Beholde barnet?

[Gjest]

- Jeg vet at det ikke er noen andre enn meg selv som har svaret på det spørsmålet. Men det er en vanskelig avgjørelse og jeg klarer ikke se hva som er best, hva som egner seg best i mitt tilfelle. Jeg er i et fast forhold, og har vært det i over et år. Jeg elsker faren til barnet, og vi har det veldig bra sammen. Han er ikke klar til å bli far, og jeg er igrunn ikke klar til å bli mor heller. Vi har hatt mange sene kvelder hvor vi har diskutert hvorvidt vi vil beholde barnet eller ikke. På et vis er jeg enig med han, det er kanskje best å ikke beholde barnet, men inni meg klarer jeg ikke helt bestemme meg for hva jeg egentlig vil. Hvis jeg velger å beholde barnet har han sagt at han vil støtte meg, og at dette er noe vi er sammen om. Det er en egoistisk tanke fra min side, at jeg vil ta vekk barnet mitt. Men jeg føler meg ikke klar til å bli mor på noen måter. Jeg trives med et fleksibelt liv, og jeg har så store planer for hva jeg skal gjøre senere i livet. Jeg klarer ikke å se hvordan et barn skal passe inn i livet mitt, livet vårt.

 

Er selv datter av en ung mor, og synes ikke min egen oppvekst har vært så god. Jeg tenker selv at jeg vil bli en like håpløs mor som det min egen mor har vært. Det er så mye som taler for at jeg ikke bør beholde barnet. Jeg er ikke klar, jeg er for ung og det passer ikke inn i livet mitt. Alt er egoistiske tanker, men det er akkurat det jeg føler. Selv om jeg har alle disse tankene tenker jeg også veldig mye på hva som kommer til å skje hvis jeg velger å beholde. Kommer jeg til å bli en god mor, kommer jeg til å være stolt over barnet mitt? Kommer jeg allikevel til å få en god utdannelse?

 

Jeg har ingen erfaring med det å ta abort, og siden dette er et veldig tungt valg å skulle ta ville jeg satt utrolig stor pris på å høre andres historier om dette å ta provosert abort.

 

Jeg vil helst ikke ha negative tilbakemeldinger, hvor folk forhåndsdømmer meg.

[Anonym bruker]

Som du selv sier, det er du som må ta valget til slutt, og jeg vet at dette er et utrolig tungt og vanskelig valg. Men tenk å se for seg det barnet du kunne hatt, og aldri har sjansen til å få tilbake... Barnet deres kommer dere til å elske så høyt at du ikke kan angre på at du valgte å beholde det...

 

Om du har hatt en vanskelig oppvekst i forhold til din egen mor så er du klar over alt det du ikke skal gjøre mot ditt eget barn, i mye større grad enn dem som ikke har den erfaringen du har, og dermed ikke er bevisste på feilene det er lett å gjøre som ung mor...

 

Ønsker deg og kjæresten lykke til uansett hvilket valg du tar, du er heldig som vet at han vil være der sammen med deg uansett utfall...

[Birna og Thorny Sara]

Ja noen ganger så skulle man øsnke at noen andre kunne ta valget for man. Dette er slett ikke enkelt valg... Eg valgte å bli ung mor (var 18 år) eg og barnefaren var i lag og er fortsatt i lag nå 15 år seinare og venter nå nr.5... Men men før det så hadde eg vært "uheldig" for å si det sånn, eg ble gravid først når eg var 15 år... eg hadde det veldig vanskelig, mor sa at eg måtte ta abort, faren til det barnet forsvandt og eg satt ålene, gravid og ulykkelig. Var til legen og det ble bestilt time til abort, men sjølv om eg var i en elendig situasjon så var fortsatt den tanken bak i hodet mit at eg ikke kunne ta abort. Var egentlig komt på den tanken at eg ikke skulle ta abort kvelden før ingrepet, og da begynte eg å blø... eg hadde en SA den kvelden. Eg følte som alt var min feil og eg hadde det veldig vanskelig i etterkant. Men i dag så er eg egentlig ikke så skuffa over at det hele endte i en SA,,, fordi sannsynligheten for at eg hadde truffet min elskede mann vist eg hadde fått dette barnet er ganske liten... og uten han kan eg ikke forestille livet mit.

Nå tilbake til din problemstilling. Du føler at du ikke er klar, du har en mann, men han også føler seg ikke klar. Når er man klar for barn???

