Jeg blir litt sinna...

[Meesah og HattiFnattene♡]

Samfunnet er fullt av "maler" for hvordan man skal være...Hvis man er tynn skal man være fornøyd og ikke klage, er du tykk må du automatisk være ulykkelig osv..

Nå har dette nådd gravide kvinner også.

Hvorfor MÅ jeg være lykkelig fordi jeg er gravid? Kan noen vise meg det punktet i Norges lover?

Jeg liker ikke det som skjer med kroppen min når jeg er gravid. Vektøkningen er det som bekymrer meg minst. Jeg tenker på alt det andre..Å gå på do hver halvtime, humørsvigningene, smertene i magen, puppene som skriker etter å bli befridd fra bh'n, maten som fordøyes saktere og gjør at jeg blir dårlig etter maten, bekkenløsning, å bruke 5 min på å snu seg når magen er stor..osv..kan ramse opp enda mer. Men det jeg har størst problemer med, er mangelen på kontroll.

 

Jeg har null kontroll over hva som foregår i kroppen min, og jeg HATER det! Jeg hater å ikke kunne beskytte barna mine som ligger inni der, HATER å gå i 9 måneder og være urolig for at noe skal gå galt. Jeg gleder meg ikke over å være gravid..er det forferdelig å si? Det jeg gleder meg til, er å være ferdig. Å få barna mine i armene, og vite at nå KAN jeg beskytte dem mot alt jeg er redd for. Så kom igjen alle hormonstinne gravide, fortell meg hvilket grusomt menneske jeg er som ikke klarer å glede meg over dette, fortell meg at jeg er umoden, at jeg er deprimert og trenger hjelp fordi jeg ikke er glad for at jeg er gravid.

 

Det er ingenting dere kan si som får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

[Herkules]

uffda!

Jeg har ikke tenkt å terge deg jeg

 

Du har da fullt lov til å ikke være lykkelig som gravid. Du gleder deg til å holde barna dine i dine armer og jeg ser ikke hva som er umodent med det?

 

Nei du, stå på gjennom graviditeten jeg håper den ikke byr på mer problemer (enn den allerede gjør) og Gled deg til å bli mamma!!

[Kjerringhelvetet <3]

Å være gravid er prosessen man må gjennom for å få barn. Noen koser seg veldig med denne tiden, andre ikke. Dersom alle kvinner hadde vært helt like, kunne man lagd en facit for hvordan et svangerskap skal føles. Men det er vi ikke. Og ingen har rett til å dømme deg selv om de føler det annerledes. Uansett hva folk sier, er det kun DU som har rett når det kommer til hvordan DU føler deg. Om du ikke nyter det å gå gravid, betyr det ikke at du er noe dårligere menneske eller blir en mindre egnet mor for dine barn. Ikke la noen få deg til å tro det.

 

Det viktigste for ungen er at den blir elsket når den kommer til verden. Den gir vel blaffen i om mammaen elsker å være gravid eller bare holder ut graviditeten. Og kjærlighet og omsorg høres det i alle fall ikke ut som om det blir noe manko på hos deg.

 

Lykke til videre!

 

 

 

[albah *høygravid*]

Jeg er litt enig med deg jeg..

Jeg har egentlig alltid sett litt frem til det å gå gravid og trodd at det skulle en fantastisk flott opplevelse rett og slett, men jeg må si at jeg tok feil..

Jeg gleder meg allerede til å bli ferdig..og hvis jeg noen gang skal ha flere barn så kommer jeg ikke til å se frem til de ni månedene..

men det blir lissom ikke snakka noe om, man bare regner med at alle syns det er fantastisk at det er noen som bor inni deg, og alt det som følger med..

jeg syns noe av det vanskeligste er at jeg ikke kan gjøre som jeg vil lenger, og ikke klare meg selv på samme måte- ikke spise det og det, og ikke løfte det og det..

men det skal være sagt at jeg er enebarn, så det kan vel hende det er fordi jeg er litt bortskjemt..

