vil bare hyle det ut!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[♡Linda♡]

Hva skal jeg gjøre, er jo ikke mer enn 5 uker på vei. men er helt sprekkferdig. Hvor lenge skal man vente???

 

Kan jo være greit å fortelle det å, hvis det skulle gå galt så skjønner jo de nære hvorfor man er lei seg????

 

hva tenker dere???

 

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

he-he......

jeg sa det til alle i familien,jeg eller vi da.....

hadde også lyst å hyle det ut til alle!!!!!

er nå i uke 8 og alle vennene vet det ikke enda.....

men jeg er litt sånn HVA skal man vente på??????

at den skal dette ut?eller at magen vokser seg stor og fin????mmmmmm.......hvorfor "venter"man med å fortelle det????

HYL UT TIL de du vil du :-)

GRATULERER!!!!!!!

[Jubalon]

Enig med fruen, hyl det ut!!

 

Det er jo en fantastisk utrolig lykkelig tilstand du er i, ikke sant?? Gleden blir større når man deler den! -og som du sier, skulle det gå galt kan det være greit at de rundt deg vet om det slik at de forstår hva du går gjennom.

 

Gratulerer og lykke til!!!

[♡Linda♡]

dette var veldig hyggelig å høre.... hehe.... da tror jeg at vi kommer til å si det snart:D juppi doooo

 

Dette er helt utrolig, går det ann å bli lykkeligere.....?

[Jubalon]

Å være gravid er helt fantastisk, og jeg tror nesten ikke det går an å bli lykkeligere! Bortsett fra når du blir gravid igjen. Jeg venter nr 3 og er like tullete som med de to første..!

 

Det er nesten som man sprekker!!

 

:-)

[Sunniva- og Majamamma]

Jeg fortalte familien det i uke 5, jobben + noen av venninnene mine det i uke 6, barnehagen til datteren min i uke 7, og resten av venner og bekjente har fått vite det når de har spurt. Har vært sykemeldt siden uke 5 pga blødninger, og klarer ikke lyge når folk spør hvorfor jeg ikke er på jobb eller kan løfte datteren min. Er håpløs til og med på hvite løgner, blir sprut rød og stammer :-) Mistet i MA i okt/nov, og hadde da også fortalt det til de fleste - selv om jeg tidlig følte at noe var feil. Da det gikk galt i uke 11/12 var jeg glad for at alle visste det, fikk masse støtte og sympati - og den tiden vi trengte til å komme over det. Fikk t.o.m. blomster og kondolanser, og det satte vi veldig pris på. Gjorde sorgen mer legitim, liksom. Gjør som du føler for, men tror det hjelper på å fortelle det til de nærmeste nå - da får du letta på trykket, he he. Hjelper på, det :-)