Litt råd til dere med fødselsangst...

[Anonym bruker]

Vet dere hvorfor jeg fikk fødselsangst med min nr. 1?

 

Som førstegangsfødende var jeg utrolig nysgjerrig og veldig informasjonssulten på alt som hadde med graviditet og fødsel å gjøre.

Jeg fulgte daglig med på barnimagen også.

 

Med alle skrekkhistorier her og der og for ikke å snakke om alle spørsmål og "velmenende" svar her inne løp jo fantasien min løpsk og gruet meg mer og mer til fødselsen jo mer jeg leste.

Med min nr. 2 grudde jeg meg til fødselsen, men leste ikke om alt mulig og fulgte ikke med på dette forumet heller. Visste jo også hva jeg gikk til. Resultat: ikke så redd.

Kanskje det hadde vært en idé å ta alt som det kommer og ikke lese om alt som "kan skje" etc.

Lurer man på noe kan man alltids spørre jordmor?

Dette er ikke ment som kritikk, men hadde jeg selv visst hvordan det skulle bli hadde jeg aldri lest så mye som jeg gjorde (men ikke lett å la være heller).

[Anonym bruker]

Jeg sliter med generell angst og er bare i et gryende bli-gravid-stadium (i tankene kun). Ditt råd er hittil det klokeste. Takk!

[Anonym bruker]

Problemet er at dersom man er en av dem hvor alt som "kan skje" faktisk skjer er det en fordel å vite hva som faktisk skjer. Må barnet fort ut er det gjerne ikke noen som har tid til å forklare deg så veldig mye. Jeg vil jo tro at man blir litt mindre livredd om man da vet litt om hva som egentlig foregår.

[Lilje Sille ♀♀♂]

Som en tidligere kollega av meg sa, da jeg nevnte jeg var urolig: Det normale er jo NORMALT! Hvorfor uroe seg?

 

De som forteller skrekkhistorier de ser ofte ikke selv på dem som skrekkhistorier! Fødsel er ganske dramatisk samtidig som det er veldig trygt. Virker ofte helt sinnsvakt når man hører andres historier.

[Anonym bruker]

Jeg hadde skrekkelig fødselsangst som nærmest krevde ks, er en kontrollfrik. Leste derfor saklig faglitteratur som jeg lånte på biblioteket. Det er jeg sikker på hjalp meg!

[August '06]

Jeg prøver å sortere litt hva jeg leser. Hvis det står f.eks. "Fin fødselsopplevelse", så leser jeg det. Siden jeg ikke aner hva jeg går til, synes jeg det er fint å lese litt og lære noe. Men jeg prøver å unngå skrekkfortellingene. Ikke det at jeg skal romantisere om fødselen, men det er jo uungåelig og visstnok naturlig, og det hjelper meg jo ingenting å grue på forhånd - jeg vet jo ikke engan hva jeg skal grue meg til! Er veldig spent på fødselen. Men en stund igjen. Lykke til alle sammen!

[Anonym bruker]

tror nok jeg skriver under på denne her altså.. både når det gjelder fødselsangst og post-depresjoner. Jeg leste meg vis og klok og vel så det - teoretisk verdensmester i å få og ha barn. Fødselen ble ikke i det hele tatt som forventet, ei heller barselstiden, siden jeg nesten ble redd for å følge mine egne instinkter siden de ikke var akkurat de samme som ble nevnt i forståsegpålitteraturen. litt kunnskap er jo nødvendig, men kjære vene, noe må vi få finne ut av selv også, selv om alt ikke blir perfekt med engang.

vil anbefale alle som har lest all verdens info om å lese anna wahlgrens barneboka resten av svangerskapet; den dama får oss ned på jorda igjen , I assure you. En del oppdateringer som å ikke la barnet sove på magen og sånn må taes med i beregningen, men ellers, helt prima.

 

[Anonym bruker]

helt enig.

man skal ikke lese alt man kommer over av fødselshistorier å skrekkhistorier.......hva skal vi med det da, hjelper det oss noe? NEI

jeg for min del kan ikke gå på omvisning på sykehuset engang, bare vet at jeg får superangst da.

ei veninne ville at jeg skulle se et lite videopptak av sin fødsel men det ville jeg jo selvfølgelig ikke.....

nei...vi må ta det som det kommer.......å lese bare solskinnshistorier...hehe

 

[Gjest]

Det som gjør at jeg gruer meg mest til å føde er at INGEN med barn som jeg kjenner vil fortelle meg noenting fra sine egne fødsler. Det må jo være helt horribelt hvis men ikke vil fortelle av frykt for å skremme meg. Nå skal det nevnes at jeg har mareritt om å bli klipt opp og har fått gubben til å love at han bærer meg ut av fødestua og hjelper meg med å rømme hvis han ser en antydning til et skarpt redskap i nærheten av musa mi... Synes jeg bør kunne si nei til klipping. Damer har jo født i tusenvis av år uten å bli lemlesta mellom beina. Ekkel og ond praksis...

[tti78]

Det er ikke standard å klippe i Norge. I de tilfellene det gjøres er det kun fordi en eventuell spontanruptur vil gjøre større skade enn klippet. Og til din informasjon: Tusenvis av kvinner blir faktisk lemlestra mellom bena av å føde,men pga den fantastiske svangerskaps og fødselsomsorgen vi har i norge er dette ikke et problem her. I Afrika fins det utallige kvinner med revner mellom urinrør, vagina og rectum. Dette er som sagt ikke noe å være redd for i norge, syns bare du skal være klar over det. Disse kvinnene hadde sannsynligvis prist seg lykkelige overå bli forsvarlig klippet, for deretter å bli møysommelig lappet samme igjen.

[Gjest]

Jeg mente ikke å nedvurdere hvor forferdelig det er for de som er ordentlig kjønnslemlestet. Som et normalt menneske priser jeg med lykkelig for at jeg ikke er et offer for det, og har all sympati for disse. Det hører vel strengt tatt hjemme i en menneskerettsdiskjusjon framfor frykt i forbindelse med fødsel-diskusjon men det får så være..Jeg ville faktisk bare taste om det jeg er redd for og akkurat som andre har høydeskrekk, edderkoppfobi eller tannlageskrekk har jeg en enorm frykt for å bli klipt opp nedentil. Jeg forbeholder meg retten til å ha frykt selv om det finnes de som har det værre!