April: Dette kan bli langt...

[Anonym bruker]

For tre år siden så separerte eg og min mann oss, men etter 9mnd fant me ut at me ikkje ville gi opp på ekteskapet vårt. Me ville kjempe for det me hadde bygd opp, ville ikkje la det falle.

 

Ting har ikkje vært det samme siden da, men eg har ikkje gitt opp selv om det til tider har vore meir vondt enn godt. Men så er det, hvor mye vondt kan eg tåle? Eg kommer meg ikkje opp før det kommer en ny nedtur... gang på gang.

 

Da eg ble gravid med mitt aprilbarn så var abort det eneste eg tenkte på. Eg orket ikkje å binde meg enda meir til mann min, min mann ville egentlig ikkje ha dette barnet, men kvelden etter at me fikk vite at eg var med barn så fortalte han til alle at eg var "på tjukken" - han var på fest og var overstadig beruset.

På den festen var hans far og bror, og min bror. Så før klokken 12 neste dag viste hele familen det og mange venner. Og alle var så glade på våre vegne. :-|

 

 

Eg hadde ikkje støtte fra min mann gjennom svangerskapet, men etter at barnet ble født har han tatt sitt ansvar som far. Kjempe dyktig far.

Men han... og eg har bare glemt våre problemer. Dei har alltid vært der og har til tider blitt tatt opp, men ikkje gjort noko med.

 

Me står enda der som me stod for to år siden, og det er eg så trett av.

 

Og eg har bestemt meg for at eg vil ikkje meir, me tar ut seperasjon og går hvert til vårt. Det er best for meg, han og barna.

 

 

Det som er det tristeste er at dette kan medbringe at eg ikkje kommer til å ha internett tilgang på en stund. Veit ikkje hvordan det blir enda.

Kommer til å savne dere om eg ikkje får internett med en gang - men eg kommer nok sterkere tilbake.

 

Eg velger nok å være anonym enda - dere får vite det når det passer seg!

 

Vil gi dere alle sammen en god stor klem... for dere er helt fantastiske hele gjengen!

Glad i dere.

[ApriIbaby]

Dette var trist å lese... Skjønner godt at dette ikke er lett for deg. *klemmer*. Alltid trist når noen velger å gå fra hverandre, særlig når de har barn sammen også. Noen ganger er det slik som du skriver at det er best for alle parter. Men er du helt sikker på dette, da? Eller det var dumt skrevet. Helt sikker blir man vel aldri. Har du og din mann ingen følelser fo hverandre lenger? Hvis dere har det kan jo kanskje samlivet reddes likevel, selvom det ser mørket ut nå. Har dere prøvd samlivterapi? Jeg har en venninne som ville gå fra mannen sin. Hun hadde tenkt på det ca 1 år, og var HELT sikker. Så sikker at hun flyttet og startet et forhold til en annen. Mannen hennes klarte til slutt å få henne med i terapi, og selvom hun var negativ til "hele tullet" som hun mente var helt bortkastet, så fant de tilbake til hverandre. Dette er tre år siden nå, og nå er de nesten som nyforelskede igjen. Det er ikke sikkert det går sånn. dette er vel kanskje en solskinnshistorie, men det er kanskje verdt et forsøk? Du skriver at problemene deres bare ble lagt til side da vesla ble født. Slik jeg forstår deg har dere ikke forsøkt å løse dusse problemene de siste to årene. Det er selvsagt ikke mulig for meg å forstå din situsasjon helt. Det er det bare du som gjør. Men jeg ser jo at dere har kommet dere gjennnom en krise sammen før. Kanskje det går igjen? Jeg mener ikke at man skal være sammen for enhver pris, men dersom man er glade i hverandre så tror jeg at man tåler mer sammen enn man er klar over. Har du snakket med mannen din om dette den siste tiden? Kanskje han er villig til å endre på mye hvis det kan bidra til at forholdet deres ikke tar slutt. Du skriver jo at han er en god far, og da vil han nok gjøre mye for å løse deres problemer sånn at han ikke skilles fra barne sine. Nå skriver ikke du hva problemene består i, men det kan jo være lurt å få noen til å se problemene utenifra. Ting kan ofte være annerledes enn det ser ut i en krisesituasjon. Mitt råd til deg må bli å prøve å få men mannen din til en som kan hjelpe dere med å se om det er mulig å fortsette sammen. Uansett hvordan det går håper jeg at det ordner seg til det beste for deg og barna dine. Krysser fingrene min for deg.

