"Endelig begynne å leve igjen...."

[nicco]

Vet det ikke er rette forum å ta det opp, men er litt interessert i andres syn på saken.

 

Treffer jo rett som det er folk som synes det er et strv og et slit med unger, og som tydligvis ikke har så mye glede av det. De siste dagene har jeg truffet flere som har kommet med slike komentarer. Har bl.a. en kollega som prøvde i mange år, og som til slutt fikk barn med prøverør( på 3.forsøket) Hun sier nå at hun ikke har levd på to år, og at nå skal hun endelig få leve igjen, begynne å jobbe, og barna skal i barnehage. Traff også ei med 4 barn, som syntes det var en lettelse at sistemann nå endelig hadde begynt i barnehage, for da kunne hun leve igjen.

 

Det skal vel være unødvendig å fortelle hva disse mener om meg og mitt liv med mine barn. Jeg har forståelse for at ikke alle synes det er like fantastisk hele tiden, og at ikke alle ser det på samme måte som meg, men jeg blir liksom litt trist når folk sier de ikke lever et fullverdig liv når de har små barn! Når folk føler at de må gi avkall på "hele seg", og liksom ikke får noe igjen.

 

Traff ei annen her en dag, som lurte på om vi ikke skulle ha flere barn. Jeg løy og sa at det hadde vi ikke bestemt oss for ennå. Hun sto og måpet: "har ikke dere snart fått nok nå, da?"(hvorfor spør du da?) Jeg kom ikke på noe godt svar og svarte derfor: du har jo skapet fullt av klær, men ennå går du og kjøper deg nye klær, det er i alle fall ikke fordi du fryser! Vi har nok unger vi, men det kan jo hende vi bare "får lyst på" en til, da vet du!

 

Jeg sitter litt og lurer på om det liksom er "inn" å være litt sliten, utslitt, stresset og lei småbarnsmor. Fordi mitt inntrykk er at dette er regelen, og ikke unntaket, så er det sikkert meg det er noe rart med. Ellers så er det rett og slett litt inn å ha det slik.

 

Hva mener dere? Er det et kav og stress, forsakelse og slit, eller klarer dere å kose dere de få årene dere har småbarn(kan jo kose seg med dem seinere også, da...)

[Gjest]

Kjære nicco!

Jeg er helt i tråd med tankegangen din. Jeg synes jeg aldri har levd så ekte og nært som da barna var små. jeg syntes det å få barn har vært den største meningen med livet mitt faktisk.

 

Siden de har blitt store nå, så har jeg liksom kunnet ta opp igjen "mitt" liv, med reultat at jeg bare går her og savner småbarn igjen!

Tror folk har forskjellig definisjon på livskvalitet.

For meg handler det om mennesker, natur, dyr, lage og gjøre ting selv....

For mange er livet reiser, kino, flott bil, hus, jobb, penger.....

Det ene utelukker jo ikke nødvendigvis det andre, men barna bør jo komme i første rekke.

Det er helt enkelt et valg man gjør. Hvis barn oppleves som en klamp rundt foten er det jo noe som er riv ruskende galt synes nå jeg!

Jeg kan si med hånden på hjertet, at den tid, omsorg, kjærlighet jeg ga mine barn har gitt meg mangedobblet igjen! Mine barn er helt fantastiske mot meg på alle måter, og jeg har aldri opplevd noen problemer med dem (litt flaks også) De er fortsatt den største meningen med livet!

[Anonym bruker]

Når du har en baby som aldri sover og bare hyler blir du sliten. Jeg kunne bare få henne til å sove ved å gå ute og trille vogna. Aldri stoppe opp, aldri gå inn noe sted, aldri prate i telefonen, aldri gå på biblioteket, ikke bli tilsnakket av noen, barseltreff var vi alltid de første som forlot, hun kunne ikke sove inne. Trilleturer med andre babyer kunne vi bare glemme. Alt dette fikk henne til å våkne og hylskrike. Hun sov også lite om natten. Da hun ble ca. 6 mndr. fikk hun et slagt mønster. Sovne ca. 20, våkne 22.30 og hylskrike en drøy time, våkne igjen 03.30 og hylskrike en til to timer, våkne kl. 06 og gråte - da var det morgen og bare å stå opp. Dette varte ca. 7 - 8 mndr. Jeg hadde ikke fri en eneste natt - avlastning er et fremmedord. Nå er hun 19 mndr. og det går litt bedre, våkner fortsatt tidlig, jeg har ikke sovet lenge en gang på de siste 5 månedene.

