Kan jeg skrive her, selv om jeg bare er deprimert og ikke har noe godt og oppmuntrende å komme med?

[61-modell]

61-modell

[Gjest irismor.21.4]

Klart du kan, kanskje du blir litt lettere til sinns etterpå.

Vi leser og "lytter" og kommer kanskje med noen gode råd.

[linemer]

Skriv i vei du, 61 modell , det hjelper på det meste

Håper du snart føler deg bedre

 

[Gjest]

Jeg synes det er veldig koselig å høre fra deg uansett hva du skriver. Håper det går bedre og bedre med deg.

[Anonym bruker]

Du var kjempedeprimert fordi du ikke kunne få barn for mer enn et halvt år siden , og hadde lange utredninger om dette, og om en mann som aldri stilte opp på "over 35 år og prøver"

 

Plutselig, etter tette eggledere og en mann som ikke stilte opp er du gravid.

Og fortsatt er du kjempe deprimert.

 

Det er mange av oss som nå er blitt for gamle til å få flere og sliter med sorgen over at det ikke ble noe fellesbarn med ny mann.

 

Jeg håper inderlig du får skikkelig hjelp for depresjonene dine når barnet er født ,slik at du får ta deg skikkelig av det barnet du så inderlig har ønsket deg !

[61-modell]

Hei Garbo.

Hyggelig å se at du kikker inn på BIM nå. Lurer på hvordan juni blir for oss m. termin rundt StHans.

Jeg var vel litt uttafor de siste dagene, og spør meg selv hva jeg sørenimeg mente med dette spørsmålet her oppe.

 

Det jeg tror var at her er det flere av de mest aktive som virkelig er optimister og har mye styrke, og fungerer fantastisk som hverandres støttespillere. Veldig bra! Men når jeg blir satt ut, risikerer jeg å skrive her, og da kan det lett bli noe som kanskje ikke akurat virker oppløftende på andre, spesielt om noen har en dårlig dag. På den annen side har det liksom vært litt trist (kjipt kanskje) å kutte ut, en blir jo isolert nok når en ikke akkurat er på høgget, som det heter, men er mye hjemme og hviler.

 

Vi har dessverre en del samlivs-problemer og familiekonfliker inne i huset, og selv om ting har roet seg, så er jeg kjempesliten og (det berømte misbrukte ordet) utbrent av det hele. Så da det tok fullstendig slutt med de sjeldne stundene av den mer intime delen av vår fysiske kontakt, bl.a. pga. babyen, kynnere, div. lege-bekymringer pga. kynnerne m.m., da gikk jeg loddrett ned et par dager. Akkurat nå ser det litt lysere ut, til tross for at jeg ikke vet hvordan min datter kan vendes til å bli litt mer vennligsinet overfor den lille som skal komme. Hun uttalte seg i ordelag overfor en psykolog som var nokså spesielle, og jeg er redd hun skal ta helt avstand når babyen er kommet.

 

Min samboer klager mye over Norge og nordmenn, og jeg blir stressa av at han alt nå har begynt å bekymre seg over babyens skolegang (og universitetsutdannelse). Alt blir så tung og vanskelig når ingen ting er bra nok. Den privatskolen han har i kikkerten er meget dyr, og da får vi jo i tillegg denne problematikken med venner i nærmiljøet som går på offentlig skole. Når sant skal sies er han mer kritisk til sitt hjemland USA, hvor offentlig skole faktisk kan by på problemer. Er nå redd for fremtiden, og er redd han vil hindre jenta i å ha en "naturlig" kontakt med venner i nærmiljøet, fordi han synes de ikke er bra nok eller representerer feil verdier.

 

En annen ting er at jeg blir litt lei meg når han hele tiden sier "du" og ikke "vi". "Jeg" skal kjøpe barnevogn og bilsete. Vel jeg forstår jo at han ikke er så helt med på små klær o.l., men det skulle være mulig å si f.eks. "Her er en tusenlapp for litt smårusk som trengs i tiden fremover", så hoster vi saktens opp et titall hundringser hver. (Har forresten tenkt å forsøke å få tak i en brukt dypvogn, da den gamle "sportsvognen" fortsatt står her.

 

Æsj, jeg er håpløs

Må gå for å handle mat før alt stenger. Ha en fin onsdag.

[Northernlights]

[email protected] er emailadressen min, om du trenger noen aa "snakke" med.

 

Jeg er gift med amerikaner, og fikk soennen vaar i oktober i fjor. Er sikker paa at vi deler noen felles "problemer" pga det.

 

Jeg bor i USA, og vil du skrive, skal jeg se om jeg kan greie og muntre deg opp innimellom!

 

 

 

PS:du er ikke haaploes! Du er V E R D I F U L L!!

 

 

 

 

=) klem fra 66 modell

[KMB]

Hei 61-modell og dere andre

 

Jeg vil bare si først at jeg har alltid satt utrolig pris på inleggene dine, deprimert eller ikke. Du har en egen form for selvironi, som alltid gir innleggene dine en egen snert!

