Hjelp meg å kontrollere impulsene mine!!! Jeg vil ikke være sånn!!

[Anonym bruker]

Har en jente på 3,5 år, og når hun ikke hører etter så kan jeg bli svært sint. Noen ganger tramper jeg over både mine egne og hennes grenser, og det vil jeg greie å kontrollere!! Jeg har aldri slått henne, og jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å unngå at det skjer, men jeg greier ikke med hånda på hjertet love at det aldri kommer til å gjøre det.

Jeg har noen ganger tatt henne hardt i arma, dratt henne med inn på badet med makt (hun har fått vondt og blitt redd for meg), jeg har brølet til henne, og være ganske voldsom i mine handlinger. I dag når hun sparng unna og nekta å pusse tenna, vi hadde dårlig tid...Var hun på vei til å lukke døra etter seg inn på et annet rom. Jeg tok kraftig tak i døra, og rev den opp (imens hun fortsatt hadde et godt tak i dørhåndtaket på den andre siden), noe som resulterte i at hun ble slengt på gulvet.

 

Hun blir selvsagt redd for meg når jeg mister besinnelsen slik, og jeg hater meg selv fordi jeg ikke har full kontroll!! Føler meg som verdens verste mamma!! Tilliten blir jo helt ødelagt av dette...Noe sånt som dette skjer ca 1 gang i uka, og det er altfor ofte synes jeg. Skal helst ikke skje i det hele tatt.

 

Jeg vil være en trygg, og forutsigbar mamma, men jeg får det ikke til :-(

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen. Gutten min er like stor som jenta di. Jeg vet ikke hvordan jeg høres ut, men vet at jeg hadde hatt meg selv til mor så ville jeg blitt redd.Gutten min virker aldri redd, så da er det kanskje ikke så ille? Lydnivået er høyt til tider, ikke lett å snakke rolig og behersket når en er sliten og irritert fordi han ikke vil eller tuller med alt mulig. Jeg har en kraftig stemme så jeg høres når jeg sier ifra. Prøver å snakke rolig til han først og si at jeg f.eks tar bort maten hvis han kaster maten på gulvet en gang til, men så gjentar det seg med at han finner på andre tulleting i stedet. Det er utallige slike episoder. Jeg vet at mye av dette handler om meg og min utålmodighet i kombinasjon med at jeg er sliten. Det vet jeg fordi jeg ikke alltid reagerer slik.

 

Har vokst opp med foreldre som har vært ustabile og uforutsigbare og som ikke har vært tydelige. Jeg er nok det motsatte. Jeg er redd for at jeg skal skade barnet mitt psykisk. Er usikker på om det er en reel redsel eller om det bare er min dårlige selvtillit som tenker slik.

 

Det er viktig å tenke etter hvorfor man gjør det man gjør, forestille seg at man selv er 3,5 år og se seg selv utenfra. Vet at det er viktig å snakke med ungen etterpå, spørre om hun ble redd og si at mamma har ikke lov til å .... Også viktig å si noe om hvorfor du ble så sint uten å legge skyldfølelse på henne (barn tar den slags til seg fort!!). Si at mamma blir sint når du ikke hører på, eller annet. Dårlig samvittighet hjelper ingen, men hvis man vender den til noe analyserende og konstruktivt så kan det føre til noe bra, til en endring. Hva gjorde at jeg ble så sint (må ikke sensurere eller ignorere eller bagatellisere eller legge skylda på ungen, men ta ansvar) akkurat da? Hvilke følelser ble skapt i meg? Vi vil komme langt med å lære oss selv å kjenne.

 

Hvis vi ikke kommer videre med denne selvgranskingen så får vi søke hjelp!

[Anonym bruker]

Kan bare skrive at du ikke er alene dessverre, og jeg har også mye dårlig samvittighet. Har aldri slått henne eller vært i nærheten av å gjøre det, men litt draing i armen har det blitt... Prøver å telle til ti, men det er ikke alltid det fungerer det heller. Ikke noe trøst dette kanskje men..

