treåringen er "redd" andre barn? (langt innlegg)

[Anonym bruker]

Hei, helt siden jenta vår begynte i bhg da hun var halvannet år, har hun reagert med usikkerhet (gråt/sutring) i følgende situasjoner:

- når hun er på vei fra et sted i bhg til et annet og andre unger kommer løpende mot henne

- når hun "omringes" av andre barn

 

Hun leker fint når det er bare to-tre andre unger med i leken, også selv om det er mange andre unger rundt omkring.

 

Lenge trodde vi hun var usikker fordi hun var redd for å bli "overkjørt" rent fysisk av de andre ungene siden hun begynte å gå ordentlig først da hun var halvannet år (tok de første stegene da hun var 15 mnd). Men så har det vart ved og nå kan det vel ikke være derfor, lengre?

 

De har også kommentert dette i bhg uten at vi har sagt noe og de sier dette er noe de jobber spesielt med i forhold til henne. Hun er ofte veldig sutrete, dvs blid på det jevne, men når noe er galt, så sutrer hun istedenfor å si fra. Og hun snakker veldig bra for alderen - kunne f.eks 50 ord da hun var 13 mnd og skille mellom 18 ulike dyr da hun var 18 mnd. Så det skulle ikke skorte på taleevnene, heller, selv om det selvsagt er noe annet å beskrive følelser. Men de andre ungene i bhg som er like gamle, de snakker enten like bra eller dårligere, og de sutrer ikke på samme måten. Vet man ikke skal sammenligne, men synes situasjonen for henne begynner å bli "unormal".

 

Noen andre som har opplevd noe lignende? Syns det er så trist at hun så ofte skal føle behov for å ty til tårene.. kan ikke være så greit å være henne da.

 

*bekymret mamma*

[Rut Bram]

Hmmm.. hvordan reagerer dere når hun sutrer da? Er det da hun får oppmerksomhet? Vår jente (snart 3) hadde en stund en tendens til å sutre for å få oppmerksomhet. Vi tok tak i det, og sa for eksempel at hun måtte snakke med ordentlig stemme, ellers skjønte vi ikke hva hun sa, sa i fra at vi ikke ville ha slike sutrejenter og at hun heller kunne komme og snakke med oss når hun var blid. Etter en stund skjønte hun at hun ikke oppnådde så mye med sutringen, og ble blidere og mer "harmonisk", kunne komme til oss og spørre om ting eller fortelle ting uten å måtte gråte/sutre.... De gjorde det samme i barnehagen. Vet ikke helt om det passer din/deres situasjon, men kanskje dere skulle tenke igjennom hvordan dere voksne reagerer når hun sutrer, og hva slags oppmerksomhet dere gir når hun mestrer ulike situasjoner og IKKE sutrer? Gi positiv oppmerksomhet når hun ikke sutrer, og si fra at hvis det er noe så må hun snakke ordentlig...

[Anonym bruker]

Tror det er en fase de går gjennom i denne alderen. Min treåring tar også lett til tårene og det trenger ikke være noen særlig grunn til det. Jenten min trives heller ikke med å få all oppmerksomhet rettet til henne. Hun blir brydd. Tror dette har med personligheten å gjøre. Var du slik selv også når du var liten kanskje?

 

Jeg har innlegget på 4-5 år : "Lei seg uten grunn :("

 

 

[Anonym bruker]

Takk for fine svar, begge to! Jeg tror nok at sistnevnte treffer spikeren på hodet for det er helt rett at jeg også var fryktelig nærtakende som barn og gråt for den minste ting når jeg tenker etter. Det varte omtrent til jeg begynte på skolen selv om det ble gradvis bedre hele tiden. Og foreldrene mine sier at datteren min er prikk lik meg både av utseende og vesen, så det kan jo være personligheten. Da vet jeg iallefall at det går over av seg selv bare vi ikke maser på henne! Plutselig syntes jeg synd på moren min - hun må jo ha vært like bekymret som meg den gangen jeg var liten..