 

Vedrørende at mannen din er negativ til Norge. Når man bor i et annet land enn det man er vokst opp i har man en bedre evne til å vurdere særegenhetene til det landet enn de som har vokst opp i landet. Jeg har reist mye, og det er typisk for alle land jeg var i at vi "utlendinger" harselerte med og kritiserte landet vi var i. Etter at jeg kom tilbake til Norge tok det flere år før jeg vendte meg til Normenns "enfoldighet" (eks. hvor er egentlig "syden", og hva er "godt norsk" -hvem i huleste mener at norsk mat er spesielt sunn og god???) Med fare for å tråkke noen skikkelig på føttene....... :-). Min tidligere Italienske mann var faktisk litt lei av harseleringen med Normenn i de utenlandske miljøer han ofte oppholdt seg, men det var mye fordi han lærte å sette pris på mange av de godene vi har som f.eks. velfungerende offentlige systemer.

 

Jeg er ellers enig med mannen din at den enhets skolen vi har nå fungere lite tilfredstillende. Jeg har en gutt i 1. klasse. I hans klasse er det et par gutter som ikke kommer inn når det ringer inn. Resultatet er at læreren etter hvert friminutt må ut å lete etter de elevene som mangler fremfor å gi de andre barna undervisning. Desse barna får med seg melding hjem nesten hver dag, men det hjelper ikke!!!!

 

Man må være påpasselig med å føge opp barna, og vi har til en viss grad gitt undervisning på egen hånd (dvs, elstemann kunne gangetabellen tom. 20 gangen når hun gikk i andre. Litt håpløst når de andre i klassen fortsatt ikke kan gangetabbellen tom 10 i 5. klasse???? Jeg har sagt til lærer at da får hun ha alternativt opplegg for vår datter, men lærer krever at hun skal regne gjennom "ørten" kjedelige regnestykker som hun kan før hun får ekstraoppgaver!!).

 

Ellers flott at Garbo også er gravid. Jeg ligger nokså likt med Dimoren (1 uke mer) - en så lenge. Dvs. jeg var på kontroll for 2 uker siden. Hjertet slo, men fosteret var 5 dager for lite. Jeg skal på ny kontroll i morgen for å sjekke at det har vokst. Jeg er kvalm, og har nesten sluttet å ha farget utfod. Ellers har jeg ingen god følelse, og regner vel med at det går skeis denne gangen også.

 

Lykke til videre alle sammen.

 

Klem fra

[61-modell]

Hei KMB

 

Hyggelig å høre fra deg igjen.

 

Ja, jeg er selv bekymret over hvordan enhetsskolen fungerer. Den gang jeg jobbet som lektor i skolen, forsøkte jeg å engasjere meg og skrev innlegg i mitt fagforeningsblad, samt hadde et inlegg i Aftenposten og vår lokalavis. Men etter hvert gav jeg opp. Orker ikke engasjere meg, og orker ikke gå på foreldremøter, fordi jeg mener stort sett mine egne greier, og har ingen allierte. Det beste jeg ville oppnå er å bli sett rart på om jeg sa min mening.

 

Så, du skjønner, jeg føler at jeg svikter på mange hold, svikter min datter på 12 fordi hun ikke fikk den skolegangen jeg hadde sett som ideell. De første fire årene ville hun gå på skolen sin, og har ellers ikke lidd noen overlast. Det kunne vært mye verre. Men siden ett sted i 5.- klasse har hun kjedet seg. Det stilles ingen krav til dem, det blir liksom litt "samme kan det være"-holdning. Hun gjør fine prøver, men det blir lingen rammer omkring det å strekke seg etter noe mer eller noe annet.

 

Håper virkelig det går bra med deg fremover

[61-modell]

Hei Northernlights

 

Jeg forstår jo hvor problematisk det kan føles for min samboer å være "henvist" til et land så forkjellig fra sitt hjemland. Men noen ganger blir det bare for mye av det gode. Det er klart at det er mye her hjemme som er kritikkverdig, men en får vel lære seg å dra fordel av det som kan dras fordel av. Og fortsatt er strømprisene lavere enn de fleste andre steder, f.eks.

Alle steder har sine problemer, men det er jo klart at nordmenn som ikke eier selvkritikk kan gå noen og enhver på nervene. Mener selv at jeg har masser av selvkritikk, men av og til føler jeg trang til å kunne si at det er da noe som er bra her "hjemme på berget". nå må jeg innrømme at jeg har mine tvil hvordan jeg skal komme meg gjennom vinteren 06/07. Blir mer og mer på den måten, blir for liten tid å komme seg mellom vintrene. Bare er blitt sånn. Har forsøkt terapi, terapi, og trening atter trening, og kos og stearinlys. Hjelper ikke ås mye.

 

Hyggelig å høre at det står bra til.

 

[___]

Det er vel ingen av oss som føler oss på topp hele tiden. Noen ganger er det godt å se at andre også sliter med sitt, så selv om jeg ikke altid har noe oppmuntrende eller fornuftig å svare på deprimerte innlegg er det godt å lese noen av den likevel. Det er viktig at vi ser flere typer innleg her.