[Polyanna71]

Kan det hjelpe å ha tydelige og lettfattelige konsekvenser? For meg hjelper det veldig mot kjeft at jeg og barna vet at det er EN advarsel og så er det ut i trappa. Uten kjeft eller noe, jeg bare følger dem ut. Da rekker jeg ikke å ase meg opp og bli rasende etter hundreogfjerti masinger. Så kan vi snakkes når vi begge er rolige.

 

Det er forutsigbart for ungene, og for meg er det godt å vite hva jeg skal gjøre hvis ting skjærer seg - da blir jeg mindre maktesløs.

 

Det hjelper meg også å priotere kampene: Jeg gidder ikke å krangle om ting jeg ikke gidder å følge opp med konsekvenser.Enten sier jeg nei og mener det, eller jeg lar det skure allerede første gang, hvis du forstår. Så tar jeg heller "kampen" når jeg er motivert.

 

Hvis du ikke finner ut av dette så syns jeg du skal søke profesjonell hjelp, for akkurat nå skader du barnet ditt og gjør det utrygt.

 

 

[Anonym bruker]

Å herregud, det er som jeg skulle skrevet det selv. Jeg har verdens snilleste jente egentlig, men jeg er mye sint på henne og stort sett for bagateller (det skjønner jeg etterpå) men likevel skjer det gang på gang. Hvis hun stikker av fra bordet uten å tørke av fettete fingre f.eks, da ser jeg rødt, somling når vi skal ut, skal bare, skal bare, da brenner jeg av til slutt. Jeg må til mitt forsvar si at jeg gir henne flere sjanser først, men når jeg har gjentatt meg selv 7-8 ganger, da smeller det. Jeg har heller aldri slått, men knepet hardt i armen maaaaange ganger. Jeg er veldig flink til å snakke med henne etterpå og forklare, og vi koser og klemmer masse. Hun er litt lunete men stort sett en solstråle som danser og synger og traller. Skulle virkelig ønske jeg kunne slutte å henge meg opp i bagateller. Men jeg har altså kort lunte, det har jeg alltid hatt, men jeg begriper ikke hvorfor eller hvorfra. Har vokst opp i et stabilt og godt hjem, ingen av foreldrene mine er slik heller. Det er grusomt når jeg hører ekkoet av meg selv når hun "kjefter" på dukkene sine av og til. Du gråter jeg hver gang.

Jeg er livredd for at hun skal hate meg når hun blir stor, mitt høyeste ønske er at ungene mine skal ha et godt forhold til mammaen sin. Men jeg skulle ønske jeg kunne være litt mindre sint og vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å få det til. Er virkelig profesjonell hjelp eneste utveien?

[gogo]

Ærlige innlegg dette! Flott at dere er klar over deres temperament, det er det viktigste. Vil likevel råde dere til å lage konsekvenser for barna, når de gjør gale ting. Det gjør situasjonen forutsigbar for dere og dem. God ide med timeout. Anbefales. Da får begge parter mulighet til å roe ned.

Hvis dere sliter med sinne og aggresjon bør dere kanskje snakke med helsesøster eller lege. Vi vil alle være trygge stabile voksne som er gode rollemodeller. Vi blir ofte som våre foreldre på godt og vondt. Husk at eplet faller ikke langt fra stammen og vold avler vold! Lykke til

[♥Kristoffer&Harald♥]

Et barn i 3 års alderen vil alltid være i grense lang for å tippe over foreldrene og jeg har blitt tippet over mange ganger.

 

Men min mor kom opp med en liten ting jeg skal begynne med. Vi skal lage et system hvor jeg gir sønn min et merke per dag hvor han hører på meg og etter en uke så gjør vi noe for eks ut å grille eller noe som er morsomt og sosialt. Og etter en mnd så anskje vi drar å bader bowler ect. Nå er jeg selv student og sønn min er 3 år og 4 mnd og han tester så krampa tar meg innimellom. Men man må bite tenna sammen og telle til ti og puste ut! Det blir lettere med årene.