Så ja - baby/småbarn er forferdelig slitsomt. Det første året var et mareritt. Det er blitt litt bedre - men kos.......

 

[Agne]

Dette temaet kunne jeg ha skrevet bok om altså(hvis jeg da hadde vært forfatter da) Dette er et meget ømtålig tema som mange har forskjellige meninger om. Her kommer nok våre egne erfaringer fra vår egen barndom inn. Hvis vi ble oppdratt i et kjærlig hjem med varm atmosfære og voksne som var tilstede for oss og så våre behov så er det jo en stor sannsynlighet for at vi vil videreføre dette til vår egen familie. Dette til tross for at vi har en partner som ikke har opplevd denne trygge barndommen. Hvis vi som foreldre har vokst opp i et hjem med mye klaging over alt som våre foreldre, oftest mor, hadde å gjørre og hvor sliten de var så hadde vi nok fått denne væremåten selv. Det er skrekkelig slitsomt å ha omgang med slike småbarnsmødre som har det så travelt og er så slitne av sine barn. Jeg har jobbet mange år i barneverntjenesten og har sett mye triste greier. Jeg vil derfor driste meg til å si at det kan være mange grunner til at folk sliter. Det er desverre slik at jeg, som er et menneske med stor kapasitet, må huske på at om et menneske som har, i mine øyne, mye mindre å gjøre enn jeg, klager over stress, så er det for henne hennnes oppfatning av hva som er mye å gjøre. En ting er iallefall sikkert, det å få barn er for meg min livsoppgave, ikke reising, karriere og mye penger og klær. Det er bare bra om en når en møter slike mennesker sier sin egen mening om dette. Det kan være at denne personen er kommet inn i et mønster som hun ikke er klar over selv. Min erfaring er at folk jo ikke vil være negative.

[Gjest]

Hei Anonym

 

Leser det du har skrevet her, og må bare spørre deg: Søkte du hjelp fra noen i denne perioden da?

Det virker jo som at dere havnet i en veldig vond sirkel, og da bør en prøve å søke hjelp til å komme ut av den... viss ikke vil jo den første tiden oppleves som ett mareritt..

Hvorfor skrek hun så mye?? Hadde hun vondt noen steder? Var hun egstelig? Hva med far?

Jeg bare spør. Er ikke meningen å være frekk, men det er som regel en forklaring på problemet...

[Anonym bruker]

Hei, jeg har ikke så mange å be om hjelp, far reiser veldig mye i jobben, min mor nærmer seg 80, men hjelper meg det hun kan. Familien er opptatt med egne barn. Jeg aner ikke hvorfor hun skrek så mye, hun var generelt mye våken og aktiv og det er hun fortsatt. Trenger ikke så mye søvn. Jeg tror ikke hun hadde noe vondt, hun sluttet å gråte når hun ble tatt opp, men jeg kunne jo ikke bære henne 24 timer i døgnet. Jeg fant dessverre aldri noen annen forklaring enn at hun ikke ville sove.....

Og til deg litt høyere opp - jeg er over hodet ikke opptatt av karriere eller reising og festing, men når du er så trøtt at du bare har lyst til å grine og ikke ser noen ende på det, føler du deg ikke som verdens beste mor akkurat. Alle fortalte at det første året var sååååå koselig - vel det er ikke sånn jeg husker det.

