodtap kom frykten. For meg henger det sammen med folkene på sykehuset: jeg stoler rett og slett ikke på dem, kan en vel si fordi en får så forskjellige svar og i enkelte tilfeller merkelige svar. Når jeg skulle ha tredje mann ble jeg satt i gang, jeg fikk da "bestille" en jordmor som jeg kjente og stolte på og hun var med fra begynnelse til slutt og vi hadde snakket mye om hvordan jeg ville ha det/ikke ha det. Følte jeg fikk ha litt kontroll og alt gikk kjempe bra. Tror mange kunne vært beroliget dersom de hadde visst hvem som møtte dem på føden, mer som i USA hvor du kan betale legen du har gått til kontroll i svangerskapet for til å bli med på fødselen.

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg vet ikke om du trenger flere svar jeg, men for meg hjelper det uansett å skrive litt om angsten...

 

Jeg sliter psykisk, har gjort det i mange år, hovedsaklig dårlig selvbilde, spiseproblemer, depresjon, generell angst. Etter min første fødsel som endte med ks pga sykt barn, har jeg veldig problemer med å se en normal fødsel foran meg. Jeg er redd for det meste. (jeg er av dem som er veldig fornøyd etter ks, til tross for plager i etterkant. Jeg blir seriøst lei meg når folk sier at jeg ikke har opplevd gleden ved en fødsel på samme måte som de har gjort, fordi de har født vaginalt.)

Jeg kunne tenke meg ks igjen, men har liksom ikke tatt dette opp med lege enda.

 

Jeg gruer meg til å være på sykehuset. Jeg fødte på Riksen sist, følte meg trygg der, nå blir det det lokalet sykehuset. Det er ekkelt. Jeg får klump i halsen bare av å være der. Forbinder det med syke gamle og død. (sånn er det å ha gamle besteforeldre.) Jeg kjente klumpen kom allerede i heisen da vi skulle på ul... Synes kanskje det ville vært enda mer ekkelt om jeg skulle ha et planlagt ks der...

 

Jeg er redd for å revne, redd for ødeleggelser i underlivet. Jeg takler smerte, men jeg takler ikke tanken på at dette skal kunne plage meg resten av livet. Det er rart, men til tross for de psykiske plagene rundt kropp, har sex livet mellom meg og mannen min alltid vært bra. Dette er jeg sååå redd for at blir borte. Den ene tingen som alltid har vært ok, selv om alt annet har vært på bånn... Jeg vet ikke om jeg tør å ta sjansen...

 

Jeg er også redd for at jeg ikke skal takle at noen forteller meg hva jeg skal gjøre. Selvtillitsproblemer gjør noe med folk, jeg liker ikke de såkalte autoritetspersonene. Jeg er redd for at jeg ikke skal gjøre det riktig, gjøre det de ønsker og forventer av meg. Forventningene til en fødende kvinne er store, det blir jo gjort hver eneste dag..

 

Jeg er veldig klar over at dette er problemer jeg må ta opp med lege eller jordmor, skal gjøre det neste kontroll. Til nå, har det vært så mye annet å fokusere på. Jeg håper jeg føler mer kontroll over meg selv når det nærmer seg fødsel, men jeg vet jo aldri...

[Lillemor82]

hei hei!! jeg vet ikke om du trenger at jeg skriver.. men jeg føler at dt er litt godt å "snakke" om det!!! angsten min har resultert i hyperventilering etc.. og virkelige angstanfal.. så da er det godt å få det ut på et vis..

har aldri født før.. så vet ikke hva jeg går til, men livredd det er rjeg!!! er nå snart halveis i svangerskapet.. og jeg er mye roligere.. har vært til samtale på Ahus.. hos verdens beste jordmor.. .hun kunne garantere meg ks om alt skulle stoppe for meg, og da roet jeg meg ned.. og kunne klare å sove litt!!!!! endelig skulle jeg få slappe av!! noe jeg ikke hadde klart etter at jeg fant ut at jeg var gravid!!

 

det eg er redd for er at jeg skal miste kontrollen! jeg er ikke egentlig redd for smertene ved rier... og sånn.. da jeg ser på meg selv som en jente med rimelig høy smerteterskel.. og adri vært redd for noe tidligere! men akkurat dette med fødsel er jeg kjempe redd for.. da dette er rhelt nytt.. er og redd for at noe skal skje... navlestreng rundt halsen (lillebror hadde det, og var klinisk død en stund etter fødsel) er livredd for å revne, ja u name it! men det meste er den redselen for å ikke ha kontrollen.. og jeg har litt sånn "klaus" følelse... vanskelig å forklare! men no er det iallfall!! men etter denne samtalen på Ahus ble jeg mye roligere.. og har faktisk vært inne på tanken om å føde i vann.. og med akupunktur.. så føler jeg er kommet et godt stykke på vei i grunn! har i tillegg verdens beste samboer.. som snakker med meg om tankene mine uansett hvor sent det er på døgnet.. han tar seg tid til at jeg kan få lufte hjertet mitt om jeg plutselig skulle få total panikk..