 

Nå er ikke aprilklubben det viktigste i denne sammenheng, men jeg kan ikke la være å si at jeg kommer til å savne deg hvis du forsvinner herfra. Det får ikke skje.

 

Masse klemmer fra

[**synne**]

JEg er ikke så flink med ord i slike situasjoner, men det aprilbaby sier her vil jeg støtte meg til. Kan ikke annet en si at jeg håper inderlig at dere finner ut av det, og at brudd blir aller siste utvei! Krysser fingrene for at det ordner seg! *klemmer*

 

[Anonym bruker]

Me sliter med at me er litt forskjellige.

Han er den som løper etter kameratene sine ofte, er veldig lite hjemme. Kan komme hjem fra jobb, spise og gå til vennene sine og han kommer ikkje hjem før han skal legge seg.

Dette har me diskutert mange ganger.

 

Eg er også på besøk hos mine venniner av og til, eller dei hos meg siden eg ikkje kommer meg ut av huset. Syns det er galt å ha barnevakt for å gå på besøk støtt og stadig.

 

Han drikker mye, kan drikke 6-10 øl eit par ganger i uken, noen ganger tre dager i uken. Eg syns ikkje han trenger å drikke om han ikkje skal ut på fest. Sitte hjemme å drikke alene, av og til før barn er lagt.

Dette er også blitt snakket om - han forstår meg litt og prøver å redusere og ikkje drikke mens barna er våkne. Det går en periode... så er han tilbake der han startet.

 

Det er han som arbeider nå, eg er enda hjemme.

Da har han hatt ordnet med det økonomiske, som har resultert i mange innkasso saker, me har mista barnehageplass.

Holdt på å miste huset... skylte 16000 i lån. Som me da måtte betale på en gang som igjen har gjort vår økonomiske situasjon enda verre.

 

Så går det 4-5 mnd og han har igjen ikkje betalt og må betale nesten like mye ein gang til.

Me får strømmen sperret støtt og stadig for han glemmer å betale rekninger.

 

Men å kjøpe seg bildeler, ny motor, nye ting til data eller verktøy det gjør han til tider og utider. Eg forstår ikkje at han kan rote det til slikt.

 

Mister me størmmen så går det ut over barna, mister me huset så går det ut over barna, ikkje alltid han har penger til mat etter han har brukt for mye på seg selv. Som også går ut over barna. Hadde det bare gått ut over han så hadde eg ikkje brydd meg så mye.

 

Nei han er så egoistisk - noe som ikkje er blitt bedre selv om det er blitt tatt opp mange ganger.

 

Eg har ikkje troen på han meir, eg har ikkje følelser for han meir. Eg er glad når han går og sur når han kommer hjem. Og det skulle vel helst vore motsatt.

Eg klarer ikkje å legge meg samtidig med han, han legger seg først eller etter meg.

 

Eg går rundt og er trist og sur hele tiden, som noen ganger går ut over barna. Eg orker ikkje lek eller stell. Orker ikke teikne, pusle, male, spille spill med dem... Eg vet at om eg slipper å irritere meg over hva min mann gjør mot oss så vil eg få det bedre med meg selv. Og det kommer barna til å ha mange goder av.

 

en ulykklig mamma påvirker barna...