 

Har du noen som kan hjelpe deg med datra di? kanskje du trenger en dag fri.... det også kan hjelpe mye. Men husk at du ikke er alene og det er mange som sikkert reagerer men samtidig det er viktig å sette grenser.

Men du... det kan også hjelpe med å dele erfaringer med andre og høre hva de gjør... Det skader jo ikke å prøve!

[Anonym bruker]

Jeg er så glad for at du startet denne tråden! Det er godt å lese at en ikke er aleine med sine erfaringer.

[¸.•°´¯)blå&rosa(¯`°•.¸]

Her kjente jeg meg veldig godt igjen ja!

Jeg ringte familievernkontoret jeg. Fikk time og snakket med psykolog. Helt gratis. Har vært der to ganger nå. Ene gangen var gutten min med. Skal inn igjen en siste gang snart. Det hjelper veldig å prate om det med en som er helt uavhengig,så det anbefales!

[Anonym bruker]

Jeg tror det vil hjelpe stort å tenke på barnet som en som man respekterer. Ville du gjort det samme med din arbeidskollega? nabo? onkel? Ja, jeg vet at de sikkert ikke er like irriterende, men likevel, det er visse grenser man selv skaper for hvordan man tillater seg selv å oppføre seg. Og hvorfor skal barna ha en annen grense enn voksne? De som endatil er mye mer sårbare. Selv husker jeg ganske detaljert fra jeg var halvannet år og kan love at sånne episoder som det som beskrives her - de sitter hardt i minnet fortsatt den dag i dag og påvirker selv i voksen alder fortsatt mitt forhold til mine foreldre! Så tell til ti, vær rolig mot ungen og få henne aktiv med noe og gå deretter heller og hyl ned i puta på soverommet!

 

Enskjønt... det kunne vært uhyre fristende av og til å gi svigermor noen skikkelige trøkk, da

[lbml]

Jeg sier som de andre, det er som om jeg skulle skrevet det selv.

 

Jeg har kjeftet, snakket rolig, prøvd time-out, ja, jeg har prøvd alt. Ingenting har virket.

Dermed ville jeg prøve noe nytt.

Hver gang jenta er vrang setter vi oss ned på gulvet. Vanskelig å forklare men nesten som Yoga. Sitter der å strekker på hendene og puster ut Høres sikert rart ut, men det fungerer veldig bra. Vi ler og har det morro. Får ut frustrasjonen med å lede den bort. Så avslutter vi alt ved at jeg forklarer hva vi skal gjøre etterpå. Kle på oss, pusse tennene, rydde ol. Da reiser hun seg og gjør tingene uten å klage eller slå seg vrang :-)

 

Vi har tillogmed sittet hele familien på gulvet.

[Anonym bruker]

jaaaa... eg henger meg på eg å...

godt å høre vi er flere.. det som irriterer mest er brølingen min.... å da mener jeg brøøøling.. vi snakker masse om det at vi skal være snille begge to blabla er iallefall ærlig nok å sier unnskyld og at jeg ikke burde gjort det.. men hjelper så lite når det skjer gangpå gang.. Men tror det at når man er bevist på problemet (å synes det er et problem hvordan VI oppfører oss, å ikke bare irriteri på barna fordi at de klarer få oss så sinte) er ett steg i riktig retning..

[Anonym bruker]

Dette er det beste jeg har lest her inne!!!

Det er så godt å få bekreftelese på at det ikke bare er jeg...

Jeg har en gutt på snart 5 år, og vi er rett og slett som hund og katt noen dager.

Han ergrer meg, sier jeg nei så gjør han det ihvertfall to ganger til og verre..

Noen dager er helt ille, og fri dagen vår sammen blir aldri en koselig dag.Og det er så vondt å ha det slik:(

 

Han har et sinne som jeg skjønner hvor kommer i fra, og er så redd for at det er for sent å forandre..

 

Heldigvis er det andre som også ser hvordan han er, og skjønner at det ikke er bare meg som ser han slik..

Har ei på 1 1/2, og hun reagerer på samme måte som han når hun blir sinna, og hun hermer virkelig etter storebror.

 

Huff...lykke til jenter!!