 

en annen ting som har hjulpet på angsten er å lese fødselshistorier (!) faktisk!! blir så rørt av dem alle.. og tenker at søren!! dette skal jeg og klare!!!!

[Anonym bruker]

Hei hei og takk for svaret ditt:)

 

De som sier at du ikke har fått opplevd samme gleden ved fødselen av ditt barn som de som føder vaginalt vet ikke hva de snakker om! Selfølgelig har du det! poenget er vel ikke hvordan barnet kom ut, men nettopp at babyen kom ut! Det er jo stort uansett når barnet er ute og man høre det skrike for første gangen og jordmor tar det bort til deg:)

Sånne folk skal du ikke høre på vennen:)

 

Dette med at du får en vond følelse av å være på det lokale sykehuset pga besteforeldrene dine kan du kanskje snu til noe positivt! Vist du istedet tenker at "her er jeg og skal føre arven videre-mine besteforeldre hadde vert stolt av meg!" Kanskje kan du tenke at de på en måte er med deg når du besøker sykehuset. Denne gangen er du jo der på grunn av at et nytt liv skal se dagens lys:) og det er jo noe kjempepositivt og kjempe fint!

 

Det er jo kjempe flott at du og din kjære har et supert sexliv og jeg forstår at du er redd for å "miste" det. Og de første mnd etter fødselen blir det jo heller lite sex. Men det blir gradvis bedre og etterhvert som dere tilpasser dere den nye situasjonen så er dere nok tilbake der dere var, hvem vet, kanskje blir det bedre:). Men jeg vil også si at når du sier at selv om alt annet har vert bånn så har sexlivt altid vert bra. Når barnet er født og dere sliter som aldri før, skal dere se på den skjønne jenten eller gutten deres og tenke at "dette menneskelivet har VI TO laget! det finnest ingen på denne jord som har laget akkurat dette unike mennesket! det var det vi som klarte! og det klarte vi fordi vi elsker hverandre-og det vil vi altid gjøre! "

 

Vist du leser det jeg har svart i et annet innlegg om autoritetspersoner, hjelper det deg kanskje litt..

 

Lykke til:) klem

 

[Anonym bruker]

hei hei og takk for svaret ditt:)

 

Det høres ut som du har det en kaller panikkangst, men jeg må si det også høres ut som du får god hjelp for det:) Jeg synes du er komt langt i arbeidet med angsten din og det høres ut som du ikke har tenkt å la angsten få ta over din glede over å skulle bli mamma! Kjempe flott!

Du har fortsatt noen gode mnd å bearbeide dette på, så dette går nok bra:)

 

Lykke til!

[Lillegutt skal bli storebror]

Hei!

Tenkte jeg skulle skrive til deg jeg også.. Jeg har ingen barn fra før, og er heller ikke gravid. Men jeg prøver, så håper på at jeg blir det snart.

Men jeg har veldig veldig fødselsangst. Jeg gleder meg til jeg blir gravid, jeg gleder meg til å gå rundt med struttende mage og kose meg med tiden, og jeg gleder meg til barnet kommer ut, om det blir aldri så slitsomt og tøft når den tid kommer. Men jeg gruer meg, og kan ikke la være å tenke på, den siste måneden av svangerskapet og fødselen. Jeg er bare kjemperedd og engstelig for alt som har med det å gjøre. Jeg er redd for smertene, fordi de er ukjente. Jeg har jo ingen barn, og har derfor ingenting å sammenligne med. Og jeg er derfor redd for at jeg ikke skal takle det. Tenk om smertene blir så ille og overveldene at jeg ikke klarer å konsentrere meg, og skader barnet? Tenk om jeg ikke vil klare å få barnet ut, at det skal skje noe på veien som skader barnet, eller at barnet blir dødfødt. Alle mulige skrekkscenarioer. Og selv om jeg vet at dette er noe kvinner har gjort til alle tider, så er frykten der likevel.

 

Jeg er også redd for at jeg ikke skal klare å komme meg til sykehuset. At fødselen setter i gang innen jeg har rukket å komme fram, og at det derfor er noen som ikke har peiling som må hjelpe meg.

