Jeg er lei meg..

[Anonym bruker]

Hei..

Jeg går rett på sak.. for snart fire uker siden gikk jeg gjennom en medisinsk abort. Og selv om valget var riktig, og jeg står for det, og jeg er glad vi har det valget her i Norge, så sliter jeg sånn etterpå. Og jeg lurer på om det er fler som har det sånn.

 

Jeg gråter og gråter. Uten grunn. Jeg er supersentimental. Og i tillegg så var den medisinske aborten ikke vellykket, på den måten at jeg var på sykehuset i ni timer, måtte ta to extra av de pillene man får når man kommer om morgenen, og sprøyter og smertestiller til jeg ikke kunne ta fler. Ikke engang de jeg fikk med meg hjem kunne jeg ta, for jeg hadde fått mer enn nok på sykehuset. Og, JA, det var vondt, og jeg syntes jeg fortjente å ha det vondt, men heldigvis "glemmer" kroppen smerte fort. Og, ja, skulle jeg havne i en situasjon liknende - så ville jeg valgt samme metode (er jeg med på leken så får jeg tåle steken? - jeg vet dette utsagnet får abortmotstandere til å hugge løs, men jeg regner med at de fleste skjønner hva jeg mener...)

 

Men hvorfor er dette så vondt i ettertid? Jeg kan ikke unngå å tenke at -kanskje noe inni meg sier at dette var feil? Skal det være sånn lenge? Jeg vil gjerne høre fra andre i samme situasjon. Leste et sted at sorgreaksjonen etter prov abort kan ligne det å miste et barn ufrivillig. Men ingen jeg kjenner sier hvertfall at de har følt det sånn. Kanskje man ikke tør si sånn åpenlyst, fordi det er jo et tabu tema..... Jeg vet at jeg tør ikke stå frem med mitt nick på dette. Jeg er ikke abortmotstander, og hvorfor jeg tok abort er en annen historie, og som jeg skriver først her, jeg må stå for at mitt valg var riktig...

 

Men hvorfor er det så vondt inni meg..? Var det ikke riktig allikevel? Eller er det en psykisk reaksjon på de fysiske smertene? (jeg vil ikke skremme noen med det jeg skrev ovenfor - jeg tror at i de fleste tilfeller så går det mye greiere for seg)

 

 

Jeg håper å høre fra noen.. (

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Jeg opplevde også mye "kluss" under aborten og sorg i ettertid.

 

Pillene man fikk når man kom virket ikke i det hele tatt på meg. Det gjorde heller ikke sprøyten før inngrepet - de klarte ikke å treffe blodåren. På tredje forsøk fikk de det imidlertid til, men før den virket var jeg blitt så oppskakket og redd at jeg bare lå å gråt. Jeg tror de begynte å lure på om de i det hele tatt skulle gjennomføre inngrepet..

 

Etter inngrepet måtte jeg ta nye blodprøver fordi det hadde blitt kluss med dem - så jeg har ingen god erfaring fra dette jeg heller.

 

Men jeg vet at jeg gjorde riktig den gang. Imidlertid hadde jeg vanskligheter med å godta det i ett par år etterpå. Jeg gråt og gråt, hadde hyperventileringer og var i et håpløst humør.

 

Livet gikk heldigvis videre og i dag har jeg det mye bedre. Skal faktisk i gang med å lage barn nå - og denne gangen er det riktig. Men jeg tror aldri jeg vil komme til å glemme den hendelsen, og jeg tror at jeg har hatt et større savn etter barn enn det mange av mine jevnaldrene har hatt - nettopp pga. aborten. Men sårene er blitt mindre med tiden.

 

Jeg håper at du også snart vil få det bedre, lykke til fremover:)

 

[Birna og Thorny Sara]

Uansett om du valgte aborten eller om du hadde en ufrivillig abort så er det en sorgreaksjon man må igjennom. Du var svært hormonell før ingrepet og disse hormonene forsvinner ikke berre i løpet av 2-3 dager,, det kan ta litt tid. I tillegg så har du hatt en skrekkopplevelse i form for at aborten ikke gik som planlagt, det forsterker dei reaksjonene du har nå. Den sorgreaksjonen du opplever er altså tosidig, sjølv om du hadde bestemt deg for en abort, så er du heilt klar over hva du gjorde og det er vondt uansett hva andre sier, man tenker over det i etterkant. Den andre sorgreaksjonen du får er pga at du ikke fik den aborten som du hadde planlagt i hodet dit. Alt ble mykje meir komplisert og vanskelig.

