Sorg!

[Olivia38]

I dag er jeg lei meg for så utrolig mye!

Jeg er trist fordi fødselen ikke ble noen særlig god opplevelse. Hadde ikke noen gode fødsler med de to første, og hadde håpet at denne gangen skulle bli litt mer i fred og ro. Men på ny får jeg ei jordmor som aldri skulle hatt en slik jobb.

Jeg er lei meg fordi jeg så gjerne skulle hatt flere barn, men nå er jeg snart 39, og alene med tre stykker. Ikke akkurat det beste utgangspunktet.Så det blir nok ikke flere babyer.

Og så prøver jeg nå fortvilet å holde fast på hvert lite øyeblikk med babyen. Prøver å prente inn følelsen av å holde han, ta på han. Prøver å huske hvert eneste lite øyeblikk. Og samtidig "husker" jeg alt det jeg har glemt om hvordan det var med de to elste. Og vet at jeg kommer til å glemme nå også.

Og så savner jeg noen å dele han med. Selv om jeg ikke hadde ønsket å ha barnefaren her, hadde det vært så godt med noen som kunne dele minnene, som kunne hentet kameraet når han får det spesielle morsomme uttrykket. Som kunne forstå følelsene.

Samtidig føler jeg at jeg ikke har grunn til å vare lei meg når jeg har tre friske gutter.

[Attpåklatten :-)™]

Forstår godt at du føler det sånn..... I forhold til dette med fødselen hadde jeg også en drøm om at jeg skulle få en fantastisk opplevelse for siste gang i mitt liv.... Jeg har hatt to flotte fødsler tidligere og hadde aldri trodd at det kunne bli slik som det endte til slutt med kaos og haste ks....men ikke mye å gjøre med det. Men har brukt tiden etterpå til å bearbeide følelsene, fortvilelse, redsel, sinne etc.... mye tårer rundt dette. Og for deg som da er alene om omsorgen i tillegg blir det selvfølgelig ekstra tungt å skulle bearbeide disse følelsene helt alene.... Håper du har gode venner som klarer å forstå...bruk dem aktivt og ha tillit til at de er der for deg.... Vi må bare legge dårlige opplevelser bak oss... Fremtiden kan bli spennende på mange måter for deg og gutta dine:-) En dag så møter du en som fortjener deg så mye mye mer enn han som stakk av når du trengte ham mest..... Vet at det ikke føles som noen trøst akkurat nå, men vet også at den dagen kommer til deg:-) Og når den dagen kommer så har du kommet deg igjennom en beintøff tid, hvor du kommer styrket ut i andre enden og har med deg en visdom som vil tilføre det mennesket du møter noe helt spesielt.... Og du vil ikke ta noen trøstepremier, men kun velge fra øverste hylle Olivia!

I mens får du nyte sekundene og tiden med guttene, memorer det i harddisken din og bruk tiden godt med dem....det vil være gode minner for både dem og deg..... Lykke til videre....

 

Klem

[61-modell]

Hei

Kan du ikke få fatt i en av venninnene som kan komme over til dere en stund. Påsken kan ellers være en litt tung høytid, folk ferierer i tilsynelatende "vellykkede" familiesammenkomster. Været er dårlig, alt er dyrt og dessuten stengt.

 

Etter et svangerskap og en fødsel må da de fleste være slitne. Ikke noe rart om du føler deg litt satt ut etter å ha hatt en type jordmor som det du beskriver. Jeg har lest beretningen din, og syntes hennes svar på ditt spørsmål om å presse på liten åpning virket noe merkelig. Det går så for, og så vil en at det skulle være litt allright, og så føler en ikke det når det hele er over.

 

Selv sitter jeg med en følelse av at noen ikke er her (lenger). Mine foreldre er borte. Vi (samboer og jeg) sitter her hjemme og har ingen nære slekninger å besøke. og ingen av oss føler seg i form, han har nettopp tatt Ibux. Her er ingen gamle foreldre eller søsken. Må jo innrømme det føles litt stusselig. For påskeaften har vi ikke invitert noen. Datteren min er på kino med en vennine, og skal egentlig være hos sin far til i morgen.

Har ellers også en slik "for-siste-gang følelse". Skulle prise meg lykkelig som ble gravid i min alder, og så bryter jeg alle gode forsetter, hvorpå jeg tenker at jeg burde "kontrollere meg selv" bedre. Skulle til og med bruke pene klær. I stedet tåler jeg ikke noe innpå meg, jeg mener ting som strammer. Alt gnager og trykker, og jeg er aldri så fornøyd som når jeg får på meg en viss genser og en viss joggebukse. Velkledd blir et fremmedord.

 

Har selv visse erfaringer med følelse av sorg, og håper du kan treffe noen snarest uten at det blir for mye pes av det.

