Jeg sliter, jeg...

[Anonym bruker]

Gutten min er syk. har vært til og fra med ulike sykdommer i 3 uker nå. Jeg blir nesten hypokondrisk på hans vegne. Ser etter sykdomstegn, skjønner ikke hvorfor han ikke spiser mer og kvikner til nå som han ikke har feber lenger. (Har vært feberfri i 2 dager). Pappan synes jeg er håpløs. Gutten er jo tydelig på bedringens vei. Leker og løper, men blir fortere sliten og trøtt enn vanlig. Legen fant litt forhøyet cpr, men ikke noe som han ville gi antibiotika mot. Han sa at det er normalt at barnet blir trøtt og slapp etter sykdom, og når han heller ikke spiser ordentlig er det vel naturlig at han ikke er høyt og lavt hele dagen... Men... Jeg blir FORTVILET når jeg ser han er redusert. Overdrevent fortvilet. Jeg føler meg nevrotisk.. tar til tårene for ingenting. blir redd. får lette angstanfall.. Tror snart det er jeg som må til legen og spørre hvordan jeg kan gripe tak i meg selv... Vet ikke om denne tilstanden min går over av seg selv når gutten er frisk og rask ingen.. er jeg bare utslitt?

 

Jeg er av natur engstelig av meg. Får lett katastrofetanker. Etter at en nabo mistet en 5-åring i en tragisk ulykke er jeg blitt enda mer plagsomt "bevisst" på hvor kort vei det er fra den store lykke til den dype sorg... Tanken forfølger meg, og hver gang jeg snakker med moren til den døde gutten er jeg ute av meg i et par dager.. Kjenner en enorm redsel for at noe skal skje den elskede lille gutten min...

 

Ble mye rare tanker her nå.. Måtte bare lufte tungsinnet mitt litt. Takk for at du gadd å lese

 

Signerer anonym for nå..

[Anonym bruker]

Sliter med mange av de samme tankene som deg, og har ofte lurt på om jeg kan ha en lett form for fødselsdepresjon.

 

Men det er veldig sannsynlig at det kan forklares med at man er utslitt rett og slett. Du bør nok snakke med fastlegen din i første omgang og høre hva han har å si. Også burde du prøve å slappe av litt og se om det hjelper, synes jeg. (Det gjelder også meg selv. )

 

Når det gjelder gutten din, høres det virkelig ut som om du ikke trenger å bekymre deg for ham. Dere har vært gjennom en tøff og slitsom tid, det er sikkert. Og det vil nok ta en ukes tid før han er tilbake på det samme gode og gamle aktivitets- og matinntaksnivået. Det går nok fint med ham skal du se. Men det er veldig viktig at mammaen hans har det bra også.

 

 

[Anonym bruker]

Så godt det var å møte forståelse av deg! Føler ikke det er så mange jeg kan snakke med om dette.

 

Jeg tror også jeg har fått en slags fødselsdepresjon.. om ikke depresjon, så hvertfall en sterk fødselsreaksjon, hvis det er noe som kan kalles det. Det er mange sterke følelser i sving, noen av dem er vanskelig å dele eller formidle til andre.

 

Jeg skulle ønske det var et sted man kunne få litt hjelp. Et sted som var lett tilgjengelig. Jeg har prøvd å snakke med helsesøster, men det er bare svada-svar å hente der. Hun er nok redd for å gi "feil" råd. Alt hun sier er: "hvis du er bekymret for barnet må du gå til lege..." Åhh. Hun kunne ikke sagt mer feil ting til en overbekymret mor. Når jeg har snakket med henne sitter jeg bare med en stoooor klump i magen og tenker at når hun sier det er det sikkert fordi jeg BØR være bekymret for ham... Hehe.. Jeg leter alltid etter tegn på at jeg bør engste meg.. det er fullstendig sprøtt!! Må le litt av meg selv, hva kan man gjøre..

 

Og ja. Tror jeg hadde hatt godt av å hvile meg litt. Men med 100% jobb, og ingen besteforeldre i byen, blir det veldig lite tid til meg selv. Burde nok vært flinkere til å komme meg ut på trening eller noe sosialt når lillegutt er lagt, men da er jeg som regel så trøtt at jeg ikke gidder.. Stuper til sengs kl 22... Nei.. nok klaging. Jeg må bare konsentrere meg om å tenke positivt, og se fram til bedre tider.

 

HI

[Anonym bruker]

 

 

Og bedre tider kommer garantert! Jeg skriver litt på vegne av oss begge her.

 

Lykke til fremover iallfall. Og kos deg med din lille skjønne.

 

 

[Anonym bruker]

Tror de fleste av oss mødre har blitt mer engstelig etter at vi fikk barn. Jeg merker også at jeg bekymrer meg mye lettere nå og tar også lettere til tårene. Føler også på å ringe legekontoret da man selv tenker at de tenker at man bare er en hysterisk mor. Så hører man om alle de gangene som mødre har stått på og mast og så har noe vært galt og de heldigvis ikke ga opp. Nei det er ikke lett å være mor og de bekymringer det følger. Skjønner veldig godt at nabohistorien gjør deg satt ut, det ville den også gjort med meg. Stakkars mennesker. Jeg tror det er helt naturlig tanke å ville beskytte sitt barn. Men dersom du går med angstfølelse ofte og lenge av gangen så ville jeg nok tatt kontakt med en psykolog.

 

Føler ihvertfall med deg.