åååååå, såå frustrerende!!!!

[VirreVirre]

At det skal være så innmari frustrerende å prøve å bli gravid!!

Jeg blir helt sprø av dette livet jeg lever. Det siste halvannet året har bare forsvunnet, jeg har bare levd for å bli gravid fra mnd til mnd. Klarer jo ikke å leve som normalt. Har så lyst til å bare gi opp, men jeg klarer jo ikke det en gang..

Noen som har forslag til hva jeg kan begynne å tenke på/gjøre for å ikke klikke fullstendig? Jeg er seriøst redd for at jeg må legges inn om dette fortsetter

 

 

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Hei- kanskje vi skulle sjekket om det finnes en egen avdeling noe sted for sånne som oss? Som beriker livet sitt mest med EL-tester, temperaturmålinger, graviditetstester flere dager før tiden, oppsatt program for når man skal ha sex, dårlig samvittighet for om man har tydet testene feil og dermed ikke hatt sex til riktig tid for bare å nevne noe?

 

For min egen del så er det eneste som hjelper å trene- da får jeg noe helt annet å tenke på, også blir kroppen så glad av det. Trening er super avkobling!

 

Uansett- god bedring og lykke til videre!

[Gjest]

Ta det med ro hehe.. jeg tenkte også sånn som deg etter et år........ nå er jeg oppe i det 5 året (ikke for å skremme deg, er mye galt med kroppen min,,) Trodde jeg skulle dø hver mnd av sorg... Man blir vant til det.. og lærer seg nye metoder hver pp for å holde humøret oppe!

Håper at spiren sitter snart..

Har du forresten vært til utredning?? det kan være veien å gå for å finne ut hva som er galt eller ikke galt.. Lykke til da!

[VirreVirre]

kanskjesnart: jeg tror jeg ler meg skakk! ja, det hadde faktisk vært litt hyggelig. de kunne samlet oss alle i et hus, så har vi hvert vårt rom, også kan vi spise sammen i en felles spisesal. utveksle følelser og erfaringer. det hadde vært noe det!

 

bula: vi er snart i gang med utredning. har første gyntime rett etter påske, så jeg har jo litt å "se fram" til.. problemet er bare at jeg ikke føler at det kommer til å bli så oppløftende. menmen, jeg skal jo egentlig ikke klage. føler det nesten blir litt urettferdig ovenfor dere som har prøvd så lenge. men man blir jo litt navlebeskuende i slike situasjoner..

[Gjest Bjørnen Collargol]

Jeg er på mitt 7 år med prøving og har ikke gitt opp enda :-)

Det er som det blir sagt ovenfor her at man lærer seg etterhvert å bare ta det som det kommer. Noen måneder er veldig mye verre enn andre, men man har ikke så mange valg desverre.

 

Selv har jeg begynt å trene og planlegger comback i håndball til høsten. Nå gidder jeg ikke å utsette noe mere, men leve som om det ikke kommer noe barn helt til det motsatte blir bevist. Ikke enkelt har brukt noen år på å komme så langt, men....

 

Ønsker dere lykke til med utredning og forhåpentligvis snart en spire :-)