besteforeldrene....?

[fruen♥medtojenter-des06+jan10]

Jeg har ikke fortalt det til min familie ennå da jeg ikke bor i samme by som dem, men skal hjem til påsken. gruer meg veldig til å fortelle det. moren min har sagt hun ikke vil bli bestemor før hun er 50, det er enda tre år igjen. faren min har derimot sagt han ikke vil bli bestefar før han er pensjonist o det er flere år til det (han er 56). Jeg har alltid vært familiens sorte får. den som har funnet på tull og sprell. testet litt hasj når jeg var yngre (15-16 år), vært sammen med en kriminell.

 

nå er jeg sammen med verdens beste og snilleste gutt og aldri vært lykkeligere. vi har vært sammen i 8 mnd, og nettopp funnet ut at vi skal ha barn (er 5+1 i dag). vi har fortalt det til familien hans og de tok det med stor glede. nå er det bare min familie igjen, noe jeg gruer meg til . vet ikke hvordan de kommer til å reagere. kanskje de blir glad, kanskje de blir skuffet. jeg vet ikke. foreldrene mine vil nok at jeg skal bli ferdig med utdanningen og ha en sikker økonomi. samboeren har jobb og tjener godt så det blir ikke noe problem. og med utdanningen skal jeg gjennomføre uansett. gruer meg sånn..

 

noen andre som også er i samme situasjon, eller vært i samme situasjon?

 

 

[Mamsen86]

Jeg gruet meg veldig til å fortelle det til mamma og pappa jeg også.. Har også alltid vært "familiens sorte får", som har gått litt mine egne veier! Jeg har feilet og lært, feilet og lært.. Feilet litt for mange ganger, hehe! Men uansett.. Foreldrene mine hoppet ikke akkurat i taket av glede, det var veldig sånn "Hvordan skal du klare dette da? Hva med utdannelsen din? Hva med økonomi?".. Men det hadde jeg jo forbredt meg på!!!!

 

Men!! Det var VELDIG deilig å få fortalt det.. Jeg fortalte det ikke før jeg var 12-13 uker på vei da.. Tror ikke at dem helt har vendt seg til tanken på at dem skal bli besteforeldre, men dem er veldig positive til det for det! Dem støtter meg og hjelper meg så godt dem kan! Og det er jeg kjempe glad for!

 

Nurket mitt var jo ikke planlagt, det kom som et lite sjokk på meg også! Men jeg tenker sånn; Om man bare har viljen til det, så kan man klare alt!!!!!!

 

Ønsker deg iallefall masse lykke til!! Det går nok bra, skal du se!!

 

[marguritten]

hei

 

syns det er tull når foreldrene sier at de ikke vill være besteforeldre før de blir 50 år.

De skal da ikke bestemme noe som helst.

Men når man er foreldre,så vill man jo det beste for sitt barn.

å man har jo en IDE om hvordan ting skal skje(utdannelse,mann,gifte,barn osv)

 

 

det kan være de flipper ut når du forteller det. men de kommer nok til å roe seg når tiden har gått.

Jeg var 20 år da jeg ble gravid.Å det fleste var glade på mine vegner.

Å jeg hadde ingen peilling på unger.. hadde så vidt holdt en..

men jeg leste og lærte.

Å i dag syns alle sammen at jeg har gjort en flott jobb.

 

 

ta det helt med ro.

 

å nyt din graviditet

 

(er også 5 uker på vei)

[marguritten]

hehe glemte å si at jeg er 23 år i dag,, å gravid med nummer 2..som da er 5 uker gammel(inne i min mage)

[Anonym bruker]

hei på deg HI:-)

eksakt det samme sa mor,hehe,hun skulle ikke bli bestemor før hun var 60,minst..men ingen var stoltere enn henne når hun fikk vite at hun skulle bli det i en alder av 54.det er nok noe de sier det, men når graviditeten blir en realitet blir det noe helt annet i de fleste tilfeller.

som du selv sier, familiens sorte får...du er langt fra alene:-)jeg var også den hjemme som testet alt,men grunnen til at jeg ble stemplet som det sorte får er nok at jeg er eldst.min søster har langt større frihet enn meg.

jeg vet jeg ikke var en engel,da jeg var 18 var jeg sammen med en mann på 37.jeg "rømte" et år og har gitt foreldrene mine hodebry,men jeg hadde det tross alt godt.jeg gjorde det jeg følte var rett for meg.

men nok om det, jeg er nå 23 , ikke sammen med han jeg nevnte tidligere,men like fult gravid.har verdens beste samboer og vi gleder oss masse.det var nok et sjokk på en måte for foreldrene mine, men når de fikk vendt seg til tanken ble de kjempe happy!

 

dette var bare min historei,og jeg kan jo ikke garantere at din blir lik,men sansynligheten for at både den vordene bestemor og bestefar vil bli kjempe glader er stor:-)

 

nyt graviditeten og lykke til!