Men jeg syns ikke tankegangen din er noe grusom, jeg har det litt på samme måte selv..

 

[Gjest]

Jeg har det også som deg!

Jeg elsker å være mamma til han jeg har, som snart er 3. Men, nå er jeg snart i uke 26 og kunne skrevet nøyaktig det samme som du beskriver over. Jeg ville lagt til mangel på energi, trøtthet, savner å være litt bare meg... Jeg var ikke fullt så "trist" i tankene under forrige svangerskap, men er ganske klar på nå at dette er siste gangen jeg er gravid! Har liksom over 100 dager igjen, og synes det er en evighet! Jeg, som er vant til å være sosial -burer meg mer inne enn før, føler meg ikke vel i noen klær eller kjenner at overskuddet sjelden er tilstede for å farte og ha det gøy!

Jeg erpå jobb, og er sammen med venninner. Men ikke slik jeg gjerne skulle ønske..

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg trodde virkelig ikke at det var andre som følte det samme som meg..trodde jeg var gal eller noe.

 

Kjærlighet er det ingen manko på her nei. Jeg har en datter fra før av, og jeg gikk igjennom det samme da. Men fra jeg fikk henne i armene mine elsket jeg henne over alt på jord. Kanskje til og litt mer enn det som sunt er. Hun har alltid hatt førsteprioritet for meg. Hadde det ikke vært for at jeg ble gravid nå, hadde vi utsatt det, tror jeg ikke det hadde blitt noe av. For jeg liker det virkelig ikke. Jeg går igjennom ni måneder med angst og skrekk, og det forfølger meg lenge.

 

Samtidig som jeg ikke unner noen å føle det jeg gjør, er jeg glad for at jeg ikke er alene..

[Nattos]

YOU GO GIRL! Jeg tenker mye av det samme som det, men jeg vil gjerne få legge til kvalme, konstant halsebrann og konstant litt uggen som kommer inn under det der som skjer i kroppen. Vektøkning er ikke problemet, men som du sier alt det andre! Jeg er så hjertens enig med deg at jeg kan nesten ikke få sagt det! Når folk gratulerer og sier å så koselig, du må jo være kjempelykkelig! Ja, da har i allefall jeg mest lyst til å spytte på de og hyle høyt! De skulle bare ha visst! Nei, jeg er ikke kjempelykkelig, men joda, det er jo koselig! Det finnes vist noe som heter svangerskapsdepresjon, det er visst det jeg er på vei inn i sier legen min. Dette er ikke gøy, ikke i det hele tatt!! Legen sier også at jeg må spise mer for jeg må legge på meg mer, himmel og hav, jeg spiser hele dagen! Har aldri døtta så mye i tryne som jeg gjør nå, og likevel har jeg bare gått opp 3 kg på 19 uker! SUKK sier jeg bare!

 

Jeg er stinn av hormoner, men har ikke tenkt å fortelle deg at du er et grusomt menneske! Jeg tror derimot at du er helt normal for det er det jeg håper jeg er selv! Så bare stå på! Jeg er enig med deg!!!!!!!!!!!

 

 

Lykke til!

[Simselimsen]

Jeg er DRITTLEI!!!!

Lei av og være kvalm og ikke greie og gjøre noenting. Husker den gangen da jeg gleda meg til og ete biff eller kyllingfile`med masse saus og grønnsaker. Nå har jeg ikke spist kjøtt på 3mnd og er livredd for at jeg aldrig mere skal få lyst på all den gode maten. Jeg er lei av og ha dårlig sammvittighet for at jeg ikke er en sånn happy-gravid-kvinne som greier og gå på jobb og lage mat og vaske huset. Jeg er lei av at jeg kan bruke en hel dag til og sitte og gråte fordi jeg ikke greier og spise noe, jeg er lei av at folk sier at jeg ser sliten tynn og dårlig ut. Jeg er dritlei av og måtte gå rundt i evigheter og vente og håpe på at dette skal gå bra, at den lille babyen skal komme velskapt til verden.

 

Jeg er tilogmed så lei at jeg gleder meg som en unge til fødselen.