 

I tillegg har jeg veldig sprøyteskrekk. Jeg klarer å ta blodprøver og vaksiner, men da med hjertet i halsen. Det som gjør at jeg klarer å ta de sprøytene, er fordi jeg kan se dem, og da har jeg kontroll. Jeg vil ikke, sånn jeg ser det nå, finne på å ta epidural, selv om det letter aldri så mye på smertene. Jeg velger heller å ha det så vondt at det føles som om jeg skal revne, enn å sette en epidural, som er større enn vanlig sprøyter, og som i tillegg settes i ryggen der jeg ikke kan se og derfor ikke har kontroll. (Vi får se om dette endrer seg når tiden kommer...) I tillegg vil jeg ikke bli skjært i, så keisersnitt er helt uaktuelt. Og derfor er jeg redd for at noe skal gå galt sånn at jeg må ta hastekeisersnitt. Tanken på at noen skal skjære i meg, og sy meg, og at barnet skal komme ut uforberedt og unaturlig, det en en tanke jeg har vanskelig for å forholde meg til. I tillegg vil jeg ikke ha narkose, for da mister jeg jo kontrollen helt. Bedøvelser klarer jeg å ta, men ikke narkose. Jeg vil ikke at noen skal holde på med meg når jeg ikke er bevisst.

 

Som du skjønner, er det mange tanker som svirrer rundt fødsel. Og det er helt forferdelig. Spesielt siden jeg ønsker meg barn så fryktelig høyt. Men mange har gjort det før meg, og mange kommer til å føde etter meg. Håper bare jeg får hjelp av noen som tar meg på alvor. Så får vi se om jeg finner noe som kan hjelpe meg til å dempe angsten.

 

Lykke til med oppgaven din da!

=)

[haater husarbeid]

Jeg har fødselsangst pga et kjempetøff førstefødsel, hadde ikke den angsten før sist fødsel. Det jeg er redd, er å miste kontrollen over min fødsel og min egen kropp igjen. Slik som sist. At andre mennesker invaderer kroppen min uten å informere meg slik som sist.

Jeg har ikke noen tanker om hva som kan hjelpe meg med angsten. Har hatt samtaler med flere jordmødre, oppfølgingssamtaler på føden og tilbud om vektestimering. Ingenting av dette har hjulpet meg nevneverdig ennå. Jeg vet heller ikke hva som kan hjelpe meg.

Har i utgangspunktet ikke lyst på ks. Alle jm jeg har snakket med, er også svært negative til dette og snakker svært negativt om ks når det tas opp. Det hjelper jo ikke noe. Du ble sikkert ikke noe klokere av dette, men det er nå min opplevelse.

[Anonym bruker]

Min fødselsangst handlet ikke om smerten. Men frykten for å vise meg naken, spesielt oventil. Jeg var livredd for at jordmoren skulle "rive" opp skjorten min for å legge barnet til brystet. Og jeg grudde meg noe sinnsykt til ammingen. Når jeg fortalte hvordan jeg hadde det til folk, så svarte alle at "du tenker ikke over det når du ligger der". Men jo, det gjorde jeg faktisk. Og jeg var så utrolig glad for at jeg hadde skrevet et laaangt fødselsbrev ang dette, og jeg hadde hele tiden på meg bh under skjorta, for sikkerhets skyld! Fikk også en super jordmor som dekket meg til så mye hun kunne, lå aldri blottet ut for noen.

Etter denne fødselen, fikk jeg dessverre angst for smerten... Ikke riene, men det å revne. Jeg revnet ganske mye, oppover foran, telte minst 17 sting utvendig etterpå, og måtte på anestesien for å sys av gynekolog, pga store smerter. Fikk nesten ikke se barnet mitt før fem timer etterpå, og jeg fikk også en fødselsdepresjon (tror selv det var pga den lange fødselen) som varte i seks uker etterpå. Men værst av alt er smertene ved å revne. Jeg er sint og forbannet over at jeg ikke fikk noe smertestillende, da hun ble tatt med vakuum, og alle vet jo at det er stoore sjanser for å revne da. Fortsatt sitter den "gamle" angsten i, men nå har den "nye" kommet i tillegg.... Er ikke gravid, men prøver... Og gruer meg.........

[Anonym bruker]

Kan legge til at jeg var og er nesten enda mer redd for ks... Da må man ligge flatt på et bord naken nedentil, og du ser ikke engang hva de gjør med deg.....

[Anonym bruker]

Kommer litt seint inn her jeg, men..

 

Det jeg har mest angst for neste gang er de kraftige smertene. Har født en gang før, og syntes ikke det var supergøy akkurat, men hvis jeg kunne unngått de siste timene med uutholdelig smerte tror jeg ikke jeg hadde grudd meg så mye. Jeg kunne greit kommet meg igjennom resten - og forrige fødsel tok altså nesten et døgn, jeg spydde som en gris, var kvalm og hadde konstante smerter i lysken og ryggen, revnet fra A til Å... litt kjipt, men det gikk greit sammenlignet med ubehaget de siste timene av fødselen. Da jeg lå der på slutten tenkte jeg bare "herregud, dette er helt forferdelig, dette kan jeg jo aldri gjøre på nytt". Alt det andre kunne jeg holde ut, men den siste delen av fødselen ble i overkant for meg.