[skifer]

Her er også mye av den innstillingen rundt meg at ..jeg bare går hjemme..og når vi var på barseltreff da minsten var rundt året sukket ALLE de andre mammene lettet over hvor godt det var å komme seg ut i jobb igjen..beklager men jeg forstår virklig ikke hvorfor man skal ha unger hvis man ikke kan glede seg over dem,klart det er slitsomt i blandt,jeg har tre unger på 12,10 og 4 år..men jeg synes ærlig talt det er et koselig slit jeg,og faktisk mer kos enn slit..selv om mannen min reiser mye og jeg er alene en god del,jeg får høre at jeg ikke har ambisjoner...visst pokker har jeg det..men det går ikke på egoisme og selvrealisering,mine ambisjoner er først og fremst å være et godt menneske,ta vare på barna mine og familien..jeg elsker å være mor..jeg elsker å tilbringe tid sammen med ungene mine..derfor jeg ønsker meg fler jo..

Og når det gjelder hjelp og avlastning,så er det mannen min og jeg som tar oss av våre unger selv..hans gamle foreldre bor langt unna og vi ser de bare i sommerferien,søstrene hans bor og laaangt unna.

Jeg har kun min mor i live,og en bror som er ungkar etter et tidligere samboforhold,han driver med sitt,moren min er fortsatt i jobb og har sitt liv..Vi har sjelden hatt barnevakt..kun når vi en sjelden gang har tatt oss en kinokveld.e.l...vi trives MED ungene våre vi..kall meg gammeldags..japp jeg er det..og stolt av det..ungene våre er trygge,glade ,fornuftige og høflige..og vi oppdrar dem selv.

Klart en utearbeidende mor og kan være en god mor,men folk som okker og oier seg over de miste lille ting har jeg vansker med å forstå..hva var det de trodde da..at de skulle få en liten baby som sov søtt og smilte når den var våken..HELE tiden..

Å få unger er den største og viktigste jobb man kan ha,man får ikke barn til utstilling,man får ansvar for å oppdra ett menneske,som en dag skal stå på egne ben..

 

Og dette ble laaaangt og usammenhengene jeg tenker kjappere enn fingerne går..

 

Håper poenget skinner gjennom da..

[Gjest]

Det er selvfølgelig ikke alle barn som er like "enkle".

Det har jeg jo erfart selv også.. Og det er umulig å sette seg inn i en annens situasjon, om en ikke har vært der selv....

Men jeg er sikker på at du kunne ha fått noen gode råd, f.eks. av helsesøster om tiltak for å snu litt på situasjonen. Nå kan det jo hende at du har fått det.... men jeg mener at en i alle fall må prøve hva som helst for å snu en slik ond sirkel. Viss ikke kommer en så feil ut... denne tiden bør jo være en god tid å se tilbake på.

 

Jeg har jobbet noen år på en nyfødt intensiv avdeling, og har sett hvor viktig det er å ta signaler, som f.eks. gråt, for å finne ut om barnet har noen ubehag av noe slag. Det er veldig viktig å eliminere bort somatiske lidelser som kan være forklaringen til f.eks. mye skriking.

Det er ikke meningen å ville fremstå som noen ekspert, men mange bare irriterer seg over at barnet skriker, og glemmer å tenke på at det kanskje er en grunn til det... (nå snakker jeg generellt, ikke spes. om deg).

[skifer]

Mitt svar var forøverig ment som respons på hovedinlegget til NICCO..

 

[Anonym bruker]

Til ia69

 

Du har sikkert rett i mye av det du skriver, men jeg må bare fortelle at vi var hos helsesøster hver måned for oppfølging og jeg fulgte alle hennes råd, men ingenting hjalp. Til slutt gav helsesøster opp og henviste oss til Karin Naphaug. Jeg tok ikke kontakt med henne, men følte at jeg hadde fått et 'bevis' på at jeg hadde prøvd alt......

 

Takk for interessen.

[Gjest]

Hei nicco,

 

Det var jo litt triste personer du har snakket med i det siste da...

Jeg mener at jeg absolutt klarer å kose meg med barna mine, samtidig er det jo en del strev og slit og jeg har fått oppleve å sakke akterut i arbeidslivet.

