September: Samboern min er usikker på om han vil bli med på fødselen...

[Anonym bruker]

Hei, jeg og samboern min venter vårt første felles barn i september. Han har en datter fra før. Da hun ble født var han med på fødselen og synes det var en grusom opplevelse. Han har fortalt at han følte seg så hjelpeløs da eksen skulle føde, fordi han ikke fikk gjort noe.. Han sa han måtte gå ut på gangen et par ganger og gråt..Dette svangerskapet var ikke planlagt...Men det svangerskapet vi har sammen nå er planlagt..

 

Nå har jeg snakket litt med han om dette om at jeg vil så gjerne ha han med på fødselen..Har også sagt at det betyr så mye for meg å ha han ved min side. Men han er så usikker.. Jeg har ikke lyst til å føde alene...

[Anonym bruker]

Hei

Mannen min tok også skrekken under vår første fødsel som var noe dramatisk, andre gang ville han ikke være med og jeg sa at han kunne være med så lenge han orker. Så han var med oig gikk ut og tok pauser når han følte for det. Han var ikke inne når de undersøkte meg og ikke mens pressriene sto på og dette gikk helt greit for meg.

Hvorfor presse dem til å være med? Det kan ødelegge mer for forholdet deres enn duvil sette pris på selv. Kanskje han vil være med litt om du er åpen for at han må gå ut innimellom? La han styre det selv. Du blir nok også opptatt av deg selv når det står på som verst så det kan hende du ikke legger merke til om hjan tar seg pauser.

Men han skal jo også vite at ingen fødsel er lik... så dette kan være en helt annen opplevelse enn forrige gang

Lykke til!!!!

 

[Gjest]

Nå har jeg ingen personlig opplevelse av dette, men leste en artikkel i "GRAVID". Der sto det at dersom mannen ikke var psykisk forberedt på hva som skulle skjer, kunne det fort bli vanskelig der inne på fødestua. Der jo værre om jordmor må ta seg av både mann, fødende og i tilleg se til at fødselen går bra. Hører jo historier om fedre som svimer av under fødselen. Da er det plutselig to passienter i stede for en. Nei, dette er nok et individuelt valg. Skjønner begge sidene. Jeg for min del hadde ikke forlanget at han skulle være med om han ikke hadde greid det, men hadde jo selvfølgelig vært bedre å ha han der. (Nå vil min være med da, men har sagt at om det blir for tøft skal han få gå ut)

 

Lykke til med avgjørelsen!!

[Gjest]

Ubs, ble en del slurv/skrive feil der, men håper dere ser sammenhengen

[Rokko*04.09*]

Mannen min ville nok helst sluppet å være med under forrige fødsel. Han er mildt angrepet av sykehusskrekk, gruet seg og var veldig nervøs. Men han ble med, han skjønte jo hvor viktig det var for meg å ha ham der. Jeg trengte ikke presse ham, egentlig.

 

Men i ettertid er han kjempeglad han var med, det er jo tross alt et av livets største vidunder han fikk være vitne til. Og nå gruer han seg ikke til å være med på neste fødsel! Heldigvis, for meg er det fortsatt kjempeviktig å ha ham støttende ved min side. Selv om han ikke får gjort så veldig mye praktisk nytte for seg, da...

[♥ Anadyome ♀&♀+♀]

Det å presse noen har vel ingenting for seg. Men jeg synes at mannfolka i prinsippet bør være til stedet - som en psykisk støtte til den fødende, de kan jo ikke bare være med på moroa :-)

 

Hva med å inngå en avtale med samboeren din da? Bli enige om at dere sammen går til føden, har samtaler med jordmoren din osv - slik at han får masse informasjon om fødseler (de er jo alle ulike). Slik at han er bedre forberedt på fødselen denne gang, hva han går til og hva som forventes av ham. Slik at han forstår. Det høres ut som om det er det som var feil sist gang. Så kan han heller komme å gå under fødselen hvis det blir for ille.

 

Hvis du har behov for å ha noen andre til stedet, så kan du jo alliere deg med en venninne eller din mor.

 

Uansett - ikke gi opp så lett noen av dere, før dere i alle fall har prøvd. Og så bør samboeren din få ta det avgjørende valget når det nærmer seg.

[mammaen til Andreas+Karoline]

Jeg ville også helst ha sluppet å være til stede på fødselen ;-)

Nei, tuller bare. Dessuten har jeg jo ikke så mye valg da.....

Men: det er jo en veldig stor opplevelse som jeg i hvertfall er veldig glad for at samboeren var med på. Godt å ha en å støtte seg til underveis og godt å ha en å prate med etterpå som var med på opplevelsen. Slike fundamentale fellesopplevelser er også en viktig del av parforholdet vårt slik jeg ser det. Som fødende er du veldig sårbar, og behøver en sterk person på din side osm kan stå på krava hvis det skulle bli behov for det overfor JM/helsepersonell forøvrig. Ikke alltid så lett å si fra selv når man ligger der ganske så hjelpesløs og avkledd :-) Godt å til stede han som kjenner deg så godt at han ser når det er alvor og kan formidle det videre.

Klem

[KlemC 3småUnder3år]

Ja det er ikke rnkelt.. vet ikk om jeg vil ha han med.. han var jo med exen så.. nei.. men kanskje en god venninne vil'??

