Hvordan reagere på andres uoppdragne barn?

[mamman-t-småpian]

Nå har vi nettopp hatt besøk av min venninne og hennes sønn, la oss kalle ham Nils, på 2 år. Min datter er 23 mnd.

 

Nils går alltid til angrep på min datter og lugger henne skikkelig så hun omtrent får wiplash og begynner å gråte. Maja er ei lita tøffa og tåler masse, egentlig, men akkurat den lugginga fra Nils gjør som sagt at hun begynner å gråte. Problemet er imidlertid at Nils sin mamma bare sier med myk stemme at "Nei Nils sånn må du ikke gjøre", noe som ikke hjelper i det hele tatt og han fyker på Maja igjen ved første og beste anledning.

 

Etter 3 x wiplash idag var det nok for meg, og jeg sa fra med ganske skarp stemme til Nils at han skulle holde opp, og så tok jeg Maja på fanget og sa at vi ikke er vant til slike unger og slik oppførsel. Da ble min venninne ganske så fornærmet og begynte å snakke om at de skulle dra hjem.

 

Er det jeg og datteren min som tåler for lite her ? Er det greit at han får holde på slik ? Jeg vil veldig gjerne høre hva dere syns.

[Anonym bruker]

Det var som å lese om en venninne jeg har. Hun har en aldeles forferdelig uoppdragen sønn på 2 år, Andreas. Han får lov til å gjøre alt han vil: klatre på bordet, spytte ut brusen, hente seg mat i kjøleskapet når han er på besøk (uten at hun sier noe på det), bite o.l. andre ungersmelle med dørene 10 ganger etter hverandre osv osv. Listen er lang.

Moren hans sier også bare med sukkersøt stemme: Andreas, sånn må du ikke gjøre OG det KUN hvis vi andre reagerer på det han gjør. Hun kjefter ALDRI på han av seg selv. Jeg legger meg ikke oppi hvordan hun oppdrar han, men når de er på besøk hos meg er det ikke lov å klatre på bordet og andre lignende ting. Det må da være grenser!

 

Alle andre venninnene mine reagerer også. Det er da vanlig å holde litt orden på barna sine når en er gjester. Du reagerer helt riktig. Det er ikke noe kjekt å få besøk av sånne folk. Jeg tør nesten aldri å si fra heller, men når han går oppå bordet da sier jeg fra. Jeg vet fra foreldrene mine at hennes foreldre igjen var nøyaktig likedan, de var et mareritt å ha på besøk. Fikk lov til alt de ville. I konfirmasjoner o.l. klæsjet de hendene i alle kakene og moren deres bare lo og sa: se på henne! Haha!

[Anonym bruker]

Jeg har en nevø som høres ut som Nils. Nå er han blitt 4 år og er plutselig blitt kjempegrei. Men da han var 2 og 3 år var han ganske vill og "ufyselig". Min svigerinne var veldig streng med ham, men det hjalp dessverre ikke. Så mødrene kan like gjerne være snille og snakke vennlig med dem. Barn lærer mest av foreldrenes væremåte, de tar etter, så man må gå foran som et godt eksempel.

 

Jeg har både en datter og en sønn selv, og jeg merker helt klare kjønnsforskjeller i hvordan de oppfører seg. Gutter er mye voldsommere enn jenter, det kan man faktisk ikke komme utenom.

 

Jeg synes heller at venninnen din burde gå inn i forkant av luggingen, og fjerne gutten før han kommer så langt som til å lugge. Da slipper Nils å få hard tilbakemelding, og Maja slipper å få vondt. Hvis venninnen din ikke gjør det, kan jo du passe litt ekstra på når gutten er i nærheten. Det er klart at du ikke skal sitte og se på at datteren din får seg den ene omgangen etter den andre, men forebygging hjelper begge best. Det mener i hvert fall jeg.

 

:-)

[Gjest]

Tja, hvordan reagerer jeg? Dersom ikke noen andre sier noe, så gjør jeg det! Det koster meg overhode ikke noe å irettesette andre sine barn dersom jeg finner det nødvendig, men tålegrensen for andre sine barn er større enn for mine egene og jeg håper alltid at forledrene til den andre ungen griper inn først (noe de som oftest gjør), dersom de ser hva som skjer da. Jeg foirventer at andre klarer å gi beskjed til ungene mine dersom de gjør noe de ikke får lov til og jeg ikke ser det, og gjør det samme med andre sine unger, men saken er jo så klart en annen dersom foreldrene ser hva barnet sitt gjør og ikke sier noe. Det er aldri gøy å si noe som kan føre til sure miner hos venner, men noen ganger må man jo bare.

 

Du er i hvertfall ikke overfølsom, men jeg håper at du ikke får altfor vonde følelser ovenfor gutten likevel. Unger er forskjellige og noen er mer fysiske enn andre, til og med når de oppdras med en bestemt og fast hånd. Og, som en over her skriver, gutter er veldig ofte mer viltre og fysiske enn jenter også. Jeg har to av dem selv, gutter altså, men også de kan være ulike. Min eldste var snill som et lam på den alderen og "skadet" aldri andre barn med mindre han ble skikkelig provosert først (noen tok leker i fram gang på gang el), mens minstegutten på 19 mnd er en skikkelig vilter bajas som kan finne på å bruke andre unger som klatrestativ, skubbe dem eller ta all sin frustrasjon ut på dem fysisk (slå, bite, skubbe hardt ol) dersom vi ikke følger med. Han skjønner jo ikke helt hva han gjør alltid, men vi gir alltid beskjed til ham med bestemt og litt skrap stemme dersom vi ser at han gjør noe han ikke har lov til, og forklarer at det andre barnet får vondt da.

 

At hun ble fornærmet kan kanskje ha med måten du sa noe på, dersom du sa det slik som du skrev, så var jo det litt bardust sagt da. Det hadde kanskje vært bedre å heller på en vennlig måte sagt at barnet ditt får veldig vondt av lugging til barnet og spurt om hun syns det er greit at du gir beskjed til gutten dersom du ser han gjør det, ofte lyer også barn bedre når andre irettesetter dem. Uansett, foreldre bør kunne følge med på ungene sine og gi dem klar beskjed selv, gjør de ikke det, gjør de jo ungene en bjørnetjeneste!