[ApriIbaby]

Stakk en snartur innom for å se om det var noe mer fra deg her, og det var det. Du har helt rett i at en ulykkelig mamma ikke er bra for barna (eller seg selv). Mannen din høres ikke lett ut å leve med, og jeg er helt enig med deg i at det ikke kan fortsette slik. Jeg tror mye av hans oppførsel kan forklares ved en av følgender årsaker, eller kanskje en kombinasjon. For det første virker som han ikke vil innse at han er en voksen familefar som MÅ ta ansavr for familie og alt hva som følger med den. Akkurat som om han ikke vil gi slipp på den uansavrlige ungdomstiden sin. For det andre er det jo mulig at han er avhengig av alkohol. Han drikker jo en del som du skriver. Alkoholisme, rotete livsstil og økonomisk uføre henger jo ofte sammen. Kanskje han bruker alkholen for å døyve psyksike smerter eller problemer? Når folk drikker mye (og særlig alene) er det ofte av "medisinske" grunner, og ikke for å feste. Du kjenner han bes, så du vet nok mer om årsaken til oppførselen hans enn meg. Utfra sånn du beskrivere situasjonen er det kanskje en kombinasjon av disse to? Dette er uansett en ting han bør og må få hjelp med uansett hvordan det utvikler seg med dere to. Du skriver at du ikke har noen føleelser for han lenger. Du skriver også at du blir sur når han kommer. Det skjønner jeg godt. Høres ikke trivelig ut å tilbringe tid sammen med han. Sånn han er nå. Tror du at det kunne vært annerledes hvis han oppførte seg mer voksent og ansvarlig? Hadde følelsene dine vært annerledes da? Jeg kan bare tenke ut i fra meg selv, og hadde mannen min oppført seg sånn hadde nok også mine følelser druknet i sorg, fortvilelese og bekymringer. Etterhvert tror jeg nok også de hadde blitt til sinne mot han som gjør meg og mine så urett og vondt. MEN dersom ting hadde endret seg.....

...så tror jeg kanskje jeg kunne funnet frem igjen de varmefølelsene på sikt? Hvoprdan er det med deg? Det kan jo være verdt et forsøk. Men som jeg skrev tidligere tror jeg (og er ennå mer sikker nå)(at dere trenger profesjonell hjelp. Jeg tror ikke du får mannen din på rett kjøl alene. Og han på på rett kjøl skal dere ha noen sjanse. Jeg tror han trenger hjelp både til å forstå det og å klare det. HVIS han klarere det, og HVIS du kan tilgi ( med tiden) og HVIS følelsene fortsatt er der et sted selvom du ikke tror det nå, .....så tror jeg dere har en sjanse. Men dere må oppsøke hjelp. Det værste som kan skje ved å søke hjelp er at det koster litt, det redder ikke forholdet men kan forenkle samarbeidet om barna i fremtiden. Så jeg synes dere bør gi det en sjanse uansett. Lykke til!

[Storebror og Lillebror]

Dette var veldig trist å lese, men om det beste for deg er å være alene med barna så er det bare en ting å gjøre. Jeg skjønner godt at du er lei av en uansvarlig mann- og heller ønsker å bruke all den tid du nå bruker på å irritere deg til å kose deg med barna. Du virker som et fantastisk menneske, som alltid setter andre foran deg selv, nå er det på tide at du tenker på deg selv også!

[Anonym bruker]

I dag har me vore gift i 4 år - men det feires ikke. :-(

[Solstråle*]

Uff, det er leit!

Aprilbaby sier mye bra over her! For barnas (og deres egen) skyld skulle dere kanskje prøvd profesjonel hjelp! Men da tror jeg dere begge må være 100% innstilt på å gjøre alt for at ting skal fungere og følelsene blomstre igjen!

Sånn som situasjonen er nå med både mannen og økonomien har du det nok mye bedre uten både psykisk og økonomisk.

Lykke til med valget ditt:-)

[ApriIbaby]

Uff, ja. Skjønner at det ikke akkurat er tiden for å feire bryllupsdagen nei. Trist. Håper det ordner seg snart for deg. Enten det blir på ene eller andre måten. Du kan jo ikke fortsette å leve sånn som du gjør nå. Tenker på deg.