Gi han litt tid så kommer han seg sikkert..

[belli72]

Hei,

 

jeg har født to ganger+et keisersnitt uten at mannen min har vært med inn (han sitter parat utenfor - og hadde sikkert kommet inn dersom det var krise). Dette er en avgjørelse vi har tatt i felleskap - han er livredd, og har ikke noe behov for å være der. Jeg har fått fantastisk hjelp hver gang, jordmødrene har vært hos meg hele tiden og tror faktisk ikke jeg ville hatt like fine fødsler om han var med!

 

Før var det jo utelukket at mannen skulle være med, nå er det utelukket at han ikke skal være der. En mann som ikke ønsker å være med er en jævla egoist osv. Er ikke kvinner, som tvinger mennene sine til noe de absolutt ikke ønsker å være med på, også egoister?

 

Kjenner til menn som gjerne skulle vært foruten fødselsopplevelsen, og kvinner som sier at de godt kunne vært mannen foruten. Andre mener det helt motsatte. Synes folk skal få velge selv uten å bli dømt for det!

 

 

[Lasso]

Det er et veldig vanskelig spørsmål, dette her. Mannen min var usikker forrige gang og er usikker denne gangen også. Jeg har, som du skjønner, ikke noen fasit, men kanskje min erfaring kan være et innspill til deg og mannen din?

 

Jeg vet ikke akkurat HVA det er mannen din har opplevd første gang som gjør at han vegrer seg. Men han har sikkert, som min mann, helt legitime grunner. Det kan være veldig voldsomt å være med på en fødsel, og det kan sikkert være vanskelig at han ikke kan gjøre noe fra eller til.

 

Vår erfaring første gang, var at det faktisk ble en altfor voldsom opplevelse. Likevel er det vanskelig i ettertid å se for seg at han ikke skulle vært der. Jeg måtte i narkose etter fødselen, og han fikk de fire første timene med babyen alene. Og både han og jeg er utrolig glad for at det var han som var der da, ikke min mor eller søster eller venninne.

 

Dere kan avtale en eller flere timer hos jordmor og få snakket om dette. For eksempel tror jeg det kan være viktig å snakke om hva du har tenkt å "bruke han til" og hvorfor du tror det vil være så mye lettere for deg hvis han er der. Hvis han på forhånd vet at du setter stor pris på hans tilstedeværelse, og at det er en hjelp i seg selv, er det kanskje lettere? Vær dessuten tydelig på at smertene ikke har noe med ham å gjøre. Jeg sa en gang til mannen min at "jeg ville ønsket meg barn uansett, og jeg ville født dem selv. Den smerten der skyldes ikke at du har satt barn på meg", og det syntes han faktisk var en lettelse å høre, hahaha. Kanskje det gjelder mannen din også, at han innerst inne tenker at smerten er "hans skyld". Det kan være godt for mannen å vite at du i den store sammenhengen faktisk ønsker den smerten det er å føde et barn.

 

Kanskje du også skal tenke helt konkret på om du har noen andre som i verste fall kunne vært med. Når du bringer opp alternativene (skal bestevenninne Anne klippe navlestrengen da eller?) blir det kanskje lettere å velge :-)

 

[Nina Helene]

Gubben her i huset har to fra tidligere forhold. Han klarte ikke å være med på den ene fødselen og ble kastet ut fra den andre.

 

Så når vi fikk vår første sammen var han ikke sikker på om han klarte å være med inne på fødestua.Men de 8 min vi var på føden rakk han ingenting annet enn å nesten få seg en på trynet fra meg! Hehe, han var nok ikke tankeleser nei..

 

I ettertid har han ikke angret et eneste sekund på at han var med, og han vil veldig gjerne være med denne gangen også om han rekker det. Personlig håper jeg bare jeg rekker å komme på føden..

 

Du kan jo be han være med, og om det blir for mye for han kan han gå ut på gangen. Og evnt at du har med ei venninne/et familiemedlem så du slipper å være alene om han ikke klare å være der med deg.

 

Klem

[Lilje74]

Jeg har lest om dette i Nylanders bok. Best å ikke presse ham, f.eks. avtale at han kan komme og gå etter behov... Kanskje du kan ta med en tredje person som kan støtte både ham og deg?

[Anonym bruker]

Jeg kan jo god skjønne at mannfolk synes det blir fælt å se på at en han er glad i har det så vondt uten å kunne gjøre noe. Men jeg har snakket med mannfolk som faktisk likte det at de hadde en jobb å gjøre under førdselen: dvs. fordi kjæresten/kona hadde gått på yoga for gravide og lært pusteteknikk, så kunne han sitte der med stoppeklokka og hjelpe henne med riktig pust og på en måte coache kvinnen gjennom fødselen. Alle mennene sa at det føltes som om det hjalp og at kona/kjæresten også synes det.

 

Kanskje et tips til de som er litt bekymret. Jeg går på et slikt yogakurs (ikke noe pling plong og røkelse der nei!) og tror mannen min vil sette pris på at han får en "jobb" under førdselen.. Så gjenstår det bare å se om det funker, da... tjoho.

 

Bare 20 uker igjen! (håper jeg...)