[mai mammaen til to]

hei

 

jeg har ikke opplevd dette selv, men har en venninne som ble gravid som 19 åring. hun hadde ikke jobb, og det hadde ikke samboeren heller. hun fortalte moren at hun var gravid og moren hadde blitt veldig skuffet og sa at hun ikke måtte tro hun ropte hurra for det . Hun tenkte på det noen dager..to dager etterpå ringte moren til venninnen min og var helt giret... og ropte JEG SKAL BLI MORMOR JIPPPPPIIIIIIIII!!! og etter det var de veldig støttende..de hjalp henne å få seg jobb og alt... nå er datteren 5 år..og alt er bra med dem..

 

 

 

 

 

 

 

[FrøkenSprøken]

Heisann!

 

Mamman min er kjempestreng, og har hele mitt liv hatt veldig høye forventninger til meg. Hun har hele tiden vært veldig bestemt på at jeg skal få meg en god utdannelse, og har kanskje presset litt for mye.

 

Når jeg fant ut at jeg var gravid, tok det kjempelang tid før jeg sa noe til henne, for jeg visste at hun ville bli skuffa og sint.

 

Den første tiden bare gråt hun, og prøvde å få meg til å ta abort, men når det først gikk opp for henne at jeg skulle bli mamma uansett hva hun sa, ble alt mye bedre.

 

Hun er nok framdeles bekymret for om jeg kommer til å klare å fullføre utdannelen min, og hvordan jeg vil klare meg økonomisk i tiden som kommer, men slik er jo mødre...

Nå er det en uke siden sønnen min ble født, og hun har spandert flybilletter på oss, slik at hun får se oss i påska.

 

Poenget mitt er, at selv om det kan bli vanskelig for deg i tiden framover, og selv om foreldrene dine ikke blir glade når de får høre at de skal bli besteforeldre, kommer det til å forandre seg når ungen blir født... Min mor var helt ekstrem den første tiden, og nå går det veldig bra. Kan hun bli glad for å bli bestemor, kan alle!

[fruen♥medtojenter-des06+jan10]

Tuusen, tuusen takk for oppmuntrende svar fra dere alle sammen :-) Det har hjulpet meg! Er hjemme hos mammaen min nå i påskeferien, skal si det til henne en gang før eller senere i løpet av ferien. Som dere sier, de blir nok glad før eller senere selv om de kanskje blir skuffet først. Det er bare lille meg som ikke tør å skuffe dem, og er nok litt feig til å fortelle det. Men det skal gå bra! Uansett har jeg samboeren min, og han er alltid en stor støtte :-)

 

 

[Mamsen86]

Du må fortelle oss åssen det gikk da! =)

 

Klem!

[fruen♥medtojenter-des06+jan10]

Ja nå er det en stund siden påsken, selv om jeg var hjemme så klarte jeg ikke å si det.. klarte det bare rett og slett ikke. passet så dårlig.. bestefaren min er syk med kreft og har ikke lenge igjen, det fikk vi vite i påskeferien så jeg klarte ikke å belaste mamma med enda en ting til å bekymre seg over... uff å uff... men skal gjøre det neste gang jeg er hjemme.. blir en gang før 17mai... må jo det før magen blir synlig :-) er 9+4 i dag og ser frem til den magiske uken... :-)

[ettie]

Var også veldig redd for å fortelle det til min familie, spesielt min mor. På tross av at jeg er 22 år og i et stabilt samboende forhold. Trodde nok hun kom til å ha en negativ holdning fordi jeg ikke er ferdig med utdanningen min enda.

 

Men i påsken fortalte vi det til familien, og alle var posetive! min mor synest at det var koselig! Alle andre på hennes alder ble jo bestemor nå!

 

Så reaksjonene er ikke alltid slik man forventer!

[Ella&jeg]

er snart 23 og gravid naa, og har bodd i utlandet de siste tre aarene, det siste aaret med min herlige sambo.. moren min sa for ca et halvt aar siden at hun syntes det var paa tide (litt tull, men litt sant ogsaa tror jeg).. naa som det en gang har skjedd visste jeg at hun ville bli glad, men ogsaa sikkert litt bekymret. man blir vel alltid litt sjokka. jeg syntes det ville bli saa rart aa si det, og saerlig naar pappa og broren min ville finne det ut ogsaa. var egentlig litt letta over at jeg faktisk kunne ringe aa si det, slapp aa vaere der 'in personna'. hun ble helt stille for ca 10 sekunder, og sa blei a helt gal, og helt i hundre. dette var i gaar. naar hun ringte meg i dag, derimot, var det litt mer sporsmaal: aasen skal dere klare dette etc.. men alt ordner seg jo. og baade hun og pappa gleder seg!

 

gruer meg til helga naar vi skal reise opp aa besoke foreldrene hans - aner ikke helt hvordan de vil reagere. tror nok saerlig faren kommer til aa bli litt bekymra for utdanning etc. og saa tror jeg det blir litt vanskelig for mora, med tanke pa at vi flytter til norge om under 2 maaneder.. litt kjipt naar et sett av besteforeldrene alltid er paa motsatt side av jorda. men forhaapentligvis blir det besok fra australia i juletider naa - EDD 28.12.06