klarer jeg dette?

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ2010 BABYƸ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

jeg vet jeg ikke er den første og hvertfall ikke den siste til å bringe ett barn til verden, men jeg har helt angst, jeg har hørt så mye skrekk historier, og selv de gode historiene og hvor fort og greit det gikk, veier ikke opp for skrekken min. drømmer om det og våkner opp gjennom våt av svette og tårer. det er rett og slett helt jævlig. er det noen som har noen råd eller klarer å overbeise meg om at jeg også klarer dette???

jeg elsker denne ufødte ungen over alt på jord og gelder meg til å bli mamma, men jeg er redd jeg ikke blir mamma, grunnet skrekken min.......

[Anonym bruker]

Du har ihvertfall kommet til det trinnet at du er gravid. Du er heldig. Jeg kjenner meg igjen - men jeg har enda ikke klart å få meg til å bli gravid. Er rett og slett FOR REDD! Har blitt anbefalt å snakke med en jordmor. Har du prøvd det? De skal visst være dyktige!!

 

[Anonym bruker]

JA!!!!!!!! Å du overlever, og etterpå kommer du til å være så stolt over å ha født et barn. Ikke bekymre deg så mye. Forstår at du gjør det. Men den ungen skal ut, o gut kommer den og det kommer til å være din mest fantastiske opplevelse

[Anonym bruker]

Jeg har alltid syntes at det å føde barn høres helt forferdelig ut. Har egentlig aldri vært noe jeg har hatt lyst til å oppleve. Et stort dilemma når man har lyst på barn. Før forrige fødsel sa jeg til jordmor at jeg var redd. Svaret var at det er jo alle. Jeg burde nok helt klart ha gitt bedre uttrykk for at jeg kanskje var litt mer enn bare litt "normalt" redd.

Prøvde å tenke positivt. Tenkte at hvorfor skal jeg være så forbaska spesiell? Hvorfor skal det være så vanskelig for meg? Alle andre klarer jo å føde barn på normalt vis, så hvorfor skal ikke jeg? Når tiden nærmet seg var innstillingen min at dette skal gå bra. Sammtidig durte jo hele tiden angsten for alt som kunne gå galt i bakhodet.

 

Fødselen min ble omtrent så ille som jeg hadde forestilt meg at den kunne bli. Det tok noe som virket som en evighet før vi visste om han levde eller ikke, og det tok noen uker før vi var sikker på at han ikke ville ha permanente fysiske skader etter fødselen.

Nå når jeg har en "komplisert" fødsel bak meg føler jeg at jeg møter stor forståelse for at jeg synes dette med fødsel er vanskelig. Noe helt annet enn hva jeg føler jeg møtte hos jordmor i første svangerskap (jeg har byttet til en annen jordmor denne gang). MEN, jeg føler vel egentlig at uansett hvor "perfekt" den første fødselen hadde foregått ville jeg ha opplevd det som særdeles traumatisk.

Normalt sett kan det selvsagt være sånn at lykken over det lille barnet helt vil overskygge det man har vært igjennom og at summen av det hele dermed blir det mest fantastiske man har opplevd. For meg var resultatet av fødselen bare en stor klump av angst for at alt skulle være i orden med den utrolig herlige lille gutten som bare lå der med store øyne og var helt stille. Var så utslitt at han ikke orket å gråte en gang.

Så under andre omstendigheter ville kanskje jeg også vært en av dem som ville sagt at du skulle ta det helt med ro og at fødselen blir det mest fantastiske du kommer til å oppleve. Men jeg tror egentlig ikke det. Det mest fantastiske du kan oppleve er å få det nydelige lille barnet ditt i armene. Men selve fødselen er jo absolutt ikke fantastisk.

 

Jeg er overbevist om at de som er godt motivert for å føde og føler seg trygg får en mye bedre fødselsopplevelse enn om man bare er redd. Problemet er bare, hvordan i alle dager finne denne motivasjonen og tryggheten? Jeg må ihvertfall helt klart ha hjelp til dette. Føler jeg har en jordmor som tar meg på alvor og som forhåpentligvis kan hjelpe meg til å finne den tryggheten jeg trenger før neste fødsel.