 

Jeg tror mye kommer an på hvilken total livssituasjon man er i ...man har tatt ulik utdannelse, har ulik økonomi og bor ulike steder...noe av dette kan man tildels velge, men så er det noe med at når man er 16 år så er det ikke så lett å velge for hele livet (tenker da spesielt på yrke).

 

I forhold til det å ha barn har jeg kanskje valgt feil yrke. Jeg har opplevd å komme tilbake til andre og delvis degraderte stillinger etter permisjonstida...og jeg har opplevd å få dårlig informasjon om omorganiseringer...Det er ikke bare morsomt å komme tilbake på jobb når arbeidsoppgavene er endret en vei man ikke ønsker...Vi er i den situasjonen at vi er nødt til å ha to jobber (har ikke dårlig økonomi, men klarer oss ikke på en lønnning over lengre tid). Vi har også erfart at det tar tid å hente/bringe barn til barnehage og skole ( gutten vår har lang skolevei).

 

Jeg mener likevel at det viktigste for meg er barna mine! De er mye viktigere enn jobb og karriere, men samtidig vil jeg helst ikke bli en sur og bitter arbeidstaker som har falt av lasset og er uten utfordringer i yrkeslivet.

 

Jeg kjenner faktisk ikke så mange som har gledet seg til å komme tilbake på jobb etter endt permisjon med barn, men jeg vet om flere som har gruet seg...Og jeg vet om flere som har tapt arbeidsoppgaver og utfordringer de hadde i jobben sin...Jeg tror det kan være et sjokk å oppdage at det faktisk er slik...så sånn sett er det jo forståelig at noen kan ønske seg tilbake til jobb når man har permisjon, man vil miste minst mulig.

 

Så er det det at noen barn er mer krevende enn andre barn slik anonym er inne på her. Vi har opplevd et kolikkbarn, så jeg vet hva det vil si at et barn skriker uten at noe kan gjøres. Dette gikk seg heldigvis til etter 3 mnd...så så mye strev som anonym har ikke vi hatt heldigvis...Noen barn kan være veldig krevende som spedbarn...og noen sover faktisk ikke skikkelig før de er 3 år...har hørt flere eksempler på det. Så dersom du får et særlig krevende barn er det jo forståelig at man kanskje lengter litt etter et annet liv. Jeg håper virkelig at det bedrer seg for deg anonym.

 

Når det gjelder deg nicco, så er det flott at du har fem barn og ønsker deg et til! Jeg kjenner ikke mange som ønsker seg fler enn tre barn..dette skyldes nok både strev, stress, jobbsituasjon og størrelsen på huset..Her i Oslo område er store hus temmelig dyre!

 

[nicco]

Takker for mange svar, og litt diskusjon.

 

Tenkte bare jeg skulle komme med noen tilleggskomentarer:

 

Ingen av mine 5 barn har sovet en hel natt før de har vært 2 år. De har også trengt lite søvn på dagtid. Vi har hatt barnepass 6 timer de siste 10 årene, og det til førstemann. Vi har ingen familie i nærheten, og venner ellers har jo nok med sine egne. Det har også gjort at jeg har født de siste ungene også alene.

 

Jeg er høyt utdannet, og har hatt flere tilbud om å stige i gradene, men jeg er fornøyd både med jobben og lønna. Hverken jeg eller mannen min jobber fulle stillinger, 80% hver. Ved å benytte tidskonto og redusert arbeidstid, samt turnusarbeid, har vi klart å få til at en voksen hele tiden er hjemme, både dag og natt. Vi har ikke benyttet barnehage før året før skolestart.

 

Vi reiser mye, eldstemann har vært i 30 land, og vi synes ikke det er noe problem å dra avgårde med 5 unger på slep. Dette er en interesse vi alltid har hatt, og som ungene også tar del i.

 

Ja, vi bor i "gokk" og her er det billig å leve, ikke til å komme ifra. Vi har et stort hus, men gammel bil. Vi tjener bra, men er begge i lavtlønnsyrker. Vi er ellers veldig nøktern når det gjelder pengebruk, så vi føler vi har råd til det vi prioriterer.