 

Det var godt og få det ut....og jeg skjønner alle andre veldig godt!

[Meesah og HattiFnattene♡]

Men må det absolutt være svangerskapsdepresjoner bare fordi man ikke er kjempelykkelig over graviditeten.. Hvorfor må det absolutt være noe galt med oss. Jeg har det bra, er glad og fornøyd ellers, men jeg liker bare ikke å være gravid..

[Kjerringhelvetet <3]

Tror det kommer an på holdningene til folk du møter. Noen er fæle til å stille diagnoser for andre på denne måten, selv om de hverken er lege eller psykolog.

 

Selv koser jeg meg fælt for tida, har faktisk aldri hatt det så fint før. Men ville aldri finne på å si at det er noe galt med en dame som ganske enkelt ikke trives med å gå gravid. Folk er da bare forskjellige.

 

 

[Jompi 24/08 og fødeklar!]

Mamma hadde det på samme måte som deg da hun gikk med oss. Hun sier til meg at å gå gravid var bare et onde hun måtte igjennom for å få barn. Hun nektet å snakke om graviditeten, og hadde kun en bukse hun gikk med. Hun ville ikke gå i butikken å kjøpe flere for der var det så mange speil! Litt kjipt for meg da, for nå som jeg er gravid, vil hun fortsatt ikke snakke om graivditet! Ellers er hun ei grei mamma da:)

[Gjest]

Enig med siste her. Jeg mener også at man ikke trenger få en depresjonsdiagnose bare fordi man ikke trives med å være produksjonsfabrikk! Jeg savner å ha kroppen min for meg selv, vil veldig gjerne at vi skla snakke om annet enn den voksende magen min, bak denne gravide fasaden er jo JEG!!! Akkurat slik følte jeg det også i første svangerskap, men det var bare på slutten. Nå har jeg følt det slik nesten siden jeg ble gravid. Ble fort stor denne gangen, og da blir jo svangerskapet også lenger.

Jeg syntes heller ikke det var like stas med alle bevegelsene inni meg til å begynne med. Nå begynner det å bli bedre. Men, jeg har hatt litt "EKLE" tanker om at det er en liten alien inni meg, og nesten hatt litt panikk og tenkt:

OÆÆÆÆÆÆÆ, vil jeg dette- Jeg angrer??? Eller?? Nei, jeg har vel ikke angret noen gang, men kan nok en gang poengtere at :

Jeg liker heller ikke kroppen min som dette, og gleder meg veldig til fødselen!!!!!!!!!!!

 

Jeg synger for han på 3, men det erfjernt å snakke til/synge for magen. Je gvil bare at den skal forte seg å bli ferdig, så jeg kan være meg og tobarnsmor!

[haater husarbeid]

Kjenner meg igjen i det du sier. Alltid når folk ser at du er gravid, sier de: Å, så herlig! Så glad du må være!

Synes at jeg koset meg mer med graviditeten sist og med magen. Jeg var fornøyd og likte å gå gravid selv om hormonene holdt på å få det til å bikke over for meg da også.

Denne gangen kom magen veldig fort, og det var ikke så kjekt synes jeg. Jeg trives heller ikke så godt med å være gravid denne gangen som sist, jeg gleder meg til å bli ferdig.

Når det er sagt, så har jeg nok ganske heftig med fødselsangst, som har ødelagt svangerskapet for meg. Kvier meg som en hund til fødselen og det tenker jeg mye på. Litt rart, både å glede seg til å være ferdig med å være gravid og å grue seg til fødselen...

Men jeg smiler og svarer på spørsmålet om jeg er glad: å ja da. Jeg gidder ikke å fortelle alle hvordan jeg har det, bortsett fra dere herlige jentene her da

Ingen lov i Norge sier at det kreves å være lykkelig når du er gravid. En føler det en føler, og det bør folk respektere. Det gjør vaffal jeg. Vær deg selv du!

[kl:)]

Så godt å høre at det ikke bare er meg.....