 

Du blir helt klart mamma, vær ikke redd for det. Men jeg synes du skal søke profesjonell hjelp. Ikke bare slå deg til ro med at å bli mamma er det mest fantastiske som kan skje. Tror det er viktig å ta frykten på alvor og ikke bare prøve å ignorere den, for da vil den uansett være der... Dersom du ikke føler at jordmoren din kan hjelp deg, finn en ny. Enkelte sykehus har også spesielle opplegg for dem med fødselsangst. Hvvis ikke vet kanskje de på sykehuset om en jordmor som kan hjelpe deg.

 

 

 

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ2010 BABYƸ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

tusen takk for dine råd, kan ikke si jeg føler meg tryggere heller etter lest om din erfaring, men det du sa om jordmor burde jeg ha gjort for lenge siden men jeg har bare utsatt det og utsatt det, er bare redd for hva hun kommer til å si ogom hun tar meg alvorlig og ikke bare dikkederer med meg. har også bekkenløsning og tenker derfor jeg får en verre fødsel enn andre so ikke har det.

 

men sitter pris på alle rd jeg kan få, jeg har bare lyst å grave meg ned egentlig, selv om jeg vil ha min egen enn noen ting annet i verden

[Anonym bruker]

syns ikke du har evnen til å gjøre andre tryggere på fødsler jeg. det finnes masse skrekkeksempler men tror ikke det hjelper den som skal føde noe særlig å høre skrekkeksemplene. det gjør bare vondt enda verre. så neste gang du skal gi råd, ikke rams opp alle de uheldige lite hyggelige opplevelsene dine for selv å få oppmerksomhet. for i de fleste tilfeller så går det jo bra ikke sant og det er ikke alle som får kompliserte fødseler selv om det gjør vondt.

velg orda med omhu

[mirsal]

kjære lille gulljenten

tro meg du vil klare det. og der er ikke noe jeg bare sier. ja alle føder men det er ens egne opplevelser som veier tyngst.

tror nok du har hørt masse skrekkhistorier jeg og dermed blitt enda mere redd.

husker selv før jeg føda mitt første barn at jeg leste et intervju med godeste kathrine moholt som akkurat hadde født sin datter og som kun skrek etter oppmerksomhet og hadde en ting som sin oppgave og det var å skremme livet av alle førstegangsfødende. og det hjalp. hun skremte meg noe så sinnsykt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.

så kom dagen og jeg skulle føde og tro meg jeg er ganske panisk innstilt til det meste som har med smerter å gjøre men jeg klarte meg. og jeg kunne si at det ikke var så ille som jeg hadde blitt skremt til. og lo av kathrine moholt kan jeg si. oppmerksomhetssyk menneske.

samme hva folk sier så er det ikke så ille som de vil ha deg til å tro.

jeg venter mitt tredje nå og gleder meg.

og du vil greie det det er jeg fullstendig overbevist om, slutt bare å høre på storkjeftede kvinner med fritidsproblemer.

[vingen]

Jeg var så redd for å føde, at legen nesten frarådet meg det.

 

Men så ble jeg gravid, gikk i sjokk i 3 mnd.

turde ikke engang gå til legen.

Brukte 6 mnd på å manne meg opp til å ta blodprøve, så du kan si min skrekk er( var ) stor.

Da jeg omsider gikk til legen, sendte hun meg til jordmor.Og der ble jeg tatt vare på.Før jeg skulle føde, ba hun meg om å fylle ut ett skjema som jeg skulle ta med meg til fødeklinikken.

Det omhandlet min angst for fødselen, og jeg brukte lang tid på å skrive ned mine tanker omkring den, hvordan jeg ville ha det, hva jeg var redd for, hvem jeg ville skulle være til stede, osv

På fødeklinikken ble dette skrivet tatt veldig seriøst, og jeg var i de absolutte trygge hender.

Selve fødselen var over på ett par timer, jeg husker ikke stort av den, MEN da min lille tulle kom til verden var alt glemt.Det høres nok litt klisje aktig ut, men er helt sant.

