Nå er jeg så drittlei kvalmen og brekkingen om morgenen at det

[Gjest]

er såvidt jeg gidder å stå opp:( Hver bidige morgen henger jeg over bøtta, brekker meg og brekker meg, og vet enda at dette med all sannsynlighet kommer til å vare til den dagen hvor lille knerten har tenkt seg ut.

 

Men motsetningen til det igjen, er at jeg har slett ikke har glemt hvor vondt det var å klemme ut nr 2 (hadde epidural 1. gang), så jeg vil helst ikke føde heller da:) Keisersnitt er heller ikke ett alternativ, så jeg blir vel gående sånn til ungen blir 8 år og selv sier fra at nå vil h-n ut. He he