Søskensjalusi

[Anonym bruker]

Datteren min på 4 1/2 har alltid vært grei og hørt på oss. Hun har nesten ikke vært trassig eller bråket mye hverken hjemme eller i b.hagen. Men i januar var det vel at hun begynte å forandre seg. Pappa'n var bortreist i 5 uker og jeg var kjempe sliten(hadde termin i mars). Hun tøyde grenser, f.eks nektet hun å legge seg.

Det ble litt bedre da pappa'n kom hjem i feb, da fikk hun mye oppmerksomhet av han. Jeg var nok veldig opptatt av babyen i magen og ordne alt til den kom.

 

Vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men nå er det helt forferdelig hjemme. Værst var det første uka etter babyen var født. Vi kom hjem lørdag ettermiddag, og resten av den helga var et sant h.....!

Fikk også beskjed i b.hagen at hun hadde blitt snakket til og tatt ut i garderoben under et måltid pga hun forstyrret! Jeg begynte nesten å grine, jeg kjenner ikke igjen datteren min! Hun slår meg, kaller meg de styggeste ting og kaster ting på meg og rundt i rommet. Hun er litt bedre med pappa'n sin, men ikke så mye.

Men bare vi går utenfor døra så oppfører hun seg og jeg 'kjenner henne igjen'! Passer på å gi henne mye tid når babyen sover, men det er ikke særlig gøy når hun oppfører seg som hun gjør. Jeg tar henne også med ut alene, f.eks i butikken.

Noen som har opplevd det samme? Jeg går rundet med konstant dårlig samvittighet fordi jeg bare kjefter og maser hele tida =(

[jack rabbit slim]

ja jeg kjenner mye igjen her bare at mi jente har vært trassig fra hun var to å så har de bare blitt verre. er snill som bare de i b.hg og hos besteforeldre men sammen me meg og pappaen er hun umuli. blir hele tia komandert til alt muli og hvis jeg ikke gjør de er de i skrikinga me en gang. er åsså blitt vanskeli å legge.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Akkurat som vi har det!!! Har ei på 4 og ei på 6 mnd. Er skikkelig ukoselig her og. Var ikke sånn jeg trodde det skulle bli å få to barn. Ikke vært så mye kos, men masse kjefting og grining. Skjer daglig.... Jeg er ganske rådløs jeg og...Men syns jo litt synd på henne og, er vel tegn på sjalusi?

Men på en måte syns jeg hun må venne seg til at andre får oppmerksomhet og, at det ikke bare er kun som kan kreve og kreve. Men det er kjempevanskelig det her...

[bravoli]

Sånn er det her og. Går i perioder. Hun er grei og snill i bh og med andre, men hjemme, da spessielt med meg, er hun ganske så slitsom. Nå er minstemann 1 og hun snart 5, det går bra nå men med jevne mellomrom så kommer det tilbake. Er fryktelig slitsomt, har mye dårlig samvittighet, og hun har det jo vondt.

 

Leste et sted for lenge siden at den beste alderen til å få søsken i var før 1 år og etter 4. Men jeg vet ikke helt jeg, vi og flere som jeg kjenner som har 4 år mellom sine, har slitt masse med søskensjalusi. Mellom mine to eldste var det 2,5, og har ikke hatt sånne problemer med de. (Jada har mye å si med personligheten også.)

Så dersom vi skal ha flere, skal vi enten ha de tett, eller så skal det minst gå 5-6 år.

 

Har ikke så mange gode råd. Ta tiden til hjelp, vær tolmodig, ikke bli sint, putt babyen i vogna og vær mye ute, tøyse og tulle mye, bruk humor. Så ville jeg kanskje snakket med bh, så det vet hvordan det står til hjemme hos dere nå. Da er det lettere for de å ha forståelse for datteren din.

 

En ting du kan prøve er å sette ord på følelsene hennes for henne. Det er ikke lett for henne å si at hun synest babyen er teit og tar mammaen hennes fra henne. Hun vet jo at det er galt. Flett det inn i hverdags situasjoner. Du har gitt babyen pupp og han skal uansett sove, så si at du er lei denne babyen som bare skal ha pupp og gjøre kjedelige ting så nå kan han legge seg og vi gjøre store jente ting. Da setter du ord på det hun føler og det gjør det litt letter for henne å akseptere følelsene sine og at det er ok å føle sånn.

 

[Anonym bruker]

Veldig godt å lese innlegget ditt for her har vi det mer eller mindre likt...Min datter var 3 år da hun ble storesøster. Jeg visste det ville bli tøft. Nå er det 9 mnd siden og selv om ting har bedret seg en smule, er sjalusien høyst levende. Det er ikke bare meg hun er stygg med. Det går veldig ut over lillesøster også. Jeg kan ikke stole på henne i det hele tatt. Hun kan være god og snill det ene øyeblikket for så å knipe, skubbe, bite osv. sin søster i det neste. Veldig slitsomt ! Jeg føler vi har gjort alt vi kunne for å vie henne mest oppmerksomhet og for å forsikre henne om at hun ikke mister oss, og at vi er like glad i henne som før. Vi prøver også å fortelle henne hvor stolte vi er over å ha en så stor flink jente. Vi passer på at hun får alenetid med både mamma og pappa. I tillegg har vi innvolvert besteforeldrene som gjør hva de kan for å spille på lag. Det går definitivt bedre. Jeg har likevel en veldig sterk følelse av at det er slik hun er og alltid vil være. Jeg tror hun alltid vil føle og huske at lillesøster kom og tok noe i fra henne. Håpet er at hun etter hvert vil se mer positivt på lillesøster når de kan leke sammen... Min "løsning" er å kjefte minst mulig (selv om det ikke alltid er så lett...) for da trakker jeg på følelsene hennes og forsterker det hele. Jeg tar henne ofte på fanget og klemmer henne når jeg kan. Og jeg snakker ofte med henne både om hverdagslige ting og om følelser. Jeg gir masse ros når hun en gang i blant uttykker seg verbalt i stedenfor å "bølle". Det hjelper del.......