Noen her med småtroll det er sånn ca 2 år mellom?

[Zikk]

Junior blir storebror om 4 mnd og er da nøyaktig 23 mnd selv. Vi gleder oss jo selvfølgelig alle til ny baby, men samtidig bekymrer jeg meg jo litt på juniors vegner ( det er vel slik vi er vi mødre, bekymringer...bekymringer....).

Han er nemlig verdens største mamma-gutt, det er rett og slett ingen over ingen ved siden. Han er en selvstendig og grei gutt, trives godt i barnehagen og slikt, men hjemme er det altså mamma, mamma og atter mamma.

Er det noen her som har barn som ble storesøsken rundt 2 års alderen som kan fortelle meg litt om hvordan det gikk i forhold til å plutselig ikke være familiens eneste midtpunkt lengre?

[fornøyd ja]

Heisann

 

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skrive... jeg tenkte like dan. Eldstemann her var 20 mnd da han ble storebror og jeg tenkte hele veiene at det kom til å bli fint for han å få søsken. Men når fødsel nærmet seg og da mini var født, så jeg helt annerledes på det. PÅ sykehuset fikk jeg ikke sove pga dårlig samvittighet for eldstemann. Da han kom sammen med pappa til sykehuset for å møte mini første gangen, var han gira fordi det var en baby. Men det gikk over etter to minutter.

 

Jeg grudde meg masse til å komme hjem, hvordan skulle jeg takle dette? Tenkte at stakkars eldstemann som ikke fikk være minsten lenger enn 20 mnd.. og han reagerte litt. Når det gjaldt det med å være midtpunkt, Baby var mamma sin. Han ble fly forbannet når noen ville holde.

 

Jeg synes at de fleste som kom på besøk var veldig flinke. Vi snakket også med familie om at vi håpet de kom til å prioritere eldstemann forsatt. eks: når de kom på besøk, så gå bort til eldstemann først, så hilse på baby. Men bare kort. Og eldstemann ville vise fram baby, fordi han var stolt Det virket som om det var greit når han fikk ta initiativet til møte baby.

 

Kunne ha skrevet masse om dette, men du kan jo heller spørre hvis noe mer du lurer på.

 

Konklusjonen er at jeg hadde veldig vondt av dem begge, spes eldstemann, men også mini fordi han ikke fikk samme oppmerksomheten eldstemann fikk da han var baby. Det gikk begge veier. Eldstemann er og var veldig mamma gutt og det var ulike ting som ble vondt som f.eks legging. Da var det desverre mini som ble prioritert litt mer pga han hylte. Før han var født sang jeg til eldstemann og koste. Men siden pappaen var borte fra mini var 6 uker, var jeg alene med de, og da måtte det bli slik.

 

Men nå, nå er det helt supert. Og har vært det lenge. Virker som om barn kommer veldig fort inn i "det nye livet" og venner seg til det.

 

Lykke til