Ubegrenset Humør!Arg!!!!

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vist at gravide har ett humør som svinger noe sykt. Dette har jeg fått kjenne ekstremt mye på,har hatt opp og ned turer i flere dager nå. Men igår var dråpen for meg, jeg gråt å var helt fra meg. Å jeg kan ikke si at kjæresten min gjør ting noe bedre. Føler at han stenger meg totalt ut av livet sitt. Han spør meg ikke om jeg vil være med på ting osv, han sier alltid at han ikke trodde at jeg ville være med! Å dette er noe som sårer meg=( Han har sagt at han ikke ser på dette som en sykdom, men det føles nesten som at han gjør det. Skjønner ikke dette... har nesten ikke sovet i natt pga måten han har vært mot meg i det siste. Tårene ville ikke stoppe, å jeg vet at dette ikke er bra for barnet.. Men jeg klarer ikke å kontrollere dette... Å er livredd for at mine humør svingninger skal påvike vårt forhold. Jeg prøver å strekke meg så langt jeg kan for å møte han på halvveien, men får ikke noe igjen=( snufs... er helt fra meg her jeg sitter... Vil ikke ha det som dette.....

Er det andre som føler noe likt dette eller er det jeg som ikke er helt normal?

[Tjatjo]

Huff, det hørtes ikke greit ut. Jeg reagerer også mye mer volsomt enn jeg normalt pleier. Føler meg nesten litt slem. Men, stortsett så går det greit. Jeg har passet på å lest litt om dette for sambo og han har lest litt selv...så jeg tror han forstår. Vi trøster oss med at dette forhåpentlig vis bare vil gjelde en periode av livet vårt...og at det blir bedre! Får dere snakket ordentlig sammen om følelsene som svinger da, eller blir det mest skriking og kjefting? Få tak i den boka man får hos legen (jeg fikk en av en venninne)...deler av den boken henvender seg spes. til far...og jeg tror det kan være til hjelp om han gidder lese =0) Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi kan snakke skikkelig sammen, det er ikke noe problem sånn sett. Bare det at han alltid ligger skylden over på meg.. at det er jeg som er så negativ osv. Men jeg må sette foten ned jeg også. Jeg har ikke krefter og energi til å måtte strekke meg etter han hele tiden.....

[Anonym bruker]

Ja, det kjiipt å føle at man er den eneste i forholdet som gidder å ta på seg skylden hele tiden. Det er litt greit om den andre parten også kan innse sine feil innimellom og kanskje komme med noen forslag om hvordan ting kan forbedres. Vi har hatt en del krangler rundt dette vi også =0)

[Anonym bruker]

Tror jeg skjønner hvordan du har det. Er noe av det samme her. Jeg er plutselig blitt "verna".Ikke i den forstand at han løfter en finger hjemme, men jeg får ikke "lov" til noe. Blitt helt sprø på det området, ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Er også rimelig hormonell selv, sier han noe "hardt" så blir jeg veldig trist, samtidig blir jeg veldig irritert når maser om det samme. Uansett om jeg hisser meg opp, eller blir lei meg,så møter jeg null forståelse. Han skjønner ikke at hormoner er med i bildet i det hele tatt. Skikkelig frustrerende. Hvis jeg blir sint, så trekker han helt teite konklusjoner som at jeg skal gå fra han etc etc. Hallo!! Blir så grrr!