Dere kan jo sette dere ned og skrive en liste over argumenter over hvifor dere føler dere ikke klare for barn.... og så en annen liste over argumenter som viser at dere er klare for barn. Kanskje litt vanskelig å sette på pappir noe angåande et barn. Men det er mye å ta hensyn til, både økonomi, fysisk tilstand, psykisk tilstand osv....

Det at du er redd for å ende oppi samme situasjonen som din mor, vel er vi ikke alle det som har hatt en dårlig oppvekst. Eg var så redd at eg hadde lyst til å gøymme meg vekk og håpe på det beste. Eg er vokst opp hos en alenemor som hadde ingen utdannelse og har jobbet hele sit liv i drittjobber som er dårlig betalt. Men eg tenkte, ho klarte det tross alt var imot ho. HO var ikke ilag med pabban min, hadde ingenting når ho ble gravid av meg,men allikevel klarte ho seg, det var ikke altid enkelt og eg hadde en tøff oppvekst. Men når eg ble siden gravid 18 år, så bestemte eg meg at noe sånt tull skulle det ikke bli, eg skulle gi barna mine en god oppvekst og en far. Hittil har det gått etter planen men det har heller ikke vært enkelt. Eg tok hjelpepleier utdannelse etter at eg hadde fått ho første og drømmen om sykepleierutdanning er her fortsatt.

Men til slutt er valget dit, eg skal på ingen måte si hva som er galt eller rett i det valget. Men vist du er i tvil så må du ha lengre tid til å tenke deg om. Du er ivertfal heldig som har en mann som støtter deg uansett valget som du tar....

 

Masse lykke til vidare.

[iseline]

Hei Coem

KJenner meg igjen i en del av det du skriver. Alle ubesvarte spm, redselen for hvordan det vil gå osv. Jeg hadde og har fortsatt kjæresten min ved min side. Der kan man si vi er av de heldige, det er dessverre ikke alltid kjærestene reagerer slik som våre, men tilbake til saken.

 

For det første: DU ER IKKE EGOISTISK. Det at du faktisk tenker igjennom hva slags liv du kan gi det syns jeg overhode ikke er egostisk. For de fleste ordner ting seg på en eller annen måte uansett, men det er ikke sikkert det blir slik man har tenkt. Dere må vurdere om dere ønsker å "ofre" det. Misforstå meg rett det er ikke sikkert det blir et stort tap. Det kommer an på hva dere føler, for det er det som kommer til og telle til slutt. Syns Birna har noen gode poeng (derfor repetere jeg ikke dem)

 

Da jeg var i denne situasjonen som dere er i nå, gikk det mange tanker igjennom hodet mitt. Etter mange samtaler med min kjære, samtidig som jeg forestilte meg oss med en baby i huset fant jeg ut at det var ikke vår tid enda. Jeg ønsket ikke og gi slipp på det livet vi hadde begynt og leve. Samtidig som jeg visste at livet ville bli for usikkert og ønsket det for spira inni meg. Når man står i et sånn valg er det ikke sikkert at man er 100% sikker på sitt valg, men det som var viktig for meg var at jeg kunne LEVE MED VALGET.

 

Under prosessen til å ta valget snakket jeg med en sosinom på bærum sykehus. Hun snakket med meg i flere timer (så lenge jeg ønsket). Det hjalp meg masse.

 

Når det gjelder abort tok jeg medisinsk. Det gikk helt greit fordi jeg var så forbredt og sto 100% for avgjørelsen. Min kjære var med meg hele veien det hjalp. Det som var vanskelig var at det tok så lang tid før jeg aborterte

 

Uansett hva slags avgjørelse du/dere tar er jeg sikker på at det vil ordner seg. Du er ikke alene.

 

Masse lykke til videre

[storken]

Et vanskelig valg som ingen kan gjøre for deg. Hadde det slik da jeg var gravid første gang. kjæresten min ville beholde barnet så kanskje det var lettere å bestemme seg da. selv var jeg veldig usikker og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Kjæresten min og jeg hadde ikke kjent hverandre så lenge. Jeg følte meg ikke klar i det hele tatt, det var så mye annet jeg ville gjøre. Jeg var redd, men klarte å gjøre det rette valget for oss, beholde barnet. Nå er han snart seks år, jeg har fått tatt en utdannelse og gjort mye av det jeg ville. Har jo tatt mine hensyn til familien, klart at når man får barn så ofrer man en del av livet, men man får så utrolig mye tilbake igjen. Noen ganger må det bare skje uten at man er klar, skal man vente til man blir det kan det hende at dagen aldri kommer. Det er alltid noe vi skulle ha gjort først.