 

Vennlig hilsen

 

 

[61-modell]

Altså: jeg mente treffe venninne eller nabo og slikt snarest, dette var ikke en oppfordring til å gå på sjekker`n. mulig det jeg sier er en projisering, for selv ønsker jeg nemlig å treffe min nabo-venninne, men hun har valgt anderledes, same med min bor som er bortreist. Alle omkring her er vekk vekk.

[Selma62]

Så trist - håper du ikke føler deg slik idag og at dette ikke 'setter seg', isåfall pass på å ikke undertrykk det, og få hjelp! Det er jo ekstra lett å bli deprimert etter en fødsel, det vet man alt om nå.

 

Husker at jeg har tenkt tidligere at det å være alenemor til ett lite barn må selvsagt være jobbmessig tøft, men kansje like ille, eller værre, er å ikke kunne få dele opplevelsen med noen. Det store under ved at de klarer å få tommelen ut av knyttneven, det å rulle seg for første gang, eller grimasen ved første smak av yoghurt.... Ting som blir så spesielt for oss, men som selvsagt i nyhetsbilde er trivialiteter og som man ikke kan forvente at 'omverdenen' skal la seg begeistre over. Selvom man føler det som et lite under selv. Tror det nærmeste for deg er å finne en annen alenemor som også har barn i samme alder - da kan dere utfylle hverandre på ihvertfall dette punktet!

 

Og husk - du er ennå 'ung'. Du har fremdeles 5-6 år igjen før du når min alder og mye kan skje på den tiden, så selvom det kansje er 'siste gang' - ingen vet hva livet har på lur.

 

En stor god klem til deg!

[61-modell]

Hei

 

Håper også at det føles lettere for dere i dag.

For mitt vedkommende ble jeg rimelig deprimert, eller jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, jeg hadde ekle tanker, etter fødsel for snart 13 år siden. Selv om jeg har lært meg å kjenne en del signaler, har jeg ingen garanti for at det ikke vil skje igjen. Noen har lettere for å reagere med tristhets - eller tomhetsfølelse enn andre. Forsøk å være litt i forkant, så du eventuelt ikke kommer for langt ut i retning av slike følelser. Vet det er lett å si, strever en del om dagen, og har tenkt at kanskje jeg skulle si ja takk til anti-depressiva så snart som det er forsvarlig etter fødselen.

 

Vennlig hilsen

[61-modell]

Ja, jeg glemmer alltid noe.

Det kan kanskje se snålt ut at jeg skal være så "nede" og klage så veldig og snakke om depresjon. Jeg lurer litt på om det er noe i dette med manglende signaloverføring i hjernen og serotonin-nivåer. Eller reagerer jeg slik fordi jeg ikke tar det ubehagelige arbeidet det er å si fra til mine nærmeste og mine omgivelser. Vet ikke hvordan jeg skal få endret meg, det begynner å haste, føler jeg. Kan ikke gå slik gjennom livet heller.

[Ronja65]

Kjære Oliva. Jeg har ikke læst din fødselshistorie enda. Skal strax gjøre det... Men som jeg har forstått, så er ingen 4 april fødsler vært helt enkle for oss modenmammaer:-(.

 

Jeg har også hatt noen tøffe dager, etter fødselen. Influensan har bitt seg fast, melken har ventet på seg...Har brukt mye tid på grubblerier om mine barn fra tidligere ekteskap. Sammarbeidet med min eks ang våre tre barn, har som regel fungert ganske bra.. men nå virker som min eksmann har gott helt fra vettet.

(Han er lykkelig nyforelsket og drar med sin kjære til Italia på mandag) Derfor så kan jeg ikke helt forstå at han ikke vill snakke med meg om barna våres. Han bryter avtaler og nå har sønnen min på 14 år, fortalt at han ikke gjort lekser siden jul. Det har hans pappa visst om men ikke fortalt meg... Jeg blir så matt....Han vill helst bara kommunisere på sms eller via barna og ikke snakke på telefon, da han blir dårlig av å høre stemmen min, sier han. Det er slitsomt og bruke engergi på sammarbeide med han. Så nå skal jeg ringe familivernkontoret på tirsdag etter påske, da vi trenger en ny runde der, for å få til et godt sammarbeide med barna. Jeg kan se at de ikke mår bra av at vi ikke klarer og kommunisere. En positiv ting er at kjæresten hans liker barna og de liker henne:-)

 

Men de elsker sin lillesøster alle sammen.. De krangler om å få kose med henne... Og min eldste datter på 16 sier at hun aldrig sagt at hun ikke ønsket seg en ny lillesøster:-))).

 

Ja, du Oliva.. Tror kanskje at hormonene gjør at vi blir lit ekstra følsomme. Men en sak er sikkert.... Vi kommer aldrig at angre at vi fått barna våre.

 

Håpet om å finne en mann, på tross av 3 barn... finns.... Jeg fant en, og har nå som 41 åring fått verdens nydligste datter...

 

Du har vært så positiv i hele dette svangerskapet... vi andre har vært imponert over din kraft..... Du er en super mamma....

 

Stor klem fra meg... Nå skal jeg lese fødselshistorien din