Spørsmål, familimedlem mister igjen og igjen...

[Expat]

Sørgelig nok har kusina til mannen min mistet barnet sitt igjen, for tredje gang rundt sjette/sjuende måned. De to føste guttene mistet hun i uke 24, jenta døde nå under fødselen i uke 26. Er det noen av dere som har erfaringer med liknende, og som faktisk har klart å bære frem barnet etter alt dette? Noen lure råd til oss?

 

Det er selvfølgelig ikke mye som kan sies til henne nå, annet en støtte og trøst. Jeg kan ikke helt sette meg inn i hvordan hun har det uten å få mareritt eller tråkke i salaten ovenfor henne, føler jeg... Men det hadde vært fint å høre om andre som fikk beholde et av barna sine etter lignende historier, og evt kjempelure metoder for å komme seg igjennom ihvertfall en måned til!

[Frøken Tredjegangs]

Hei! Vi mistet vårt lille guttebarn i uke 25, pga alvorlige misdannelser oppdaget i uke 23. (hadde ikke vært til ultralyd siden uke 12 og da var alt bra)

 

Nå har jeg en liten gutt på 3 måneder. Og han er frisk som en fisk, verdens nydeligste.

 

Men hva skal jeg si.. svangerskapet denne gangen var tøft. Jeg tenkte på han vi mistet hver dag, hele dagen. Følte rett og slett at dette svangerskapet også skulle ende i dødsfall, og jeg må si jeg var overrasket da vi ble sendt hjem fra barsel med en sprell levende gutt!

 

Jeg fikk, og oppfordret selv til, ekstra kontroller denne gangen. Jeg var veldig trygg, selv om jeg var redd. Jeg gikk til privat jordmor, en gang pr måned i begynnelsen - og fikk UL hver gang. Pluss jeg gikk til legekontroller, en gang pr mnd. I slutten økte dette til to ganger pr mnd, både hos lege og JM.

 

Når jeg hadde mistet han første, var det veldig godt å "være i sorgen" på en måte. Da det var vår første, visste jeg jo egentlig ikke "hva" jeg hadde mistet - bare kjente at det var forferdelig vondt. Jeg gikk til graven ofte, for noen hjelper det godt. Jeg kjente det var godt å snakke om det, fortelle alt hva jeg tenkte. Det var nok tungt for venner å komme innom en periode, jeg snakket bare om døden.. Men de beste vennene forstod, selvfølgelig.

 

Dagene gikk, jeg levde utenfor meg selv en periode. Så ble jeg gravid igjen.. Jeg ble overlykkelig, samtidig veldig redd.

 

Det er veldig (!) viktig å ha en lege og en JM som skjønner, som en kan prate med ordentlig. Og ikke minst godt nettverk rundt seg.

 

Nå når jeg ser på gutten jeg har fått, ser jeg hva jeg mistet. Og det gjør sorgen enda større. Men jeg har lært å leve med at vi mistet gutten vår, og er selvsagt veldig glad for den "nye".

 

Dette ble litt rotete, men det viktigste er oppfølging, kontroller og samtaler. La henne styre hva og når hun vil prate om, men lytt til henne og prøv å forstå. Ikke fortell egne fødselshistorier - det opplevde jeg og det var tungt!

 

Jeg ble også kontrollert for gener, dna og kromosom - om dette kunne skyldes dødsfallet i magen. Har ikke funnet noe enda, men blir videre undersøkt da den nye babyen har en liiiten magefeil som kunne minne om den feilen den andre babyen hadde.

 

I Trondheim, på fostermedisink senter, er det veldig flinke leger som er eksperter på slike ting.

 

Håper dette hjalp litt..