Jeg er gravid, minsten er 18 mnd....vil jeg klare dette? føler allerede at jeg ikke strekker til...(samme som skravle)

[mamma til to i Drammen_85]

Jeg fant ut på onsdag at jeg var gravid, er selvsagt lykkelig over det...men har så mang e spørsmål og tanker. Lillegutt er 18 mnd og jeg har gått hjemme til nå. Han er veldig avhengig av meg, sover fortsatt dårlig på natten og leker lite alene. Men han er verdens beste!!!

Det som er, jeg føler at jeg ikke kommer til å bli like glad i det nye barnet som jeg er i han. høres nøk helt forferdelig ut....men kan liksom ikke forestille meg det. Hvordan vil det liksom gå seg til? Vi kommer ikke til å få penger nok til å ha guttungen i barnehage....sa må jeg gå hjemme med de begge hele tiden. føler at det vil bli slitsomt...hvor mye koster en plass på to dager ca?

Jeg høres nok veldig negativ ut, en er så redd for å ikke få nok til til gutten min, at han skal føle seg glemt eller noe... sliter med dårlig samvittighet ovenfor han allerede fordi jeg er gravid...og dårlig samvittighet ovenfor den lille i magen, siden jeg klarer å få meg til å si at jeg kanskje ikke vil elske h*n like mye.... er det noen som kjenner seg igjen? kan gi meg noen råd eller oppmuntring...???

veldig takknemlig for svar....

[Gjest]

Hei.

Tror det er normalt å ha slike tanker,prøv å ikke ha dårlig samvittighet.

 

Jeg venter nr 2 om ca en måned og da vil nr 1 være 18 måneder.

 

Det jeg kan si er at tankene modnes utover i svangerskapet.Man forbereder seg veldig psykisk. Du kommer kanskje til å se fordeler med at gutten din får en bror eller søster og at det ikke blir altfor stor aldersforskjell.

Tenk også på at dine erfaringer med nr 1 kommer til å hjelpe deg en masse denne gangen. Alt blir jo ikke nytt!

 

Blir nok tøft i starten,med to bleiebarn osv. Men på en annen side kan du ta det mer med ro etterhvert.

 

Tror barnehage er et kjempebra alternativ.

 

Barnet mitt har gått i barnehagen siden han var ett år, og han stortrives!!! For det betaler jeg 1350 kr( og da mottar jeg 650kr i kontantstøtte)

Når nr 2 kommer satser jeg på at han skal få fulltidsplass.

En ting har jeg ikke lyst til å skjule for deg....

Det kan bli temmelig slitsomt å gå gravid samtidig mens du har et lite barn fra før,spesielt i den siste delen av svangerskapet. Er kjempeviktig at du forbereder mannen din/ kjæresten din på dette.Du kommer til å måtte få en del drahjelp.

Lykke til!

Ps husk også at du har mulighet til å "snu", men det er kanskje ikke noe alternativ?

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Ja, kjenner meg igjen angående følelser for det nye barnet, men sånn følte jeg med nr. 1 også. Jeg tenkte at det kom til å bli rart å få et ukjent barn inn i livet vårt: Det var liksom bare meg og mannen min, men han hørte jo til hoss oss fra første stund. Jeg har de sterkeste følelser for sønnen min som jeg tror det er mulig for et menneske å ha. Sånn kommer det til å bli med andremann også, det er jeg sikker på, selv om jeg ikke kan fatte akkurat nå at jeg skulle bli like glad i ham. Har nå to mnd. til termin og en på 14 mnd. Av praktiske ting er problemet at jeg fysisk ikke helt klarer å ta meg av Jr. alene en hel dag nå (han er i barnehage til vanlig), men en dag i påsken hadde jeg ham helt alene. Det er i tøffeste laget (han er ikke av den rolige typen, for å si det sånn).

 

Vi valgte å ha to tette, selv om vi vet det kommer til å bli veldig tøft med nattevåk i starten. Vi tror de kommer til å ha mye glede av hverandre framover. Ettersom vi ikke har tenkt oss flere enn to, så synes jeg det er deilig å tenke framover. Ikke flere graviditeter o.s.v. (synes det er ganske pes egentlig). Gleder meg veldig til minsten er 6 mnd. og vi kan gjøre litt mer ting med de begge.

 

 

[yvonne79♥]

Hei og gratulerer så mye.

Tro rikke det er noe problem når dett gjelder å strekke til og dette ed lite søvn, man omstiller seg veldig fort.

Jeg har en datter på 13 måneder og er nå 7 uker på vei. Min datter har Cerebral Parese, og jeg er forberedt på at det kommer til å koste mye tid å krefter med henne og opptrening etter hvert, men jeg er sikker på at det går fint, selv med en liten en ved siden av.

Økonomisk sett så går det helt sikkert fint, det er faktisk ikke så veldig dyrt med barnehage som mange tror, det går evt. an å ha halv plass (da ønsker de som regel at barnet er der 2 og 3 dager annenhver uke...). Vi betaler 2250 for full plass i en kjempefin og helt ny barnehage (bor i Buskerud vi også..), så på halv plass betaler man halve beløpet. Og da får du jo også halv kontantstøtte!