 

Tror mange hadde blitt stresset av min hverdag også. Når jeg har jobbet nattevakter, får jeg ikke lagt meg før ungene har gått på skolen. Og så må jeg opp igjen tidlig fordi minstemann sover når de andre skal hentes. Og de slutter ikke samtidig, så vi må som oftest to turer for å hente. Dette er noe vi prioriterer, vi har valgt å ikke bruke SFO, men følge ungene til og fra så de skal være trygge, og ha god tid hjemme til lekser o.a. Ofte er det i løpet av dagen også tannlegetime, helsestasjon, en går til logoped,3 stykker skal ha hjelp til lekser, vi skal handle, ungene skal i bursdager, ofte er det konferansetimer og foreldremøter. Ungene har også forskjellige aktiviteter, eller venner på besøk, eller som skal besøkes. Og ikke minst skal huset holdes i orden og klær skal vaskes til 7 stykker. Og så må en forbrede neste dag, med gymtøy, klær til utedager og ha med ditt og datt. Og enten må jeg eller mannen min på jobb igjen på natten, hvis jeg ikke har vært alene med ungene hele kvelden fordi mannen min har jobbet.

 

Mine unger er vel som unger flest, men en sliter litt med lærevansker, og en går til logoped, begge deler krever en del oppfølging.

 

Mitt poeng i hovedinnlegget var ikke å henge ut de som sliter med syke barn, som er syke selv eller er alene med barn og av den grunn sliter. Jeg vet selv hvor godt det er å sove sammenhengende i 3 timer, når du ikke har gjort det på flere år. Dette er altså ikke poenget.

 

Jeg kan også være kjempesliten, lei, føle meg som en dårlig mor og kone og ønske jeg hadde mer enn 24 timer i døgnet. MEN jeg koser meg med det!! Jeg føler meg nesten aldri stresset, føler jeg har funnet et system for å huske og organisere hverdagen, jeg legger meg sliten om kvelden og vet at jeg har gjort mye for og med ungene mine i løpet av dagen, og det gjør meg stolt og glad! Selv om jeg er trøtt og sliten så kan jeg ligge å se på minstemann som sover ved siden av meg, og jeg tenker på hvor heldig jeg er som har dem, og en mann som også elsker unger og gjør minst like mye som meg. Jeg blir trist når jeg treffer mødre som ikke orker å ta opp og kose og hold en unge på 5 mnd. fordi ungen blir så klengete. Jeg blir trist når jeg hører foreldre med tenåringer, som sier de har sett ungene så lite at de føler de ikke kjenner dem. Eller mødre som ikke orker å amme fordi de er så bunnet.

 

Mitt poeng er altså: er det bare slit og strev, eller klarer vi oppi alt slitet å kose oss og være glade for ungene våre også? Vi får ikke alltid de ungene vi ønsker oss eller har fortjent( innsatsen tatt i betraktning), men er det ikke trist når folk føler at de kaster bort tiden, at de ikke lever og ikke har det bra før ungene er store nok til å klare seg selv? Må det være et offer å få unger, eller kan det gi livet mening og innhold?

 

Ser at dette blir et VELDIG langt innlegg, men jeg har SÅ god tid nå!!

 

Til slutt: Leste et gammelt nr. av "Foreldre&Barn" i dag. Der sto det:" Foreldre blir lykkeligere av det første barnet, men lykken stuper når det kommer flere barn". Så jeg må nok bare se i øynene, at muligheten for at det er jeg som er "unormal" er absolutt til stede! (Mannen min sin reaksjon når jeg leste dette for han, var:" når nr.6 kommer, vil jeg være overlykkelig!")

 

Ha en god natt alle sammen, håper INGEN føler seg tråkket på eller uthengt, absolutt ikke min stil altså!

 

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Hei nicco, ville bare si at jeg i alle fall ikke føler meg tråkka på! Og jeg synes du er kjempetøff som prøver å få nr 6! Jeg ønsker meg veldig nr 3 og jeg håper vi begge lykkes snart. ...Så får det bare gå "pokkers" på jobben ...dette er viktigere!

 

 

God påske!

 

 

Klem fra Andrine