Eg er på ingen måte en abortmotstander, og skjønner at dette må ha vært et vanskelig valg for deg (sjølv om du føler at det var det riktige, og det var sikkert det riktige valget i din situasjon) sorgen derimot må du komme over, kanskje trenger du noen å snakke med i etterkant om det hele, altså ikke berre aborten men også sjølve inngrepet som ble så brutalt forandret i forhold til det du hadde forventa.

Det har ingen sagt at det skal være enkelt å ta en avgjørelse om abort og heller ikke at det skal være enkelt i etterkant og dem som sier at dei ikke har hatt noen problemer vel ja da var dem heldige. Dei allerfleste får en reaksjon, enten psykisk eller fysisk... enten pga hormonene eller generell tilstand.

 

Håper berre at ting blir bedre etter hvart og at du klarer å komme deg vidare i livet. Tenk på at du tok det riktige valget og nå kan du gå vidare med livet slik som du hadde planlagt det. Det kjem en annen tid for barn seinare i livet....

Masse lykke til vidare og god påske.

[iseline]

Jeg kjenner meg godt igjen i hva du skriver. Når jeg tok abort for ca et år siden var dette en helt riktig avgjørelse. Følte meg faktisk litt letta med en gang. Likevel fordi om jeg mente og fremdeles mener det var riktig, begynte kroppen og forbrede seg til å få barn. Det er det jeg tenker en del på nå, kroppen har plutselig begynt å få det bråtravelt med å få barn, men for å si det sånn for min del skal jeg bruke fornuft neste gang.

 

Aborten (medisinsk) min forgikk gudskjelov uten fysiske smerter, men problemet for meg var kroppen ville ikke ha det ut. Jeg brukte mange timer.Det gikk utrolig hardt innpå meg. Fikk mange tanker da som feks: kanskje det er meninga at jeg skal få det?vil det være inne meg osv? Enda hvor mye jeg visste at det var dødt og skulle bare ut fikk jeg følelsen av at det kjempet. Tilogmed sykepleierene begynte å bli utålmodig, alle som skulle ta medisinsk abort den dagen hadde dratt hjem bortsett fra meg.

 

Etter at det var ute og dro jeg hjem, da satt sjokket virkelig inn. Jeg sov mye de nærmste ukene og gråt masse. Jeg har også følt at dette temaet er såpass tabu at de få som vet jeg tok abort trur jeg hadde en spontan abort.

 

Den jeg trur det er mest tabu for er meg, det at jeg lot meg selv havne opp i denne situasjonen. Har aldri vært abortmotstander, men har likevel i perioder vært flink til å dømme meg selv. Jeg syns det var vaskelig å tenke at det var så lett å bli gravid for meg. Noe jeg ikke ville ha og så er det så mange som sliter med å få.

 

Jeg vet ikke om dette hjalp noe og det ble kanskje litt rotete. Det jeg bare vil si er at det du beskriver er helt naturlig. Du sto ikke bare over det vanskelige valget, men også en grusom opplevelse. Sorgreaksjon du føler er vanlig. DU ER IKKE ALENE, fordi om ikke andre du kjenner har hatt det sånn så er vi alle forskjellig. Man er ikke unormal for det

 

Ta den tiden du trenger. Det blir bedre etterhvert. Det ble ihvertfall det for meg. Husk det er bare fire uker siden det skjedde.

 

Lykke til og god påske

[Anonym bruker]

Hei kjære deg

 

Har det på akkurat samme måte, og det er faktisk snart tre måneder siden.. Glømmer det aldri, og det var en periode etter ca en måned at eg var skikkelig deprimert og hadde det helt forferdelig.

Det verste er at som du sier er det veldig tabu, og når en må holde på det så føler en seg som en forferdelig person. Mange av mine beste venner veit ikkje om det, og når det er snakk om barn - abort eller det å bli gravid så må en prøve å la være å vise reaksjoner.

Snakka litt med helsesøster og ho sa det var normalt med sorg, for selv om vi tok valget selv så er det ingen som er 100 % sikker og det er et vanskelig valg. Men i ettertid har eg lurt på om eg det var feil, for har plutselig fått et sterkt behov for trygghet og det er noe inni meg som lengter etter den lille, noe som er så lite den eg er eller har vært. Komt inn i Brasil til høsten og har ikkje lenger lyst å reise, lyst å finne meg noen å være glad i.. helt merkelig.

 

Håper å høre fra deg, kanskje vi kunne fått formidlet e-mail adresse på et vis. Trenger å snakke med noen begge to virker det som.

 

Klem jente19