[guita]

Noen ganger har man bare lyst til å gjemme seg litt bort, føler at det ikke er mulig med en stor mage.. Det er ikke alltid jeg har lyst til å vise fram til Gud og hvermann at jeg er gravid, men nå er det ikke mulig å skjule det lenger...

 

Selv syns jeg stort sett det er koselig, men får litt panikk innimellom over ikke å kunne være den samme som før: plutselig passer ingen av klærne, jeg kan ikke gå ut og feste, må tenke på hva jeg får i meg av mat og drikke. Savner å slappe av, danse og være som vanlig..

 

Føler også at jeg liksom må gå rundt og smile hele tiden nå når jeg er gravid. Men gravide kan da også ha dårlige dager!!!

[Sigbeth]

Jeg vet ikke om det hjelper å tenke på at selv om du ikke føler at du har kontroll, så har likevel kroppen din full kontroll? Og kroppen din er jo deg......

 

jeg for min del tenker at babyen aldri kan bli mer beskyttet enn den er nå.... (gravid i uke 26)

[Sigbeth]

Oj, det var jo masse svar på dette innlegget, så ikke det da jeg skrev mitt.

Det er åpenbart at graviditet kan oppleves på mange forskjellige måter, det virker som er er veldig individuelt, både fra person til person og fra den ene graviditeten til den andre. Det er fint at det kommer frem her at ikke alt trenger å være like rosenrødt.

 

Jeg er førstegangsgravid og er en av disse avskyelige superkvinnene som er i storform og nyter både mage, spark og oppmerksomhet. (ja, det er greit å tenke sånn, vet godt hvordan hormonene utløser irrasjonelt sinne og irritasjon over alt og ingenting)

 

synes mange ganger det kan være interessant å tenke på at vi moderne mennesker har fjernet oss ganske langt fra "naturen", og at det kan være derfor vi føler oss fremmedgjorte i en gravid kropp?

men hvem vet, det er ikke sikkert at det opplevdes som mer naturlig i steinalderen......

 

[KlemC 3småUnder3år]

Vet du meesha.. hadde det akkurat som du før jeg kom til uke 18.. da begynte jeg å kjenne liv og forloveden kjente liv i går for første gang og det var bare kjempeflott... Kunne ikke hatt det bedre nå.. Men jeg vet akkurat hvordan du har det og spør du meg er det de humørsvingningene som er verst.. det kjennes ikke ut som meg.. Gråter og kjefter for ingenting... fryktelig slitsomt:/

[Mynona-4.aug.-termingutt!]

Jeg har ikke noe nytt å tilføye i denne tråden, men det var så deilig å se andre ha det som meg så jeg følte jeg måtte få ut litt frustrasjon jeg og!

 

Jeg avskyr virkelig kroppen min og hvordan den er blitt nå. Og jeg trodde det skulle være fint og Hollywood-happy å være gravid, men jeg sitter bare her og gruer meg til å bli enda større. Nå har jeg bare 15 uker igjen da, men det er nesten enda verre å vite at det er i det siste trimestret jeg skal bli diger, når jeg synes jeg allerede er gigantisk.

 

Jeg har mye magesmerter, griner for alt og ingenting, føler meg stygg og stor (og det hjelper ikke hva mannen min sier heller), kvalme og halsbrann, og umulig å sitte eller ligge i samme stillinga i mer enn 5min av gangen. Jeg hater det og vil bare ha alt overstått!

 

 

Ah, godt å få brumme ut litt.

 

[Gjest]

oi, oi, oi..

jeg tror kanskje jeg kan bli sånn som dere beskriver utover. men i motsetning til dere kan jeg ikke fordra tanken å legge på meg..jeg er/var slank, og tanken på å miste den fasongen skremmer meg. jeg skal tilbake til den etter fødselen og min mor beholdt sin fasong etter 3 fødsler, så jeg burde vel klare det jeg og.jeg hater at folk tar meg på magen.(hvilken rett har de til det bare fordi jeg er gravid??) og forventer at ejg skal være superglad. jeg er glad. men jeg er fremdeles meg selv.jeg har ikke endret personlighet etter at jeg ble gravid.