Tror dette går veldig bra jeg, det er nok helt normalt å få litt panikk helt i begynnelsen, det er jo enormt stort å sette et barn til verden, enten det er nr 1, 2 eller 3...

 

Lykke til videre, og håper dette muntrer deg litt opp...?!

 

 

[PappaTil2]

Heisann.

Jeg fikk min sønn nr 2 for 3 uker siden, og det er 17 mnd mellom han og den eldste. Du har masse å glede deg til!! Så lenge du er flink til å involvere den eldste i bleieskift, mating, holding osv, så vil han ikke føle seg oversett, men inkludert. Bra for selvfølelsen...

Kan love deg at å få nr to er like stort som å få nr en, og du kommer til å få det kjempebra med to stk. Bra når de nlir litt eldre, så får de en å leke med.(Og sloss med)

 

Lykke til...

[Newton & Prinsessen på erten]

Først vil jeg bare si gratulerer så mye :-)

 

Det er helt vanlig å føle at man tror man ikke kan bli så glad i noen igjen som det man ble i sitt første barn, men når det neste kommer så oppdager du at du vil føle likedan for det som for det første.

 

Nå er jo gutten din 18 mnd.?

 

Fra 18 mnd. skjer det noe..

Det går ann å begynne å forklare mer, barna forstår mer.

Gutten din vil forstå mer og mer og språket kommer nok for fullt før babyen kommer. (Han er jo da nesten 2,5 år).

 

I forhold til det økonomiske kan du jo prøve å få en jobb nå, og få dagmamma/ barnehage plass til gutten. Får du jobbet i 6 mnd. vil du ha rett på fødselspenger når minsten kommer.

 

Kan jo hende han vil sove bedre om natten etter noen timer i barnehagen. Da vil han også lære seg å leke mer selv, og sammen med andre barn. Han trenger jo ikke ha fulle dager.

Og når babyen kommer kan du jo velge å la gutten ha fri en dag i uken eller noe slik.

 

Syntes ikke du skal ha dårlig samvittighet, det ordner seg alltid.

 

Og du kommer til å ha mer enn nok kjærlighet til både gutten din og den lille babyen.

[Salsa]

Hei, jeg fikk lyst til å svare deg, for jeg er i noenlunde samme situasjon. Jeg har termin i midten av mai, og førstemann har da akkurat blitt 20 mnd. Han er veldig aktiv om dagen, og jeg er blitt stor og tung og sliter med mye kynnere og ellers mange andre "høygravid-plager". Mannen min må nå gjøre det meste av de fysiske tingene med poden, men jeg vet jo at akkurat det er en midlertidig ting.

 

Jeg har også slitt med tanken på at jeg umulig kan bli like glad i nr 2 som i nr 1 osv. Spesielt fordi vi slet mange år med å bli gravide, og sønnen vår er derfor et lite under for oss. Hadde aldri trodd at jeg skulle bli gravid igjen - at det var "engangsflaks" - men så skjedde det altså, og da begynte disse tankene å melde seg. Denne gangen har jeg heller ikke hatt tid til å sette meg ned og sortere følelser, rett og slett fordi dagene ikke strekker til lenger. Det er full rulle hele tiden (noe som selvsagt er både slitsomt og fantastisk på en gang).

 

Vi har bestemt oss for å beholde full barnehageplass til eldstemann, men det kommer selvsagt til å være dager hvor jeg har lyst til å ha ham hjemme sammen med meg og minsten - når alt har gått seg til og det er blitt litt mer rutine enn i starten. Føler ikke at jeg svikter eldstemann av den grunn, for han elsker å være i barnehagen.

 

Jeg tror at alt kommer til å falle fint på plass når du først har født og lært det nye familiemedlemmet å kjenne. Ha tro på at det går bra, og hvis du skulle sitte med negative følelser etter fødselen så snakk med noen om det raskest mulig så det ikke utvikler seg.

 

Veien blir til mens man går, så ikke ta sorgene på forskudd!

 

Lykke til til oss begge to ((:

[Jente02gutt04jente12]

Mesta som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg og hadde slike følelser da jeg ble gravid med minstemann. Egentlig hadde jeg slike følelser under hele svangerskapet, kunne jeg bli like glad i den nye som jeg var i jenta mi, og kunne jeg klare det? Jeg var også veldig kvalm og fikk bekkenløsning og da følte jeg at jeg ikke strakk til, til jenta som da var 22 mnd. Og jeg hadde henne hjemme mens jeg gikk gravid og året etterpå.

Jeg gikk med veldig mye dårlig samvittighet for at jeg gikk gravid og syntes synd på den lille jenta mi. Jeg var veldig opp og ned med følelsene overfor graviditeten, jeg gledet meg til han skulle komme og at hun skulle bli storesøster. Men det var også en følelse av utilstrekkelighet.

Men da gutten kom ble jeg like glad i han som jeg var i jenta. Morskjærligheten er uendelig! Jeg er like glad i dem begge to, og de er selvfølgelig verdens søteste og fineste unger.

Og jeg er helt sikke på at du vil klare dette!!! Lykke til!