Gå til innhold

Flere med trøbbel i paradis??


Anbefalte innlegg

Jeg og kjæresten sliter litt her for tida! Vi ble gravide helt i starten av forholdet, noe verken jeg eller han syntes var noe krise. Vi har gledet oss fra første stund:) og er nå i uke ti. I begynnelsen var alt helt rosenrødt, men så begynte mine følelser å dabbe veldig av. Jeg er irritabel, og vil verken kose eller noe. Helst være alene og ikke snakke med han heller. Ellers er jeg som vanlig mot alle andre. Vet at han kommer til å bli en fantastisk pappa, og at han nok vil være en fantastisk kjærest også, jeg får det bare ikke til. Samtidig så er vi jo veldig lykkelige for lillingen begge to..

 

Så håper jo da at dette er hormoner som spiller meg ett puss, og at det ikke bare har "gått over" liksom... Har jo lyst til å være ett par når lillingen kommer til verden... Ikke det at jeg ikke skal klare meg alene, men det er ikke ideelt liksom... Andre med samme erfaring? Eller tips og råd? Jeg renger hjelp!!

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/4700212-flere-med-tr%C3%B8bbel-i-paradis/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjenner meg helt igjen d jeg var i mitt første svangerskap. Jeg hatet mannen min til tider. Ble kvalm av å se han spise sove, ja alt. Dette forsvant heldigvis etter en stund. Etter fødsel var helt borte. Får håpe det er hormoner hos deg også.

det er ikke noe dans på roser her heller nå, typen min skal på død og liv kjøpe seg scooter NÅ og skjønner ikke hva jeg mener i det hele tatt når jeg sier at dette ikke er noe bra tidspunkt. blir så irriteeeeeeeeert.

har jo planer om å kjøpe leilighet og så kommer jo den lille.. herregud, han er så ego, JEG vil ha scooter..æsj assa..går ikke å diskutere engang.

Jeg har det på akkurat samme måte. Jeg har forsonet meg med at det er en blanding av hormoner og svangerskapsdepresjon og har bestemt meg for å ikke ta noen alvorlige avgjørelser nå. Det er alfor mye som står på spill! Vil vente til hormonene gir seg litt og så se hvordan forholdet da kan gå. Jeg vil bare råde deg til å fortelle han om det, fortell han om hormonene og usikkerheten din. Et alternativ kan være å sende han aleine til jordmor for å prate litt der, da vil han kanskje kunne få noen forklaringer som kan hjelpe han. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt det opp med jordmor også.

 

Min såkalte kjære reiste til Danmark på tirsdag og kommer ikke tilbake før onsdag i neste uke. Da han dro syns jeg det var deilig å få litt tid aleine igjen, men nå savner jeg han veldig. Følelsene er skikkelig ambivalente for tida og det går opp og ned minutt for minutt..

 

Lykke til!

 

Annonse

Så dumt at du også har det sånn... Det er kjempetungt. Man vil så veldig, og så får man det bare ikke til. Det er frustrerende. Høres egentlig ut som en god ide med hjelp fra jordmor. Hun kan kanskje gi noen gode råd og tips. For det er nok veldig frustrerende for mennen våre også, de merker jo at noe er galt!

 

Lykke til til deg også, hold meg gjerne oppdatert!

Hver gang jeg blir gravid, får jeg helt nok av mannen min i flere uker. Det byr meg i mot å ta på ham, og enda verre - bli tatt på. Alt han gjør irriterer meg voldsomt. Det du beskriver KAN være hormoner, så det er nok lurt å i hvert fall ikke ta noen forhastede beslutninger nå. Min erfaring fra da jeg gikk med datteren min, var at det (etter at antipatien hadde gitt seg) var fantastisk å ha en som sto ved min side under graviditeten. Jeg hadde en lett svangerskapsdepresjon, og hadde ikke klart meg så bra uten mannen min. Han var helt super, hele veien. Så selv om det føles feil nå, kan det hende det er lurt å prøve å holde ut disse månedene. Kanskje du får et helt nytt syn på ham etter hvert? Håper du finner ut av det, og at ting blir klarere etter hvert.... Lykke til!

tusen tusen takk for at du skrev dette innlegget!!! jeg har det på samme måte, jeg har bare fått nok. vi og ble gravide tidlig i forholdet, men begge har jo ønsket seg barn før eller senere, og vi er jo glad i hverandre... jeg bare klarer han ikke akkurat nå... tror jeg har sakt at jeg ikke vil mer fire ganger på to uker, også sier han at det er bare hormoner og vi hører sammen og greier, og så vet jeg egentlig det!!! jeg blir så lei meg når han blir lei seg, og jeg klarer ikke gjøre noe med det...

tusen takk igjen for at jeg fikk vite at det er fler!!!!

så vi er mange i samme situasjon altså?!Det var nesten litt bra å høre..:-) har det på samme måte som dere! jeg er kjempeglad i kjæresten min,men enkelte dager så syns jeg at han er helt håpløs,alt han sier og gjør er galt,vil ikke at han skal ta på meg eller noenting.kjenner forbannelsen velte opp i meg viss han kommer med en kommentar som ikke passer meg..

i går hadde vi en kjempefin dag sammen og alt gikk på skinner,så det var jo koselig da.fikk også forklart han at hormonene er noe jeg ikke klarer å styre og det er frustrerende at jeg ikke har kontroll over humøret nå som jeg er gravid.og han sa at det var egentlig greit,han hadde forsåvidt skjønt det.(f.eks ene dagen spurte han meg om han kunne få kjøpe seg motorsykkel og jeg ga han DEN skyllebøtta om at han kom til å dø og jeg kom til å ende opp som alenemor og at han kunne dra til h*lvete viss han ikke tenkte mer på oss enn at han kunne gjøre noe sånt...Stakkars fyr...hehe)

Det har vert dager jeg har tenkt å gjøre det slutt men jeg har heldigvis innsett at dømmekraften min er ikke på det beste akkurat nå..:-)Så når alt kommer til alt jenter,så får vi bare prøve å holde ut.For når det kommer til den dagen at vi ligger på fødestua,så tror jeg vi alle er ganske glade for at han er der,kommer med oppmuntrende ord,stryker oss på kinnet,og ikke minst;tar i mot en god dose med kjeft-igjen..;-)

 

Så godt å se at vi er flere, da må det jo være hormoner!! Er så redd for at det ikke skal gå over, men satser på at det gjør det etterhvert! Men foreløpig gir det mange bekymringer...

Lykke til til oss alle:)

Annonse

ojoj, dette kjente jeg meg litt igjen i gitt... jeg blir så lett irritert over han og det smitter over på humøret hans også...det er så dumt :(

 

Men vi elsker hverandre og gleder oss til ungen kommer og kan ikke tenke oss noen andre...men jeg er jo litt vel ustabil i hormonene kan man si så jeg kan bli sinna og sur for bare tull...småting som han sier gjør osv..som jeg aldri har brydd meg om før..

 

Rare greier og litt frustrerende det der... man vil jo ikke at det skal gå utover forholdet..men jeg har en veldig forståelsesfull kjæreste heldigvis som skjønner at det er hormonene mine som løper løpsk...

 

Jeg føler liksom at jeg har forandret meg til det negative (humøret) er mitt første svangerskap har vært mye dårlig osv... men det er ekkelt å ikke kunne kontrollere det på samme måte som før..

 

Er jeg først glad DA er jeg glad da..hehehe...

 

MEN vi krangler ikke heller...er som regel bare jeg som bjeffer litt også er det over.. for gubben takler det utrolig bra. Men jeg kjente meg litt igjen i det her ja.

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...