 

Så det klarer du:)

 

Masse lykke til

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ2010 BABYƸ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

tusen takk for dine gode ord. jeg og gleder meg men er bare redd, ikke sant. men dine ord hjelper litt. jeg tenker bare at jeg må skjerpe meg, at hvis jeg tenker negativt så går det negativt. det er hvertfall det min samboer sier. positivt blir positivt.

 

[bolla19]

Jeg er 19 år og skal føde i Juli...Jeg sliten med generell angst fra før, og tanken på fødsel har ikke akkurat vært fristende. Jeg har vært hos jordmor og hun har tatt utrolig vare på meg! Jeg har også snakket med en gynekolog på sykehuset, og hun mente jeg så på det som mitt ansvar å få den ut, og at det må jeg ikke gjøre..Hun sier at det finnes så proffesjonelle folk på sykehuset og hvis du bare ber om spesiell oppfølging vil de ta utrolig ansvar for deg!

Jeg er ikke bekymra lenger..

[slankeguri]

hei!kjenner meg veldig igjen i deg! den natten vannet gikk lå jeg og hylgrein av panikk.var livredd for det ukjente,for smertene,for at jeg ikke skulle klare det osv. skal ikke si det ikke gjorde vondt men det som er så fantastisk er jo at smertene kommer som regel gradvis, så du får tid til å venne deg til smertene.dessuten får du antageligvis pauser mellom riene som gjør at du kan ta deg inn igjen underveis. jeg er helt sikker på at du klarer dette kjempe fint. da jeg var ferdig med min fødsel ( som ikke var noen "uff litt mageknip" fødsel!) var jeg veldig overaska over hvor greit det gikk, forbanna på alle som hadde servert meg skrekkhistorier og irritert på meg selv for at jeg hadde brukt så mange år på å være redd for dette. men mest av alt var jeg kjempe stolt og overlykkelig over babyen som lå på magen min! husk det at de aller fleste smører tykt på når det gjelder egne fødselshistorier, en stor konkuranse der ute om å ha hatt den skrekkeligste og vondeste fødselen! jeg er nå gravid med nr to og er ikke i nærheten så redd som sist! dette klarer vi fint! lykke lykke til!

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ2010 BABYƸ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

tusen takk for dine fine ord, må si det hjelper å høre om andre som har vært i min situasjon at det ikke bare er meg som er "hypokonder". men som som alle andre sier " du vet jo ikke hva du går til" , greit nok det men jeg kan jo være piss i buksen for det og det synes jeg folk skaal og bør respektere. så tusen takk for dine ord og setter veldig stor pris på det. hjelper litt på "trykket"

 

 

[Magsfashion]

Var også redd før fødselen, som alle andre... Men pluteslig gikk det opp for meg... Jeg har jo tatt imot flere føll og kalver, og det kan jo ikke være værre for oss enn for dyra. Så jeg tenkte at jeg skal gjøre som dyra, slappe av mellom riene (spise litt gress ), konsentrere meg om pusten og bare la kroppen jobbe. Det var det jeg gjorde, og fødselen gikk som smurt!

 

Jeg konsentrerte meg om å puste, spiste sjokolade mellom riene, og kroppen gjorde resten. Da slappet jeg godt av, musklene slappa av og det hele ble en svært positiv opplevelse!

 

Fortalte dette til ei veninne, som "jobba" på samme måte. Konsentrerte seg om å puste, og stolte på kroppen. Hennes fødsel gikk også svært godt!

 

Siden jeg var så konsentrert om å puste rolig og dypt, tok det bort mye av fokuset på smertene.

 

Dette hjalp ihvertfall meg

[Anonym bruker]

Kanskje Yoga for gravide kan være noe å vurdere?

Min jordmor har anbefalt meg dette og sier at de som har gått på det har gitt veldig gode tilbakemeldinger. Man lærer ulike puste- og avslappingsteknikker som gjør at man får en bedre fødsel og føler seg tryggere.

 

http://www.scand-yoga.org/bergen/bergen/gravidyoga.html