 

 

[Anonym bruker]

Så utrolig deilig og endelig se noen som ikke super happy gravide!

 

Det virker som de fleste her inne er slik overlykkelig gravide, omtrent som det er noe av det beste som finns, å gå gravid mener jeg.

 

Har lenge lurt på om det bare er jeg som ikke liker alle skavankene som kommer med graviditeten og ikke minst alle hormonene!!!

Om det bare er jeg som vil bli ferdig med dette så fort som mulig. Alle er så blide når de ser meg og forventer at jeg skal være verdens lykkeligste. Er ikke alle som har slike svangerskap nei.

 

Jeg gruer meg veldig til og bli enda større, hvordan kan man glede seg til og bli enorm og uhåndterlig.....

 

Gleder meg vedlig til babyen er ute da......

 

litt hormoner her.....

[Meesah og HattiFnattene♡]

Har ei venninne som har termin i juni...JUNI! Og her skal jeg gå til oktober liksom..Sagt til henne at jeg har litt lyst til å mishandle henne bittelitt. Men hun har ikke hatt det greit i svangerskapet hun heller, og nå i påsken ville ikke bekkenet hennes mer. Så hun er nesten sengeliggende.

 

Men hvorfor er det ingen som prater om dette? Hvorfor er det ingen artikler om oss som ikke trives med graviditeten (av ulike grunner), uten at vi beskyldes for å være deprimerte. Jeg synes nesten det er litt diskriminerende. Her har jeg gått og trodd at det er noe alvorlig galt med meg, og at jeg burde sperres inne, og når jeg betror meg til min samboer så ser han forbauset på meg, og lurer på hvorfor jeg synes jeg er så fæl. Han mente at det måtte være veldig normalt å ikke trives under graviditeten. Og når jeg skriver inn her, så ser jeg jo at han hadde rett...Det er mange av oss!! Hvorfor er det ingen som skriver om dette i Gravid?? Kanskje det ville fjernet skyldfølelsen hos mange

[Anonym bruker]

Helt enig med deg!

 

Spesielt når man er førstegangs så tror man jo at man er unormal. Har jo alltid trodd man skulle være lykkelig gravid, helt til jeg ble gravid selv.

 

Dette er virkelig et tema som burde vert skrevet mer om, slik at man skjønner at det er normalt og være litt ustabil uten og bli stemplet som deprimert.

[Anonym bruker]

Hei alle sammen!

 

Jeg er enig- har ikke likt å gå som gravid i det hele tatt, jeg teller dager og uker og føler at tiden går så innmari sakte.

De tre første månedene var jeg kvalm og gråt mye, var deppa og ikke fornøyd i det hele tatt. Har hatt en voldsom vektøking, fra tynn/ slank til lubben nå og ingen klær passer, jeg vokser ut av klærne kjempefort.

 

Jeg elsker den lille babyen inne i magen min og vil gjerne ha den, vil bare at tiden skal gå kjempefort slik at den snart kan komme ut...

 

Jeg savner:

mitt sosiale liv...

det å ikke tenke på alt man spiser som "kan skade" babyen...

det å føle meg fin og lett til bens....

det å kunne løpe avgårde uten at magen vugger...

det å kunne ta meg en øl iblandt eller å gå på fest...

å føle meg attraktiv for mannen min

min fine hud (uten kviser he he)

 

gleder meg voldsomt til babyen kommer...

fint å høre fra dere andre som ikke syntes det er så kjempegøy å gå gravide- jeg er helt enig:)

 

 

 

[August '06]

Jeg har noen helt vanvittige humørsvingninger. Vanligvis er humøret mitt på det jevne og jeg er nok kjent for å være positiv og grei, men nå svinger det mellom en salig lykkerus hvor jeg strutter av energi, til nesten bunnløs fortvilelse og jeg synes det er ekkelt at det sparker (alien-aktig) og hater at magen vokser og vokser (med masse HÅR på!)