Jeg håper at du og kjæresten din klarer å ta et valg som dere begge er enige i og er det riktige valget for dere.

[MonicaSusann]

Det er ikke noe problem å gjøre det du vil i livet selv om man har barn. Jeg har tatt 4 års høyere utdannelse og skal starte på det 5. Dette har jeg gjort som alenemor. Videre gjør jeg alt jeg liker å gjøre og som jeg gjorde tidligere. Jeg har nettopp kommet hjem fra en 8-dagers tur til Østerike hvor vi to; fireåringen min og jeg rant på ski i alpene. Vi storkoser oss. Og han er verdens kuleste gutt.

 

Det er bare å bestemme seg så kan du gjøre alt du vil. Eneste forskjellen i livet mitt er at jeg må planlegge mer og planlegge litt bedre tid ved f.eks avganger og i leggetid. Jeg har ikke familie rundt meg og har brukt en venn til barnevakt. Jeg er sikker på at om dere beholder så oppdager dere en helt ny glede i livet som er større enn alt annet. Ens eget barn er allltid verdens beste. Og legen min sa til meg for fem år siden at det viktigste et barn trenger er kjærlighet, tak overhodet og mat og klær. Det er ikke sa vanskelig. Glad i barnet ditt blir du helt sikker og en god mor blir du nok også. Hvis ikke hadde du nok ikke tenkt så mye på denn saken.

 

Masse lykke til med avgjørelsen.

[tantepose]

Kjære deg:)

 

Skjønner godt at du føler dette som vanskelig og som du sier i bunn og grunn er du selv som må ta valget.. men syntes du gjør lurt i høre på andres historier, det vil gjøre deg klokere i valget det er jeg sikker på!

 

Du stiller en del spørsmål rundt det å være klar for å bli mamma/foreldre, om du vl bli en god mor og om du blir glad i barnet ditt! Har lyst til å fortelle deg at jeg sitter her og er ganske gravid.. og vi strevde i tre år for å bli det! Jeg sier ikke dette for å skremme deg, men fordi når jeg endelig tok den positive testen så dukket alle spørsmålene likevel opp.. er jeg klar for dette??? Kan jeg bli en god mor?? jeg var faktisk inne på tanken å ta et bort, fordi tanken skremte meg så innmari. Jeg tror at uansett når i livet man blir gravid, planlagt eller ikke så dukker spørsmålene opp likevel.. jeg ble iallefall klar igjennom svangerskapet, det tok litt tid men likevel tror jeg kroppen setter igang en prosess som gjør oss klare for mammarollen:)

 

Vet ikke om du skjønte hvor jeg vil hen, litt vanskelig å forklare.. jeg dømmer deg iallefall ikke uansett hvilket valg du måtte ta! Ønsker deg masse lykke til, uansett! Fortell oss hvordan det går med deg:)

 

Klem

[Gjest]

Vil først bare takke alle for fine svar- som får meg til å tenke grundigere igjennom hvilket valg som er best for alle parter. Utdannelse kan jeg ta senere, men jeg har kommet inn på en skole jeg ikke kommer inn på igjen om jeg velger å fullføre svangerskapet. Det er egoistisk å tenke slik, og det vet jeg... Men for tiden kranser mange slike tanker inne i hodet mitt. Takk for svar og historier...

[iseline]

Dette er en vanskelig avgjørelse og det er ikke sikkert du vil bli 100% sikker enten på det ene eller andre valget.

 

Men ikke plag deg med å tenke at du er egostisk. Etter innleggene dine syns ikke jeg det. Bruk heller all den energien på finne ut hva som er "riktig" for deg, om det blir at du tar abort eller ikke

 

Da jeg tok valget. Vil nok mange si at jeg tok valget om abort pga en jobb (veldig usikker framtid etterpå), men det stemmer ikke. Da jeg endelig var klar til å ta avgjørelsen var det bla fordi jeg var ikke klar.. Det var "riktig" for meg. Men for all del jeg beundrer de som velger å beholde barnet tross usikkerhet, men det blir også gjort fordi det er "riktig" for dem.

 

Lykke til videre, og jeg trur du tilslutt vil komme frem til et valg du kan leve med