På nytt igjen eller....

[Agne]

Tenkte i grunnen, eller håpet er vel det rette ordet å bruke, at jeg var blitt gravid igjen denne pp. Selv uten et eneste symtom.To dager over en syklus på 28, Vanligvis bare 25, helt desperat over at jeg var fri for tester, satt jeg der på do og der kom hun..... Har dere sett disse fasene som mennesker går inn i ved store omveltninger i livet sitt som feks dødsfall oa. Faser som beg med sjokkfasen, depresjonsfasen, resignasjonsfasen og akseptasjonsfasen (husker ikke den 5. fasen) Jeg gikk iallefall rett inn i resignasjonsfasen. Kjente meg ikke deprimert engang. Tenker bare som deg hoarito, at dette prosjektet ikke vil funke. Kjenner meg så oppgitt og lei hele den forb...a prøvingen.

 

Har denne pp hatt en følelse av at jeg ikke har hatt el. Hadde ingen symptomer på det heller, noe som jeg jo vanligvis bruker å ha. Det som var det verste med hele denn pp var at jeg gikk så mye over tiden, dette til meg å være. Har bare gått over ved graviditet jeg.

 

Er nå inne i dag 2 av ny pp. Vet ikke engang når jeg skal prøve. Har minimalt lyst til prøving også. Kjennes som en øvelse jeg gjør som jeg ikke mestrer. Hvordan skal dette ende når jeg nå har mistet fullstendig kontrollen over min egen kropp og slett ikke lenger vet når og om jeg får el??

 

Så til de positive nyhetene som vi kanskje får når alt er som mørkest.

Snakket med en bekjent av meg og hun fortalte om sin bror på 60 som nylig fikk sitt 4. barn med sin fru på 46. Det er vel slikt vi trenger å høre når vi blir på det tristeste!!!!

[Gjest]

Hei Agne =)

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Når en får TR blir en ganske resignert. Får bare lyst til å drite i hele opplegget.

Men trøsten er jo at motivasjonen kommer krypende tilbake når TR forsvinner. Dermed ruller vi snart i halmen igjen, og går som noen tikkende bomber til den forbaskede TR igjen dukker opp.

Men en dag svikter hun oss nok.... vi må bare være tolmodige og se...

 

Jeg er på dag 4 i dag, og har tenkt å slå til allerede på dag 8 denne gangen, og så holde på annenhver dag i to uker..!!!

Har informert mannen min om opplegget mitt, og han sier bare: "greit", med ett smil om munnen..

 

Jeg har også mistanke om at jeg ikke hadde el forrige pp. Hadde i alle fall ingen symptomer. Men så har jeg funnet ut at jeg har symptomer bare annenhver gang. Og lurer på om det har med denne cysten å gjøre, som jeg har på ene eggstokken...?

Skal i alle fall etter disse erfaringene ha symptomer denne pp, så da får jeg bare vente og se...

[Gjest]

Kjære Agne!

Det er ikke lett å holde motivasjonen oppe i mnd etter mnd.

Jeg har også blitt lurt av tante de siste gangene, hun har kommet 4-5 dager for sent. Det er bare såååå frustrerende. Selv om jeg heller ikke hadde noen følelse av at jeg var gravid nå sist, så blir man som du sier resignert!

Hvis du er usikker på når du har el, så må du vel bare ha sex sånn jevnt og trutt fra dag 8 for eksempel. Det kan føles som et enormt ork å ha sex synes jeg. Det er helt flott når man kommer igang, men før det er det er omtrent som å prøve å tenne en våt mus! Hi, hi!

Jeg har ikke så mye fornuftig å bidra med, er jo ikke akkurat i noe solskinnshumør for tiden.

Men noen må jo lykkes her inne, å da kan det jo like gjerne være deg!!!! Tror vi må satse på at sol, lys og våryrheten hjelper på forplantningen!

 

Og uansett så er det en stor trøst at vi har hverandre!

 

 

 

[skifer]

Kjære Agne.

 

Skjønner så inderlig godt hva du prater om,her sitter jeg tre dager fra ikm ,overbevist om spire i magen,og gruer meg til å teste.

Tenker at om det ikke går bra nå heller så orker jeg ikke mer.

Prøvinga nå på nyåret har vært tøff,to ganger glede to ganger sorg,det er liten trøst i å vite at man kan bli gravid fremdeles når man da alikevel ikke klarer å holde på spiren,liten trøst i at det kanskje har vært noe galt med de,det vet man jo ikke når man sitter der med positiv test og griner av glede.Får jeg positiv test igjen nå kommer jeg garantert til å holde bena godt plantet på jorda,det er en tøff påkjenning å møte nederlag på nederlag,være seg at tanta kommer eller at en mister,ikke minst blir humøret og sterkt preget av dette,merker at jeg blir mindre og mindre mitt gamle sprudlende selv for hver mnd som går.Noe som igjen merkes av familien,selv om jeg ikke flyr rundt og kjefter så merker jo de min manglende entusiasme .Tanker om prøvepause eller bare å gi opp har slått meg,men samtidig er lengselen stor,det er liksom en som mangler,og yngre blir en ikke heller.

Vil sende deg en god varm klem,også håper jeg du ikke gir deg nå kanskje dette er mnd hvor du har EL og virkelig legger gullegget:)

 

Klemmer i massevis fra